Syrisk sykepleier i Libanon: Sykepleier på flukt

Syrisk sykepleier og datter, på flukt i Libanon.
VIL HELST HJEM: Sykepleien traff sykepleier Amal, datteren Lamis og resten av familien hennes for en uke siden. Å tenke framover er knapt mulig, forteller hun. 

Hun er sykepleier, men kan ikke utøve yrket. Møt den syriske sykepleieren Amal i flyktningleiren like ved grensen til Syria.

Leiren Inmaa ligger nord i Libanon, 12 kilometer fra den syriske grensen. I skuddlinje, som de sier her.

Her bor 1 200 syrere som har måttet reise fra landet sitt.

325 familier lever i 350 telt. Noen familier har to telt fordi mennene har to koner.

Dette er et sårbart og fattig område i Libanon, og et av områdene der det er mest flyktninger. Det er blant annet her det er viktig å bistå, ifølge den libanesisk kriseplanen, fordi påkjenningen også er stor for de fattigste libaneserne. Fattigdommen truer stabiliteten.

Flyktet før bombene falt

Midt inni leiren treffer vi Amal (28), som er sykepleier.

Sammen med mannen Samir (42) flyktet Amal fra byen Homs. De kom seg unna før byen ble invadert og bombene falt. De hadde giftet seg ett år før krisen i Syria, og datteren Lamis var med på flukten.

Familien dro uten eiendeler til et nytt sted, skaffet seg det mest nødvendige, men etter en uke eller to måtte de flykte igjen i all hast, også nå uten eiendeler. Slik fortsatte det tre-fire ganger, før de kom til sin første leir i Libanon.

Familie på fire

Sønnen Hatem ble født i Libanon for et år og fire måneder siden. Lamis er blitt fire år.

Hit til Inmaa-leiren kom de i august 2014. Teltene ligger tett i tett.

 

Syrisk familie på fire i flyktningleir nord i Libanon.
PRESSET: Familien på fire ville heller bodd i en leilighet enn i et telt. Og heller i et annet land enn Libanon. Alle syrere føler seg presset her, forteller de.

Familien på fire bor på rundt femten kvadrat. Den nederste halvmeteren av veggen er laget av sement, over der er det teltduk. En stor gardin er hengt opp og deler rommet for å skjule en liten kjøkkenkrok, kjørler, klær og annet utstyr.

Det ryddige oppholdsrommet har matter på golvet og et par madrasser til å sitte på. Oppå tv-en sitter tre kosedyr, noen klær henger pent på veggen.

5-stjerners flyktningleir

Dette går for å være en femstjerners flyktningleir, ifølge Mohamed Kurhani, fra den ikke-statlige organisasjonen Union of Relief and Development Associations, som driver 32 leire.

Femstjerners fordi den er veldrevet, forklarer han, og fordi her er rent, god hygiene og tilgang til medisiner.

Her er seks toaletter for kvinner og seks for menn. Her dyrkes mat, her er frisør, skole og bakeri. Målet er å unngå lediggang.

Kan ikke være sykepleier

Amal ble sykepleier i 2007. Hun skulle gjerne brukt utdanningen sin. Men hun kan ikke.

For det første fordi hun ikke får lov å utøve yrket sitt her, hun har jo ingen libanesisk autorisasjon.

Hun hadde tatt hvilken som helst jobb. Men her er ingen bestemødre som kan passe barna.

Om ikke annet så gir utdannelsen henne en trygghet som mor.

Mannen, som er maler, drar ofte til Beirut med håp om å skaffe seg oppdrag.

Vil heller bo i leilighet

– Hvordan er livet her i leiren?

– Bra, men en leilighet hadde vært bedre.

De fleste syriske flyktninger bor faktisk i leiligheter, av ymse kvalitet. Men mange bor i uferdige hus, noen i staller.

Myndighetene vil ikke ha svære flyktningleire, slik det er i Jordan.

– Hva tenker dere om framtiden?

– Aller helst vil vi tilbake til Syria, sier Amal.

Men de vet at det ikke går.

Lille Hamat stabber blid og nysgjerrig rundt i teltet. Lamis er mer skeptisk til fremmede. Hun gjemmer seg bak gardinen.

Føler seg uvelkomne

– Hva med Europa? Norge? Vil dere reise dit?

– Ethvert annet land er bedre enn Libanon, sier Samir spontant.

Verken mann eller kone føler seg velkomne i Libanon.

Han merker det hver gang han skal passere sjekkpunktene på veien når han skal finne seg arbeid. Da må han alltid vise fram papirene på at han har de rette tillatelsen. Men det er vanskelig å få fornyet slike papirer.

– De fleste syrere føler seg presset, sier han.

For farlig å krysse grensen

Amals søster bor også her i leiren. Det hjelper littegrann mot ensomhetsfølelsen, forteller Amal.

Resten av familien er igjen i Syria.

– Hvorfor flyktet ikke de sammen med dere?

– De var i et annet område. De bor et trygt sted, sier Amal.

Det er der de gjerne skulle vært. Men det er altfor farlig å krysse grensen. Huset de selv bodde i er brent ned.

Nå kommuniserer de med slekten via appen What`s app.

– To år fram, hva ser dere da?

– Vi tenker ikke engang på morgendagen, hvordan kan vi da tenke på 2017?

Største krise siden 2. verdenskrig

Debatten i Norge er høyaktuell: Den humanitære krisen i Syria kalles den største siden den annen verdenskrig. Men skal flyktningene hjelpes her eller der? Skal Norge ta imot 10 000 kvoteflyktninger utpekt av FN, eller gi bistand i nærområdene?

– Vi må gjøre begge deler, sier sykepleier John Eivind Jensen, som  er landansvarlig for Syria i Norwac (Norwegian Aid Comittee).

Jensen er også med i flyktningleiren Inmaa.

– Støtt helsetjenesten i Syria

Norwac er den norske organisasjonen som har fått mest midler fra Utenriksdepartementet (UD) for å drive humanitært helsearbeid i Syria.

I perioden 2011 til 2014 mottok Norwac 45 millioner kroner fra UD.

 

ERFAREN: Sykepleier John Eivind Jensen er landansvarlig for Syria i Norwac. Nå er det for farlig å dra inn i Syria. Men i Libanon er det kanskje halvannen million syriske flyktninger totalt. En av dem er denne gutten, som får gå på skole i Saida.

– Det aller beste er å støtte helsetjenesten inne i Syria, sier Jensen.

Det er tre grunner til det, mener han:

  • Det er et stort humanitært behov.
  • Det er viktig å opprettholde strukturen i helsesektoren, så ikke alt er lagt øde den dagen det blir fred.
  • Det vil virke stabiliserende å støtte helsearbeiderne med lønn, slik at befolkningen blir i området så de unngår å flykte internt eller til nabolandene.

– Hvis helsevesenet og skoletjenesten bryter sammen, så flykter de, påpeker Jensen.

Lønner syriske helsearbeidere

– Nå er det for farlig for dere å reise inn i Syria. Hvordan kan dere støtte dem da?

– Vi har mange kontakter i Syria. Nå får seks-sju hundre helsearbeidere støtte til lønn. De fleste av dem jobber på sykehus, klinikker og feltsykehus.

– Hva kan dere gjøre i nærområdene, altså Libanon?

– Vår vurdering er at de fleste pasienter kan behandles i det libanesiske helsevesenet. Der er de fleksible og dyktige, men de må finansieres.

Kan hjelpe nyrepasienter

Han trekker fram en gruppe pasienter som nå er viktig å hjelpe: Dialysepasienter.

– Flere sykehus her kan gjøre det.

Han har sammenliknet prisene for slik behandling:

– Her i Libanon vil det koste langt under 1 000 kroner per behandling. På Oslo universitetssykehus koster det 4 000 kroner for en dagbehandling.  

Ved å støtte helsetjenesten lokalt vil utbyttet bli mye større fordi man kan behandle mange flere for de samme pengene. Institusjonene fins der, kompetansen fins der. Det vil dessuten avhjelpe den kritiske situasjonen i Libanon, påpeker Jensen.

Libanon har tatt byrden

Libanon, som er på størrelse med Rogaland fylke og har et innbyggertall på drøyt 4 millioner, har nå 1,2 millioner registrerte flyktninger fra Syria. I tillegg kommer flere hundre tusen uregistrerte.

Libanon, som Jordan, har åpnet grensene sine som få andre, ikke minst som takk for hjelpen da landet selv var i krig. Da søkte mange libanesere til Syria for å få beskyttelse.

Nå er krisen stor i Libanon, økonomien presses: Prisene stiger, syrere tilbyr seg billig på arbeidsmarkedet, libaneserne blir arbeidsløse, ressurser som vann, boliger og helsetjenester blir knappe.

Dermed settes folkets gjestfrihet på prøve.

– Ikke send feltsykehus

– Bør Norge ta imot 10 000 flyktninger fra Syria?

– Norge må gi beskyttelse til de som trenger det, det er det ingen tvil om. Om det er 500 eller 20 000, tar jeg ikke stilling til. Det er også behov for betydelig assistanse til utdanning og helse lokalt. Men poenget er å hjelpe via de etablerte strukturene. Send ikke feltsykehus eller brakker, men bruk fasilitetene som finnes, enten det er i Libanon, Jordan eller Tyrkia, sier Jensen.

– Gi lærere, sykepleiere og leger lønn. Så kan de gjøre et skippertak, på samme måten som vi gjør en ekstra innsats hjemme når det trengs.

John Eivind Jensen har troen på balanse.

– Vi må gjøre begge deler, ta hjertelig imot de som har beskyttelsesbehov – og avhjelpe den humanitære nøden lokalt, sier Jensen, som nå er tilbake i Norge.

Les også: