– Sykepleiere må tåle å stå i pasientens smerte

I februar 2014 fikk Øyunn Granerud brystkreft. Hun hadde ingen spredning, men en veldig aggressiv type. Resten av året gikk med til behandling: operasjon, cellegift og stråling. Det utløste et skred av kreativitet. Hun begynte plutselig å fotografere og skrive dikt. 

 

Begge deler har fått plass i diktsamlingen Modig og sårbar, som kom i oktober.

– Diktene bare raste ut av meg. Jeg skrev for min egen del, for å bearbeide tanker og følelser. 

Seinere viste hun diktene til et par i vennegruppen med medpasienter. 

– «Puppedamene», som jeg kaller dem, sa at det var godt å lese, at jeg satte ord på slik de kjente det.  

En av dem hadde en kontakt i forlagsbransjen. Daglig leder i Notabene forlag, Eddie Ingskog, leste fire av diktene og sa kontant: «Dette skal bli bok!». 

 

Øyunn Granerud er sykepleier med videreutdanning i både psykiatrisk sykepleie og veiledning, samt master i verdibasert ledelse. Hun har jobbet innen kreftomsorgen både på Radiumhospitalet og i Fransiskushjelpen. Hun har veiledet helsepersonell i kreftomsorg i mange år, blant annet på Ullevål sykehus og i Oslo kommune. I dag jobber hun full stilling som generalsekretær i Fransiskushjelpen.

Man kan nesten ikke tenke seg en mer perfekt bakgrunn for en som rammes av kreft. Likevel ble hun overrasket da hverdagen som kreftpasient tok henne.

– Jeg ble forundra over hvor viktig det var for meg å ha en hverdag med en viss rytme. Som kreftpasient i behandling er du på siden av samfunnet. Andre går på jobb, derfor ble det viktig for meg å skape forpliktelser.

 

Hun gikk fast til Pusterommet på Oslo universitetssykehus, Ullevål, hvor hun trente to ganger i uka sammen med mennesker i samme situasjon.

– Vi driver jo med likepersonsarbeid i Fransiskushjelpen, men det var en nyoppdagelse å kjenne hvor viktig det var for kropp og sjel. Det betød veldig mye for meg å få snakke med mennesker i samme situasjon. Vi kunne snakke om ting bare vi kunne snakke om, og hadde mye rå og befriende galgenhumor.

 

Som nydiagnostisert og velutdannet innen mestringsteori gikk hun først hardt ut:

– To dager etter at jeg fikk diagnosen skrev jeg mestringsplanen min.

«Jeg skal bli den kuleste skalla dama i by’n. Jeg skal være modig og sårbar. Jeg skal gjøre meningsfulle og morsomme ting,» skrev hun. Med utropstegn etter. 

Det var før hun ble så kvalm at hun trodde hun skulle eksplodere. Planen måtte justeres underveis. 

– I dag er jeg bare glad for å ha blitt en moden og grå dame.

 

Granerud møtte stort sett bare hyggelige, flinke og velmenende leger og sykepleiere.

– Men jeg gjorde noen nyoppdagelser. Ble så enormt sårbar. Følte meg så liten, redd og ensom. Og det var vanskelig å snakke med de to sønnene mine på 18 år om sykdommen.

Som profesjonell visste hun at en av fire får tilbakefall. Om natta kom tankene om døden.

– «Å ja, er det sånn det kjennes», tenkte jeg.

– Hva kjente du?

– Det kom til meg i drømmene. Jeg våkna av at jeg lå og gråt.

 

I diktet Hold meg skriver hun om hvordan hun ønsket at andre skulle tåle hennes smerte og holde ut hennes fortvilelse: 

«(…) Hør på meg/Lytt/Hold meg!/Ikke fort deg å fortelle meg/om alle det går bra med/om dem du kjenner med samme diagnose/Jeg trenger ikke trøst/Jeg trenger at du er der/at du orker/tåler/ikke bli redd gråten/Hold meg!»

Dette er en beskjed til noen sykepleiere også. Hun opplevde at hun knapt fikk sagt at hun hadde brystkreft før hun ble møtt av «Så godt at det var brystkreft, det dør man ikke av i dag, jeg kjenner mange som har blitt friske.»

– Jeg skulle ønske de heller spurte meg om hvordan jeg opplevde det, om hvem jeg hadde rundt meg og hvordan jeg ville ha hverdagen min. Sykepleiere bør stille spørsmål rundt mestringsstrategier.

– Hold meg, skriver du. Mener du at sykepleiere skal klemme pasientene?

– Det må vurderes i de enkelte tilfeller, og bør føles naturlig for begge. Jeg elsker store bamseklemmer og ble overlykkelig når noen ga meg en klem. 

 

– Andre ting du lærte som sykepleiere bør kjenne til?

– Hvis det er mulig, hadde det vært fint å bli spurt om man foretrekker å sitte alene å få cellegift. Som oftest satt vi fire stykker sammen, men når jeg var alene, traff jeg sykepleiere som jeg hadde gode samtaler med. De var noen vidunderlige sjeler.

En måned før hun ble syk, skilte hun og mannen seg. Likevel ble eksmannen hennes viktigste støtte under behandlingen. Han inspirerte henne også til å fotografere. Bildene av henne i boken er tatt av ham, mens naturmotivene er tatt av Granerud selv.

– Jeg gikk mye turer. Av og til bare noen meter fordi jeg var så sliten. Jeg begynte å legge merke til flere detaljer når jeg gikk, og tok bilder av det jeg så.

 

Granerud var på ettårskontroll i midten av mars og fikk svar den 30. april om at hun er kreftfri.

– Jeg er frisk nå. Jeg bruker det ordet bevisst. Det er ikke fortrengning, men handler om hvordan jeg ønsker å fokusere.

– Hva har denne erfaringen gjort med deg personlig?

– Jeg har blitt mer bevisst på hvilke valg jeg tar, hvem jeg har lyst å ha rundt meg og har blitt mer observant på de små ting i hverdagen.