Med hjerte for små hjerter

 – Ingen medisinsktekniske apparater kan redde en pasient hvis den som står der ikke kan bruke dem, sier Britt Elin Fredriksen.

– Og ingen kan stole blindt på apparater, man må alltid se på pasienten.

I 36 år har hun jobbet ved thoraxkirurgisk intensiv på Rikshospitalet i Oslo, i 32 av dem som intensivsykepleier.

Nå hedres hun for sitt engasjement for faget.

Jobber bedside

På en av intensivstuene på thoraxkirurgisk intensiv gir hun nå all oppmerksomhet til lille Vegard. Etter en strevsom helg er han i bedre form og følger Fredriksen ivrig med blikket. Her, hvor det ligger voksne og barn med sykdommer og skader i bryst og hjerte, er hun en høyt verdsatt kollega og sykepleier på gulvet i tredelt turnus.

Som å få Oscar

– For en gangs skyld er det en fra gulvplanet som blir årets intensivsykepleier, sier hun litt senere inne på avdelingslederens kontor.

– Mange av dem som har fått prisen tidligere har master og noen også doktorgrad og det er kjempebra, men jeg er en representant for dem som gjør en innsats ved sengen, 24/7. Vi blir kanskje ikke sett og hørt like mye. Jeg tar imot prisen på vegne av alle intensivsykepleiere og er veldig stolt. Jeg sammenlikner det med å få Oscar.

Prisen fikk hun i høst, men hun er årets intensivsykepleier frem til neste kåring i 2016.

Gråt over avslaget

Egentlig skulle Fredriksen bli jordmor. Men avdelingssykepleieren på thorax mente hun ikke var egnet. «Du skal være her», sa hun og nektet å skrive anbefalingsbrev til jordmorskolen for den da knapt 23 år gamle Fredriksen.

– Jeg gråt da, men innså etter hvert at avdelingssykepleieren hadde rett, sier Fredriksen i dag.

Hun ble og har aldri angret.

Nå sier hun at hun ikke er tilhenger av at sykepleiere skal jobbe så mange forskjellige steder. Å lære seg faget tar tid.

– Man kan være her i fem år uten å bli utlært, sier hun.

– På fem år skjønner man heller mer av hva det handler om. Man må se, lytte og lære. Se at noen utfører sykepleie, gjøre det selv og så lære det videre. Sånn er det i sykepleien.

Hjertebritt

Fredriksen har jobbet mest med hjertebarn. Siden 1999 har hun vært koordinator for alle barn født med hypoplastisk venstre hjertesyndrom (HVHS), hjertefeilen som ble kjent og fikk et norsk behandlingstilbud med Lasse liten. Da han ble født i 1987 fantes det ingen tilbud til disse barna i Norge, men Lasse litens foreldre sto på sitt og fikk gutten operert i USA. I årene etterpå ble alle norske barn med HVHS operert i utlandet, frem til norske leger og sykepleiere lærte seg teknikkene og utførte inngrepene fra 1998.

Fredriksen har fulgt disse barna hele tiden, og ved siden av full stilling som intensivsykepleier har hun siden 2003 vært som koordinator hele døgnet. Hun har fremdeles kontakt med noen av foreldrene til de første barna som ble operert i Norge.

Tøft miljø

Hun sier hun føler seg utrolig privilegert. Hun får mye tillit og delegert ansvar fra kirurgene. Det faglige nivået er svært høyt. Men hun legger heller ikke skjul på at thorax-miljøet kan være tøft. Pasientene kan være veldig syke, tilstanden kan forverres raskt og marginene er små.

Thoraxkirurger har også ord på seg for å være røffe i formen.

– Men det er blitt bedre de siste årene, sier hun og ler litt.

– Nå er de blitt bestefedre. Og ting de før avfeide som ikke vitenskapelig bevist, som at barn får feber av å få tenner, er de helt med på nå når de har sett det hos alle barnebarna.

Beholder roen

Som sykepleier må man finne sitt ståsted, og hennes metode har vært faglig styrke og å beholde roen.

– I en kaotisk setting ser man ikke de rundt seg, men man kan høre dem, sier hun om situasjoner der presset på kirurger og sykepleiere er høyt.

– Og da snakker jeg rolig og gir melding om at jeg er der.

Ekstrem aktivitet

Ifølge kollegene, som nominerte henne til prisen har hun en helt egen evne til å formidle kunnskap og er en trygg og støttende kollega.

De beskriver aktiviteten hennes som ekstrem, ettersom hun i tillegg til å jobbe full turnus og å være koordinator også har ansvar for fleksiturnus for 100 ansatte og nettopp har fullført klinisk stige. Hun er en dyktig foredragsholder i både Norge og utlandet og har vært ute på oppdrag for frivillige organisasjoner som del av et kirurgisk team.

Spisskompetanse

Sigbjørn Flatland, leder for NSFs landsgruppe av intensivsykepleiere, sier Fredriksen har en helt unik spisskompetanse på et lite, men viktig felt for dem det angår.

– Det er spesielt at hun har vært med på å utvikle et behandlingsopplegg som følger pasientene hele veien, sier han.

– Hun blir det faste punktet, som de møter både på Rikshospitalet og på lokalsykehusene og kan også ta kontakt med ved spørsmål. Hun er mer tilgjengelig og dedikert enn man kan forvente.

For alle intensivsykepleiere

Flatland sier alle intensivsykepleiere kan nomineres til å få prisen.

– Kriteriene er blant annet at man skal drive faglig utviklingsarbeid og være visjonær, men det er ingen akademiske krav utover å være intensivsykepleier.