Følte seg rike i Syria, nå har de laveste rang

Palestinske Aisha (55) er født som flyktning. Nå bor hun i et kontorbygg som på det meste har huset 80 familier som har flyktet fra Syria. Det har hun gjort i to og et halvt år.

Bor på gamle kontor

Bygget er i byen Saida, sør i Libanon. Da det sto tomt, flyttet flyktningene inn. Nå må de ut, for huset skal renoveres.

I første etasje er et butikksenter. I andre en frisør uten kunder. En plakat lokker med pilegrimsreiser til Saudi-Arabia. Det er høyt under taket og god plass mellom de bare veggene. Søppelet i trappeoppgangen merkes i nesen.

I tredje etasje tutler noen småbarn i gangene. En bestemor gløtter på døren inn til et gammelt kontor, omgjort til bolig. Hun vil ikke slippe oss inn, og ikke fotograferes, men tillater at barnebarna blir foreviget. Så lukker hun den solide tredøren dekorert med utskårne blomster. 

Ble enke da Israel invaderte

Aisha innerst i korridoren ønsker derimot velkommen til sine to rom og utekjøkken. Her bor hun sammen med en datter, tre sønner, en svigerdatter og et barnebarn. Bare to av sønnene og en nevø er her nå.

Den ranke og vevre kvinnen setter seg i en mønstret sofa rett innenfor døren sammen med den yngste sønnen Mohamad (33).

Det lille hjemmet er rent og velorganisert. Klær henger ryddig på spikre på veggene. Ekstra madrasser er pent stablet i kroker og oppå skap. Kjøkkenet er i friluft på en slags balkong med tak. Der henger også hvitvasken til tørk.

Aisha forteller at foreldrene hennes kom fra gamle Palestina, i det som nå er Israel, som flyktninger til Libanon i 1948.

De fire barna er som henne født i Libanon. Mannen ble drept i 1982 da Israel invaderte landet. Hun flyktet til Syria med fire småbarn.

Da borgerkrigen oppsto i Syria, flyktet de tilbake.

– Vi følte oss rike i Syria

– Vi hadde det bra i Syria. Vi følte oss rike, forteller Aisha.

De bodde i et hus i Sbeineh, nær den store flyktningleiren Yarmok for palestinere ved Damaskus.

I Syria kunne de både arbeide og utdanne seg. Assad-regimet diskriminerte dem ikke i like sterk grad som libanesiske myndigheter gjorde. Men da borgerkrigen startet, var palestinerne blant de mest utsatte i Syria. Både Jordan og Tyrkia var likevel kjapp med å stenge grensene for dem. Libanon fulgte etter i mai 2014. (I januar 2015 ble grensen stengt for alle fra Syria.)

Ble mishandlet i fengsel

Aisha forteller hva som ble vendepunktet for dem: Da Mohamad ble fengslet og mishandlet i Syria.

– Hvorfor ble du fengslet?

– Ingen grunn. De tok alle som var sammen med meg, sier Mohamad.

Han ble sparket i ansiktet av det militære mens han lå nede. Han har ikke vært i form siden.

Denne hendelsen fikk dem til å flykte fra Syria. To netter sov de på gaten. I en taxi kom de seg til slutt til grensen.

Huset deres er nå tilintetgjort.

Må betale dyr medisin

Mohamad henter en boks med tabletter. De må han ta som en følge av mishandlingen i fengslet. Medisinen er mot epilepsi og koster dem 30 dollar i måneden. Undersøkelser og røntgen har også kostet penger.

Før fikk de støtte, med de to siste månedene har de måttet betale selv. Det samme med husleien. Nå har dessuten huseieren dødd og arvingene har nye planer. De vil renovere og familien har fått varsel om utkastelse.

Å finne et nytt sted å bo er ikke lett. I dette lille landet, som er på størrelse med Rogaland fylke, er det 1,5 millioner syriske flyktninger. I tillegg om lag 350 000 palestinere.

Aisha er bekymret for økonomien.

– Her er det dyrt sammenliknet med Syria.

Den ene sønnen er nå på arbeid, nødvendigvis svart. Flyktningene tilbyr billig, svart arbeidskraft og fortrenger libaneserne som sårt trenger arbeid selv. Slik oppstår nye fronter.

– Hvor vil du bo?

– Palestina! utbryter Aisha.

Sønnene har et annet forhold til røttene sine.

– Vi er ikke født der. Og vi kan jo ikke dra noe sted, sier Osama (34)..

De har sluttet å drømme.

– Nederst på rangstigen

– Palestinerne hadde det ikke så verst i Syria, bekrefter Kristil Haraldstad.

Hun er sykepleier og landansvarlig for Libanon i Norwegian Aid Comitee ( Norwac).

 – I Libanon er de helt, helt nederst på rangstigen, sier hun.

Mens syrerne kan vende tilbake til Syria når det en vakker dag blir fred, er det mer usikkert for palestinerne.

– Her lever palestinere uten elementære politiske, økonomiske og sosiale rettigheter. Dette har de gjort i Libanon i 67 år og det er ingen signaler om at det vil endre seg.

– Aisha sier hun vil til Palestina?

– De håper, men det er ikke mye realitet i det. Libanesiske myndigheter forklarer delvis at grunnen til den dårlige behandlingen av palestinere er at de skal tilbake til Palestina, derfor får de ikke statsborgerskap og elementære rettigheter.

Det er nye regler for flyktningene. De må registrere seg hver tredje måned. Det koster dem minst 200 dollar per person årlig.

– Det har de ikke råd til, verken palestinere eller syrere. Derfor blir det flere og flere uregistrerte. Det betyr at barna ikke få gå på skole. De har heller ikke rett til helsehjelp. Som uregistrerte er de livredde for å bli sendt tilbake til Syria. Hvis det skjer palestinere, får de aldri komme inn i Libanon igjen.

Spente forhold i leiren

Like ved kontorblokken i Saida er den overfylte palestinske flyktningleiren Ain el-Hilwh, opprettet i 1948. Den var ment for 20 000 mennesker.

– Nå bor her 120 000 på halvannen kvadratkilometer. I denne leiren er det ekstra spent, sier Haraldstad.

Reisende frarådes å bevege seg innenfor. Også syrere og ytterliggående grupperinger har slått seg ned her.

– Hva med folks helse?

– For uregistrerte flyktningene er det vanskelig å få hjelp på libanesiske sykehus. En del av dem velger å føde hjemme, og det kan være farlig. Det er mange tragedier og flere dødfødsler.

Flyktningenes barn som blir født i Libanon, blir ikke registrert.

– De får ikke fødselsnummer og er uten rettigheter. Når vi vet at det er halvannen millioner flyktninger fra Syria og at mange familier får et nytt barn i året, sier det seg selv at det er en kjempeutfordring, sier Kristil Haraldstad.

FN gir mindre penger

FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) har som oppgave å beskytte verdens flyktninger og hjelpe dem med å vende tilbake til hjemlandet når det er mulig.

FNs har sin egen hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger: UNRWA.

Det er UNCHR som velger ut kvoteflyktninger, som blant annet Norge tar imot. Palestinerne er ikke blant disse kvoteflyktningene.

Både UNCHR og UNRWA sliter med økonomien. Pengestøtten til flyktningene strammes inn, slik Aisha og familien har erfart..

– Det er kun de med behov for akutt helsehjelp som blir hjulpet. Har du kols eller trenger dialyse, må hjelpen finnes andre steder, sier Haraldstad.

Les om syriske barn i Libanon

Les om syrisk sykepleier på flukt