fbpx Vida, Gunta og Violeta pleier numedølene Hopp til hovedinnhold

Sykepleierimport: Vida, Gunta og Violeta pleier numedølene

Vida Naujokaityta, Gunta Taurina og Violeta Ratkeviciene går turer og trener på fritiden.
NATUR: Vida Naujokaityta, Gunta Taurina og Violeta Ratkeviciene går turer og trener på fritiden. Ski? Nei! Foto: Erik Sundt

Nore og Uvdal kommune har redusert sykepleiermangelen ved å gi seks baltere fast jobb og spesialtilpasset turnus.

Kommunesenteret Rødberg i Nore og Uvdal kommune har verken sykehus, stilige kafeer eller et interessant uteliv. Men her er det flotte fjell i nærheten, villrein, mye trær, Numedalslågen med fisk og rike turmuligheter.

Lokkemidler må til for å få folk til å slå seg ned her, og kommuner som dette er på en måte et skritt nærmere 2035-scenarioet enn mer tettbygde strøk: Her er det en høy andel eldre blant innbyggerne. Ungdommen velger noe annet å jobbe med enn pleie og omsorg. Dessuten flytter de gjerne fra hjemkommunen uansett yrkesvalg.

Innflyttere ønskes

Selve hovedkvarteret for Nore og Uvdals helsevesen er Bergtun omsorgssenter i Rødberg. Tettstedet har 498 innbyggere, og var en gang endestasjonen til Numedalsbanen.

– Ikke blunk når du kommer hit, da, for da går du glipp av det, spøker Tonje Austheim når hun beskriver veien.

Austheim er hovedtillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund i Nore og Uvdal kommune. Selv flyttet hun til stedet for to år siden og fikk lett jobb på omsorgssenteret.

– De sto jo med åpne armer og visste ikke hva godt de kunne gjøre for meg.

Midt mellom alt

Bergtun omsorgssenter ligger litt oppi lia fra hovedveien som går gjennom Rødberg. Det rommer et sykehjem, omsorgsboliger, et servicesenter med dagsenter og er base for hjemmetjenesten.

Her oppe i dalen har det vært et strev å få fylt opp sykepleierstillingene. Fra Kongsberg, der det er sykehus, tar det én og en halv time å kjøre. Hadde vi fortsatt videre oppover Numedal, hadde vi kommet til Geilo. Disse stedene lokker mer enn Rødberg, som nok blir for stille for mange, mener Austheim.

– Dette ligger liksom midt mellom alt.

På Bergtun har også Lis Berit Nerli kontor, fagsjef for helse og omsorgstjenester i kommunen. Hun sitter konstant med bemanningskabalen i fanget. Kommunen er avhengig av vikarbyrå for å sikre en faglig forsvarlig tjeneste.

– Enkelte av innbyggerne er nok skeptiske til personer med fremmedspråk, noe som er forståelig, mener fagsjefen.

– Men har du først fått en herfra som venn, har du en venn for livet!

Nettopp dette ser ut til å ha kommet Vida Naujokaityta, Violeta Ratkeviciene og Gunta Taurina til gode.

– Alle er så snille. Norske mennesker er veldig tålmodige. De gjentar og gjentar, siden jeg mange ganger må spørre om det samme igjen og igjen, forteller Violeta på norsk, men med tydelig østeuropeisk aksent.

Kom med vikarbyrået

De tre er fra Baltikum; Vida og Violeta fra Litauen og Gunta fra Latvia. De har også tre kolleger til fra Litauen, som for tiden er i hjemlandet.

Det er Gunta som skal på kveldsvakt. Vida og Violeta har jobbet natt, og kommer innom etter å ha sovet.

De kom alle til Norge via Orange vikarbyrå. Byrået rekrutterte og ga sykepleierne tre måneders norskkurs i hjemlandet. Da de hadde bestått språktesten, ble de sendt til landet i nord.

Noen av dem har vært i andre kommuner før de kom som vikarer til Bergtun. Her var arbeidsgiveren så fornøyd, at de ble tilbudt fast ansettelse. Nå er det altså seks fast ansatte fra Litauen og Latvia på Bergtun.

Jobbene omfatter vakter på sykehjemmet, i omsorgsboligene og i hjemmetjenesten.

Alle har lang erfaring som sykepleiere i sine hjemland. Språket har vært største hinder i møtet de de eldre. Her i Numedal går det ganske greit, men noen har dialektuttrykk det kan være vanskelig å tolke.

Violeta viser frem den velbrukte ordboken.

– En av beboerne ba datteren sin om å lage en liste til meg med dialektuttrykk, så jeg skulle forstå bedre. Det var så hyggelig gjort!

Men første stedet hun var, gikk det ikke like lett. Vikarbyrået sendte henne til Haugesund.

– Det var en veldig vanskelig dialekt å forstå. Jeg gråt!

Ulikt hjemlandet

Gunta hadde sin ilddåp i norsk arbeidsliv i Ørsta for cirka to år siden. Heller ikke enkelt når norskkurset var på bokmål.

I Latvia jobbet hun på akuttmottak som legeassistent, så hun synes det er litt vanskelig å sammenlikne sykehjemsjobbing i Latvia og Numedal. Det er sykehjem både i Latvia og Litauen, forteller de, men det er organisert litt annerledes, og de pårørende må bidra mer enn på norske sykehjem.

Vida har jobbet lengst på Bergtun, fra 2012. Hun har en datter på 15 år som nå er på besøk hos mor.

Bare én av balterne har tatt med hele familien til Rødberg. Resten pendler.

– Er det ikke vanskelig å være borte fra familien?

– Vida mener det går greit siden de får reist hjem ofte. De andre sier seg enig.

Spesialturnus

Bergtun har lagt opp en egen turnus for balterne. De får samlet 10–14 fridager i hver seksukersturnus.

– Vi gjør dette for å holde på dem, forteller Lis Berit Nerli.

Sjefen og tillitsvalgt får ikke fullrost de baltiske sykepleierne nok.

– Vi har vært så heldige! De er virkelig dyktige, og de har veldig høy arbeidsmoral. De sier aldri nei, sier Nerli.

– Og de har så mye omsorg i seg, supplerer Tonje Austheim, og fortsetter:

– Det er klart det var kulturforskjeller i begynnelsen. De var ikke vant til at man snakket så mye med pasientene og de pårørende. Det var det ikke tid til der de jobbet før.

– Vi var vant til å løpe hele tiden, forteller Violeta.

Så da de kom på første norske vakt, sto de liksom på startstreken.

– De måtte lære å roe ned og ta seg tid til å snakke med pasienter og pårørende. Ta seg tid til omsorgsbiten, sier Nerli.

Det har vært litt ymse som har kommet via vikarbyråene. Noen har vært for dårlig i norsk og blitt sendt på dør etter opplæringsperioden. Det er særlig om sommeren det kommer vikarer som ikke er like dyktige som de som har fått jobb på Bergtun.

Lav status

Arbeidsforholdene er hovedårsaken til at de tre ønsket seg bort fra hjemlandene. Det var langt flere pasienter på hver sykepleier. Statusen til sykepleiere er også mye lavere enn her, forteller de tre.

– Forholdet til legen er helt annerledes. Her kom jeg og skulle kalle legen for Ingunn! I Litauen må legen tiltales «doktor». Når han ringte, var det bare å slippe alt man hadde i hendene og løpe til, forteller Violeta.

– De pårørende spurte alltid etter legen. Vi sykepleiere var ikke noe å regne med. Her i Norge er det sykepleieren de pårørende vil snakke med, for de vet det er vi som er mest sammen med pasienten, sier Gunta.

– Det ser heller ikke ut til at myndighetene er interessert i å forandre på arbeidsforholdene. Politikerne bryr seg ikke, mener Vida.

Lokketurnus og lokkelønn

Spesialturnus for balterne er bare ett av tiltakene for å rekruttere og holde på folk. Det er også en alternativ turnus for de andre sykepleierne, med jobb hver fjerde helg og 12,5-timers helgevakter. Dette har de fått godkjent av Sykepleierforbundet, påpeker Nerli. Sykepleiere som ansettes går rett inn i lønn tilsvarende ti års ansiennitet.

Nerli er opptatt av at arbeidsmiljøet skal bli best mulig. Gjennom Prosjekt nærvær og Prosjekt overtid har omsorgssenteret fått en ekstra vakt for å dekke opp for fravær og to flytstillinger for redusere overtid. Disse skal steppe inn der det er behov. Det er om sommeren flytstillingene har vært i bruk, men Nerli håper dette kan bli en permanent ordning. Til tross for tiltakene, er hun bekymret for fremtiden. Hun ramser opp utfordringene hun som leder står overfor: 

– 19,5 prosent av befolkningen her er over 67 år. I tillegg har vi et økt pleiebehov for gruppen 0–67 år. Det er flere barn med spesielle behov og unge voksne med kreftsykdommer. Vi har personer med hjemmedialyse. De som skrives ut av sykehus, er dårligere enn før. Og noen ønsker å avslutte livet i hjemmet i stedet for på institusjon.

Nerli konkluderer med at alt dette skaper store behov for sykepleie, og behovet vil bare øke i fremtiden. Hun fortsetter:

– Fra 1.1.2016 er kommunen pålagt å ha en akutt døgnenhet, og det er allerede opprettet en seng på Bergtun. På grunn av kommunens store utstrekning, går det mye tid til kjøring, hele to stillinger, hvis man regner sammen tiden det tar å nå pasienter i alle ender av dalen pluss hyttefolket.

– Å være leder her er en kunst. Jeg må se på mange alternativer for å klare de utfordringene som kommer, sukker hun.

Men de seks balterne har heldigvis ingen planer om å slutte.

Bergtun har 18 sykepleierstillinger og mangler nå bare å bemanne en 70-prosentstilling. Men sykepleierdekningen er for lav. Nerli planlegger å få andelen opp ved å gjøre om noen hjelpepleierstillinger neste år.

 

Vil heller ha helsearbeidere eller hjelpepleiere

På spørsmålet «Gitt at det ikke er nok sykepleiere som snakker norsk til å pleie deg, hvem vil du foretrekke i stedet?» svarer 63 prosent norsktalende helsefagarbeider. Les mer om Sykepleiens 2035-undersøkelse her.

Les mer: 

Kan vi satse på å importere enda flere sykepleiere?

Tema: Eldreomsorg 2035

Å være leder her er en kunst. Jeg må se på mange alternativer for å klare de utfordringene som kommer.

Lis Berit Nerli
– Må ta fremtids=pessimismen på alvor Forrige artikkel Familien yter halve omsorgen Neste artikkel