fbpx Sonja vil dø hjemme Hopp til hovedinnhold

Sonja vil dø hjemme

Sonja og Gunnar Rognbakken hjemme
MÅ TA AVSKJED: Sonja og Gunnar Rognbakken ble kjærester da de var 14 år. Nå er de 74. Snart blir Gunnar alene.  Foto: Marit Fonn

Sonja vil være hjemme den siste tiden. For der er ektemannen Gunnar. Nå legger helsetjenesten til rette for det.

Nå behandler vi ikke kreften ­lenger, sa legen i august. Da var­ ikke ekteparet Rogndokken­ i tvil: Sonja må få dø hjemme. Hvis det er mulig.

Nå – et par måneder senere – åpner Gunnar­ Rogndokken døren til den lyse leiligheten i Oslo.­ Tom Rodell Marthinsen fra pleietjenesten i Fransiskushjelpen kommer på hjemme­besøk, slik han har gjort så mange ganger før. Han er hjelpepleier med videreutdanning i kreft og palliasjon.

På soverommet innenfor stuen ligger Sonja­ i sengen som har madrass med luftsirkulasjon.­ Hun er omringet av vegger fylt med bilder fra et langt liv sammen med Gunnar. De to ble kjærester­ da de var 14. Det er 60 år siden.

Hjemmesykepleierne har nettopp vært her. Sonja sliter med forstoppelse og spør Tom til råds.

Les om hvorfor Norge er på sisteplass i hjemmedød


Ventesorgen er lang

Gunnar er på vei ut siden Marthinsen skal være her noen timer. Men Gunnar har tid til å prate litt først og slår seg ned i salongen.

Det er et par år siden Sonja fikk diagnosen lungekreft.

– Etter den samtalen med legen på Ullevål,­ skjønte jeg at nå nærmer det seg, forteller Gunnar. 

– Etterpå snakket jeg med vaktlederen i hjemme­tjenesten. Vi fikk tilbud om full pleie. Sonja og jeg var helt enige om at det var best at hun kunne­ bo hjemme.

Se når Sonja og Gunnar får besøk av Fransiskushjelpen:

Tom Marthinsen kommer og setter seg ned. 

– Vi som ikke kan døden, tror at det er lett å dø, sier Gunnar. – Det er det ikke. Det er smertefullt. Jeg trodde at man skulle sovne inn. Men virkeligheten består av smerter og forstoppelse.

Tom: – Og så er det ventetiden.

Gunnar: – Den er vond.

Tom: – Og det gjør prosessen veldig lang. Vente­sorgen er lang og verre for pårørende enn for den som skal dø. Man har lyst til å gjøre alt man kan. Det blir lite tid til omsorg for seg selv.

Gunnar: – Ja, jeg føler meg kjørt. Sonja tar dette­ veldig fint. Vi snakker om mange ting. For eksempel­ om ny gravstein på Grefsen.

Sonja skal gravlegges sammen med foreldrene­ sine.

– Hun vil ikke ha svart stein, så da får hun grå. Det syns jeg er greit, sier Gunnar.


– En god ektefelle

Så lyser han opp. Forteller at det var Sonja som fridde og at de giftet­ seg da de var 21.

– Vi har hatt et kjempefint ekteskap. Hun har vært en god ektefelle og elskerinne, og er den som lærte meg opp.

Damer må være pertentlige, mener Gunnar:

– Jeg har høye krav: De må ikke banne, ikke røyke, de må være forsiktig med alkohol og te seg pent. Der har kona vært topp.

Brudebilde av Sonja og Gunnar Rognbakken
GODT EKTESKAP: De giftet seg da de var 21. - Livet har vært godt, sier Sonja. - Kona har vært topp, sier Gunnar. Foto: Marit Fonn

De har en sønn og en sønnesønn.

– Det kommer en dag da jeg bor alene. Jeg gruer meg. Da drar jeg nok til Spania, der vi har vært de siste vintrene. Så slipper jeg å være alene. 

– Du vet at du vil bli trist og lei deg, men du vet ikke hvordan du vil takle det, kommenterer Tom.

Gunnar går ut i høstsolen. Han vet at Sonja ikke er alene


Laget hatter

Klokken er over ett og Sonja har ennå ikke spist noe i dag. Det er litt vanskelig å svelge, men nå har hun fått lyst på kyllingvinger. 

– Hvor mange vil du ha? Vil du ha vin til, eller? spør Tom.

Hun sier ja takk til vin, men lar ham bestemme­ antallet vinger.

– Han er lett å ha med å gjøre, kommenterer­ hun muntert mens Tom forsvinner ut på kjøkkenet.

Snur hun hodet til høyre kan hun se de innrammete fagbrevene på veggen: Hun er modist, han er boktrykker.

– Få vet hva modist er. Dessuten er det nesten ingen igjen, sier hun.

Hun har modellert mange damehatter i sitt liv, hatt mange i lære og tatt seg av sårbare elever da hun underviste på videregående.

– Det har vært et interessant og slitsomt yrke, konkluderer hun.

Hun og mannen har sammen drevet hattebutikk.

Sonja Rognbakken som ung
Foto: Marit Fonn

På veggen bak henne kan hun beundres i en ungdommelig utgave, blond og vakker. Der er hun også avbildet i moden alder, fortsatt pen og nett med lyse krøller.

– Nå har jeg jo fått måneansikt. Og tynnere hår, sier hun.

Det skyldes kortisonet. Huden hennes er også tynn. Hun tåler dårlig å bli tatt hardt i.


Fornøyd med livet

Nå kommer Tom med seks kyllingvinger dandert på et fat. Han dekker over Sonja og dynen med et rutete forkle og hun får ­fatet på magen og et vinglass i hånden.

Hun spiser forsiktig av kjøttet.

– Jeg har hatt det veldig bra. Er glad for det jeg har opplevd, selv om det har vært vanskelig og.

Hun er fra Nydalen – «midt nedi gryta» – som nå er en attraktiv bydel. Den gangen var det et typisk arbeiderstrøk. 

– Vi turte ikke si hvor vi bodde. Vi hadde do i gården. Men det var en fin oppvekst. Hadde vi en krone, så delte vi.

Som voksen har hun reist mye.

– Hver vår tok vi fri en uke og dro til utlandet hver for oss.

Hun dro med soppforeningen, Gunnar var opptatt av biler og båter. 

Sonja har bare godord om Fransiskushjelpen og hjemmesykepleien, som kommer flere ganger daglig. Så langt sover hun hele natten.

Hjemmesykepleien og Fransiskushjelpen kommer hjem til Sonja Rogndokken
HJELPERE: Hjemmesykepleien, som er innom flere ganger daglig, og Fransiskushjelpen samarbeider så Sonja kan få være hjemme slik hun ønsker. Foto: Marit Fonn

– Om jeg kan være hjemme helt på slutten, vet jeg jo ikke. Det kan ikke jeg avgjøre.

Å være på sykehjem har hun prøvd, da hun for noen år siden fikk pacemaker:

– Jeg fikk sjokk. Jeg reagerte på omgivelsene. Jeg kom på et lite rom som jeg delte med en som lå på slutten. Det var ikke noe koselig.

Etter flere fall i det siste, ligger hun for det meste­ til sengs.

– Du tar det bra, Sonja, sier Tom.

– Ja, foreløpig, sier hun.


Sliten mann

Tom sier at han ser at mannen hennes er sliten nå.

– Ja, han har lettere for å ta til tårene, sier Sonja. 

Tom: – Han spurte om vi kunne ta en vakt til hos deg denne uken. Jeg tror han trenger det, selv om du vil at han skal være her hele tiden. Men det er ikke bra for noen av dere om han knekker sammen. 

Sonja: – Jeg syns han kunne gå ut litt mer. Treffe­ kompiser. Men han finner ikke ro. 

Tom: – Kanskje han frykter at det skal skje noe med deg eller at du skal dø mens han er ute?

Sonja: – Jeg vet ikke. Det er plutselig i det siste at han har begynt å reagere, altså.

Tom: – Men før satt du mer i stolen på stuen.­ Det er nok forskjell for ham å se deg sånn, liggende­ hele dagen. Det er alltid vanskeligere å se ektefellen sin sengeliggende enn oppe i en stol.

Tom sitter i rullestolen hennes mens de prater.

– Syns du tiden blir lang, spør han.

– Nei, jeg syns ikke det. Jeg har det bra. Kan jo ligge her og kommandere. Hahaha.


Galgenhumor hjelper dem

Galgenhumor er helt nødvendig, synes hun. Hun har alltid vært sosial og likt å spøke. 

Tom: – Det er forunderlig å treffe folk som deg som sier dere har det bra. Men det er godt at du har humor. Da blir hverdagen lettere å takle.

Sonja: – Jeg trodde jeg skulle vri meg i smerter. 

Tom: – Du har jo smerteplaster, og smerte­lindringen kan vi gjøre noe med underveis i sykdommen så du slipper fysiske smerter.

Samtalen veksler mellom spøk og alvor:

– Jeg har raseriutbrudd også. Jeg er ikke så snill som jeg ser ut til her i sengen. Men det er koselig­ at jeg har fått på meg litt sminke i dag, ­sier Sonja.

I morgen blir det hårvask. Det skal ikke skje i dusjen, men ved hjelp av en badehette med tørr­shampo som blåses opp og varmes, og vips har hun rent hår.

Tom: – Det blir en bli ny-dag!

Sonja: – Ja, det hjelper altså. Jeg er grinete når jeg våkner, men liker å tulle og prate. Du er en ­veldig fin samtalestøtte, Tom. 

Tom: – Og siden du er hjemme, er det du som har styringen.

Hvor lenge er det igjen?

Nå kommer Gunnar tilbake. Han har vært ute halvannen time. Tom reiser seg, og Gunnar setter seg i rullestolen. Han lurer på hvordan smertene vil utvikle seg.

– Jeg har sett mange dø, men jeg har aldri sett noen dø i smerter, sier Tom. 

– Nei? Å, det er flott å høre, sier Gunnar lettet.

Gunnar Rognbakken og Tom Rodell Marthinsen fra Fransiskushjelpen
Foto: Marit Fonn

Tom: – Nå til dags får vi bukt med smertene, blant annet med smertepumper. Kroppen får nøyaktig tilpassete doser med medisin, døgnet rundt. 

Gunnar: – Det er beroligende. Jeg trodde avslutningen var med smerter. 

Sonja skyter inn:

– Det som er nifst er at jeg ikke vet når den kommer.

Tom: – Mange kjenner det på seg selv, og som regel stemmer det. Noen er døende i flere uker, for noen tar det en dag.

Sonja: – Håper jeg rekker jula.

Gunnar: – Hva tror du, Tom?

Sonja: – Det kan ikke han spå.

Tom: – Sånn som du ser ut i dag, håper jeg du rekker jula. Å love noe, kan jeg ikke. Men er det noe spesielt du vil ha gjort, så gjør det nå.

Gunnar: – Egentlig spør jeg ingen om hvor lenge­ det er igjen. Du er den eneste vi kommer inn på dette med. Men jeg forventer ikke svar. 

Det ringer på døren. Hjemmesykepleien er på plass igjen.

Les hele temaet om hjemmedød

Les også om forskere som  vil ha døden tilbake til hjemmet

Les mer: Ja, flere bør få dø hjemme

Les mer: Det viktigste er ikke hvor du dør

Les mer: Døden tar sin tid

Jeg føler meg kjørt. Sonja tar dette fint.

Gunnar Rogndokken, ektemann

Håper jeg rekker jula.

Sonja Rogndokken, pasient

Nå til dags får vi bukt med smertene.

Tom Rodell Marthinsen, Fransiskushjelpen
Les også:
– Det viktigste er ikke hvor du dør Neste artikkel