Før lurte de på legning, nå lurer de på kjønn
– Senest i går ringte det en mamma som har en fireåring som heller vil være jente enn gutt, sier Ingun Wik.
Ingun Wik får telefoner både fra foreldre, barnehageansatte og
ungdom som ringer med spørsmål om kjønn og identitet.
– Det skjer daglig.
Wik er ledende helsesøster og sexologisk rådgiver på
Helsestasjon for lesbisk, homofil, bifil og transungdom
(LHBT-helsestasjonen).
Heteronormativ
På venterommet kommer og går det damer med lett vaggende gange.
Her, øverst på Grünerløkka i Oslo, ligger LHBT-helsestasjonen
sammen med jordmortjenesten for gravide.
– Ikke helt ideelt, innrømmer Ingun Wik, som tar imot dem som
ikke føler seg helt hjemme i det heteronormative samfunnet, eller
utenfor den tradisjonelle gutt-jente-stereotypien.
Tilgjengelig
– Tv-serien «Født i feil kropp» har vært en øyeåpner for mange,
erfarer Ingun Wik.
Serien, laget av Petter Vennerød, portretterte mennesker født i
det de selv definerer som feil kropp.
– Innad i transmiljøet har serien fått kritikk fordi den bare
viser én variant av kjønnsopplevelse, påpeker Wik.
– Tittelen indikerer også at det er noe feil med kroppen, noe
mange er kritiske til. De mener det ikke er kroppen som er feil,
men samfunnets forestillinger og normer rundt begrepet kropp og
kjønn. Men det gode er at serien greide å gjøre problemstillingen
tilgjengelig for folk flest. Den endret begrepsapparatet og fikk
frem at kjønnet sitter mer mellom ørene enn mellom beina.
Les også: Overrasket over responsen
Stor variasjon
Mange mener det naturlige er to kjønn.
– Men ser vi til naturen, sier Ingun Wik.
– Der er variasjonen stor. Det er ikke naturen som har delt oss
inn i to kjønn, det er kulturen. Og med det har vi som samfunn
begrenset et stort mangfold.
Hun understreker at det er mange avskygninger av kjønn og at
overgangen kan være flytende. Ikke alle ønsker å ta stilling til om
de er han eller hun.
Kristin Fridtun er en av dem. Hun har skrevet boken
Kjønn og ukjønn og sier til Dagens Næringslivs magasin D2
at hun som ung ikke opplevde seg selv som kvinne, men ikke som
mann heller. «Jeg var hjemløs», sier hun. Hadde det eksistert en
tredje kategori, «ymse», hadde hun plassert seg der.
Usikre
De som henvender seg til LHBT-helsestasjonen er ungdom mellom 13
og 30 år. Det siste året har det vært en klar dreining fra spørsmål
om legning til spørsmål om kjønn. Og de fleste som tar kontakt på
vegne av seg selv er mellom 12 og 16. Men Wik får også henvendelser
fra foreldre, helsesøstre og barnehageansatte.
– De lurer på hvordan de skal forholde seg, forteller hun.
– Dette er et ukjent felt og få har kompetanse. Dessverre blir
mange møtt med at «dette snakker vi ikke om». De satser på at det
«går over».
Bryter normer
Det synes hun er en dårlig strategi.
– Espen Esther Pirelli Benestad snakker om at disse barna
«forstyrrer». De forstyrrer vår oppfatning av hva kjønn er, og
hvordan ting skal gjøres. Barn merker godt når de bryter normene
for hva som betegnes som innenfor og utenfor. Men det er ikke
barna, men samfunnet som er «forstyrret». Ikke sjelden har ungdom
som tar kontakt med oss vært innom psykiatrien fordi de har vært
aggressive, deprimerte eller hatt sosial angst. Dessverre er det
bare symptomene som har fått oppmerksomhet, ikke årsaken, sier
Wik.
Mangfold
– Men mange av symptomene er bare naturlige reaksjoner på usikkerhet rundt egen kjønnsidentitet og brudd på samfunnets normer. Det beste ville være å åpne øynene for at det er et stort mangfold. Og at barnehageansatte, lærere, helsesøstre og helsepersonell tenker på at kjønnsidentitet, altså barnets subjektive opplevelse av eget kjønn, kan gi utfordringer dersom det er i konflikt med det kjønnet de fikk tildelt ved fødsel.
Vet ikke antall
Hvor mange som føler at opplevd kjønn ikke samsvarer med kjønn
tildelt ved fødsel, er ikke kjent. Men en nederlandsk studie
indikerer at én av tjue opplever usikkerhet eller ambivalens til
egen kjønnsidentitet. Langt færre ønsket å gjøre noe med det, som å
ta hormoner eller operere seg.
Forskning indikerer også at langt fra alle barn med det man
kaller atypisk kjønnsatferd opplever kjønnsinnkongruens.
La dem eksperimentere
Ingun Wik peker på at kjønnsidentiteten er en del av
kjerneidentiteten, og at så små barn som to-til-fireåringer kan
ha formening om hvilket kjønn de er.
– Når man er så liten er ikke personligheten fastsatt,
understreker hun.
– Mange prøver seg litt frem. La dem få lov til det. Og så tror
jeg det vil bli bedre for alle om rammene for kjønn blir litt
videre.
Ansvar som hjelpere
For hun har selv kjent på ubehaget ved det som er annerledes,
eller det som forstyrrer.
– De følelsene er verken farlige eller feil. Men vi må tørre å
utfordre oss selv og spørre hva som gjør at vi føler sånn. Se på de
trange normene som et problem, ikke barnet som bryter dem, sier
hun.
– Som hjelpere er det vårt ansvar også å ta imot det uvanlige.
Selv om samfunnet er blitt mer og mer tolerant, lar hun seg
stadig fascinere av utsagn som: Flott jobb du gjør, men jeg håper
ikke sønnen min kommer til deg.
– Den hører jeg ofte fra fedre, sier hun.
Positive ord
Hun peker også på at ordene som ofte blir brukt om de som ikke
passer inn i de kjønnsnormative stereotypiene ofte er negativt
ladet.
– Det kalles avvik, å være unormal, diagnose, syndrom,
tilstand. Hva med heller slike som Pirelli Benestad, som bruker
ord som talent eller begavelse? Det vil skape en annen bevissthet
rundt dette og gjøre det lettere å føle seg
annerledes.
0 Kommentarer