– Det handler om folk

«Jeg håper du tenker deg om hva du gjør med syke, gamle mennesker som nå skal fratas det de trenger mest.»

Ordene er rettet til Oslos eldrebyråd, Inga Marte Thorkildsen (39). Avsender er Elna Irene Hansen, 98 år.

Hvordan svarer man gamle damer som er lei seg? Når man attpåtil tilhører et parti som vil alle hjelpetrengende så inderlig vel?

På sykkel til helsehuset

Inga Marte Thorkildsen er byråd for eldre, helse og sosiale tjenester i Oslo kommune. Partiet er SV.

Nå kommer hun syklende til et av Oslos sykehjem. Det vil si, her heter det helsehus, ett av fire som bare har korttids- og rehabiliteringspasienter. Thorkildsen har vært på møte i nærheten, så Lilleborg helsehus passer bra.

«Jeg lurer på hva byråden bruker hodet til», sa Elna Irene til Aftenposten. Hun hadde skrevet brev i avisen.«Hvorfor skal vi få livet vårt redusert med 13 årsverk», spurte hun. Hun hadde fått vite at Hovseterhjemmet, der hun bor, måtte redusere bemanningen. På ordre fra eldrebyråden.

– Kul dame

I en folketom kantine med bar i hjørnet slår synderen seg ned i en burgunderrød sofakrok. Hun legger fra seg en rød liten veske med plass til en rød lommebok og rød leppestift.

– Hvor var du da du leste brevet fra Elna Irene?

– Det var jo ikke akkurat en brakk-staven-hendelse.

Hun må rekonstruere. Jo, hun så det på nett kvelden før det kom på trykk.

– Jeg satt ved kjøkkenbordet og jobbet som jeg pleier hver kveld.

Men den ganske ferske byråden ble ikke tynget av samvittighetskvaler. «For en kul dame!» tenkte hun.

– Det er ikke hver dag 98-åringer debatterer i mediene. Men jeg fikk behov for å forklare meg.

– Ta av overskuddet

Forklare seg fikk hun, i flere kanaler. Kort sagt: De rødgrønne lovet i valgkampen å øremerke midler til eldreomsorgen, men etter valget starter de med å kutte 50 millioner. «Et arvet underskudd fra de blå», forklarer Thorkildsen. Hun mener at også de kommersielle må ta sin del av kuttene, ikke bare de kommunale. Unicare, som driver Hovseterhjemmet, sier at da må de kutte 13 årsverk. «Nei, ta av overskuddet», sier Thorkildsen.

SV-byråden treffer 98-åringen med pressen til stede, og på bildet i avisen tar de en high-five.

– Vi ble enige om at det er dumt at overskuddet ikke blir brukt på bemanningen.

Eldreomsorg som markedplass

– Eldre får det verre etter byrådets vedtak. Tenker du på det?

– Jeg går ikke med på at de må gå ned i pleie. Det er opp til Unicare. Det forrige blå byrådet så eldreomsorgen som en markedsplass, der det er ok å tjene penger. Men det er dypt urimelig at kommersielle, som tar ut fortjeneste, skal ha mer midler enn andre. Skulle de skjermes, da, spør SV-byråden uten å vente et svar.

Hun gir nok et stikk til sine forgjengere:

– Det er ille at de har drevet med så lav bemanning at beboerne ikke kommer seg ut.

Synlig i mediene

Thorkildsen liker selv å komme seg ut av kontoret. Hun vil høre folks historier.

Helt siden hun var ungdomspolitiker hjemme i Tønsberg har hun vært i mediene.

Toppåret i antall mediesaker var 2012, da hun var barneminister i Stoltenberg-regjeringen. På Twitter har hun over 20 000 følgere, og hun har stadig noe på hjertet. På Facebook er hun raus med godord til andre, og trekker gjerne fram sin egen bok «Du ser det ikke før du tror det», om barn utsatt for overgrep.

Denne dagen startet med å åpne sykle til jobben-aksjonen. Så var det byrådskonferanse om mangelen på sykehusplasser for byens pasienter. Deretter besøk på krisesenter, før møtet i nærheten som var med Nettverk etter soning.

Vil ha flere bofellesskap

Hun har ansvar for alles helse, men det er de eldste som tar det meste av tiden. Selv om starten ble å kutte, har hun ikke mistet motet:

– Vi må tenke langsiktig. Vi må ta noen store valg her.

– Som færre sykehjem og mer hjemmetjeneste?

– Det er det eldre ønsker seg. Men de må være trygge. Vi må ha mer av omsorgsboliger og bofellesskap. Også demente vil bo i eget hjem, men de trenger gode opplevelser sammen med andre i samme situasjon, og pårørende må ha avlastning.

– Folk blir sett som grupper

– Men mange vil på sykehjem uten å få plass?

– Ikke så mange i Oslo, ifølge fagfolka mine. Sykehjemsdekningen er veldig høy, men det skorter på innholdet. Skal vi bare ha folk på oppbevaring, da, sier hun en tanke iltert.

Svaret er gitt, og hun snakker videre om å leve med mening.

– Det slår meg gang på gang at folk i stor grad blir sett som grupper. Det gjelder eldre, barnevern, rus – og psykisk syke, ikke minst. Men jo mer man ses som grupper, jo mindre innflytelse har man på eget liv.

Hun etterlyser mer ydmykhet – men skynder seg å si at det ikke er kritikk av de ansatte, men av systemene. De med definisjonsmakta.

– Hvem er de?

– Politikere, ledere, byråkrater og andre med makt til å sette i gang de tunge trendene.

«Hva er viktig for deg?»

Hun mener det er et paradigmeskifte på gang,

– Vi trenger å ha med sykepleierne. De er viktige for å få til endringer, de som kan starte med spørsmålet: Hva er viktig for deg?

Akkurat det er blitt et mantra. Hun banker det inn i alle intervjuer.

– Hvilket nytt paradigme snakker du om?

– Oslo-modellen.

Den handler om at flere eldre kan bo hjemme. «Hverdagsrehabilitering starter alltid med spørsmålet: Hva er viktig for deg?», står det på Oslo kommunes nettsider.

– Fikk livet i gave

Nylig møtte hun en dame på 95 på en frivillighetssentral. Damen bor i tre etasjer, men da hun ble synssvekket, fikk hun angst. Noen frivillige kom for å måke for henne. De fortalte hva de ellers kunne hjelpe med.

– Det var viktig for henne å fortsette å bo hjemme og å ha et fellesskap. Nå kan hun det. «Jeg fikk livet i gave», fortalte hun. Med hjelp til å komme seg til frivillighetssentralen og litt praktisk bistand bor hun fortsatt hjemme. Det sier meg hvor lite som skal til for å minske risikoen for å komme på sykehjem.

– Føler du avmakt?

– Nei. Jeg føler store muligheter, sier hun uten å nøle.

Fra de yngste til de eldste

I mange år har det dreid seg om de yngste. Så ble det altså brått de eldste.

– Mye er likt. Barn blir møtt med: «Vi vet best.» Det samme skjer i slutten av livet. Det må være mer av dem i utdanningene.

– Hvem?

– De såkalte brukerne, jeg hater det uttrykket.

Problemet vold har hun tatt opp mange ganger, mot kvinner og mot barn.

Eldre strever etter overgrep

– Også eldre er utsatt for overgrep?

– Absolutt. Mange eldre sliter med å snakke om det. Mange har opplevd vold som barn også, og strever med ettervirkninger. Det kan være vanskelig å stole på andre. Også pårørende berøres. Når de som har vokst opp med vold skal stille opp for sine gamle foreldre, kan kontakten bli trøblete. Noe som sjelden snakkes om, er for øvrig vold satt i system. Ulike typer tvangsbruk.

Hun stopper seg selv. Så mye kan sies. Hennes råd er kort: Bidra til mer åpenhet. Anmodningen går særlig til hjemmetjenesten.

– Mitt inntrykk er at den er lite tunet inn på å avdekke vold.

Les om helsesøsteren som spør foreldre om de slår barnet sitt

Vil slutte å bruke bemanningsbyrå

Fra januar til august i fjor ble det meldt åtte tusen avvik på Oslos sykehjem. De fleste skal ha dreid seg om medikamenthåndtering. Ellers er underbemanning, voldelige beboere og personal- og pårørendekonflikter høyt på listen.

Thorkildsen påpeker at sykehjem har dårlige erfaringer med innleide sykepleiere fra bemanningsbyråer.

– Er dette bare en følelse du har?

– Overhodet ikke. Det ble trukket fram av sykehjemsetaten selv.

Bruken av bemanningsbyråer vil hun avvikle.

– Jeg vil heller ha vikarpool med faste vikarer. Det vil gi bedre kvalitet.

– Må tilby hele faste stillinger

For ti år siden foreslo hun i et intervju i Sykepleien fire måneders permisjon hvert femte år for sykepleierne.

– Er det noe du kan anbefale som byråd?

Hun ser overrasket ut.

– Tror ikke det står øverst på listen.

– Men ideen er ganske god?

– Tror jeg sa det for å vise kjønnsforskjellene i rammebetingelsene man jobber under. Men nå er hele, faste stillinger det viktigste. Og oppbemanning, særlig av hjemmetjenestene.

Da hun møtte sykepleierstudentene, sa de til henne at Mor Teresa er død.

– Vi må ta inn over oss at hvis man skal klare å rekruttere, må man tilby hele faste stillinger. Det skal være mulig å forsørge seg sjøl.

Fikk barn etter to spontanaborter

Sønnen Johan ble kjendis før han var født. Pressen var på hugget. Før hun ble gravid med ham, hadde hun vært åpen om sine to spontanaborter. Hun synes det er greit å bruke det private for å få fram et politisk poeng. Journalisten Aslak Nore har kalt henne intimitetstyrann. Professor Frank Aarebrot kalte henne skrikhals.

– Noe du angrer på? Har du sagt for mye?

– Nei, men jeg er glad jeg er eldre. Jeg slipper å bli så definert, og handlingsrommet er blitt større.

Blir berørt av folks historier

For ti år siden så hun det motsatt: «Å være ung og rappkjefta er en fordel. Det har åpnet muligheter for meg», sa hun til Sykepleien da.

Nå sier hun:

– Som engasjert kvinne kan man fort bli sett som mindre intellektuell. At jeg er så engasjert i enkeltpersoner, kan også være problematisk. Men vi lar oss berøre av historier, ikke av forskning, tall og statistikk. Det trengs mer historier, ikke mindre.

Hun merker at det slår an:

– Da jeg holdt tale om vold i FN, fikk jeg enorm respons og ble sitert i New York Times.

Avisen merket seg dette utsagnet fra den norske likestillingsministeren i debatten om overgrep av unge jenter i Asia: «Vold mot kvinner må ses som et menneskerettighetsspørsmål, og har ingenting med kultur eller religion å gjøre.»

Drømmemannen motiverte

– Hvordan er det å gå fra riks- til lokalpolitikk?

– Supert!

Hun ble ikke gjenvalgt til Stortinget, sa nei til gjenvalg som nestleder i partiet. Dermed var det farvel til rikspolitikken. «Kanskje jeg kan stille til valg i bydelen», tenkte hun først. Men nei, hun ville ikke likevel.

– Så ble det FAU. Hahaha.

Altså foreldrerepresentant på skolen. Så kom spørsmålet i oktober. Men helsepolitikk i hovedstaden fristet ikke, hun var jo oppslukt av barnevernsbarna i Forandringsfabrikken. Heikki (Holmås) sa: «Tenk deg om.» «Jeg orker ikke», sa hun.

Men hun tenkte i tre dager. Etter tre glass vin seint en lørdagskveld, ble beslutningen tatt. Da hadde hun snakket med mannen sin.

– «Det er jo en glitrende anledning til å få gjort noe», sa han. Han er utrolig kul. Drømmemannen.

Sjarmøren er Lars Kolltveit, som hun giftet seg hemmelig med da hun var 25, og han er ansatt i SV.

«Hands on» i hovedstaden

Å være i byråd er morsommere enn å være i regjering:

– Det er hands on. Og jeg er med i et byråd som vil noe. Nå kan jeg gjøre eldreomsorgen så menneskelig som mulig. Dessuten, det som er godt for eldre, er ofte godt for byen.

– Å ja?

– Framkommelighet med barnevogn, for eksempel.

– Du er helt med på byrådets radikale miljøtenkning?

– Ahhhh, om jeg er!

Vil fjerne detaljstyring

– Hva er det vanskeligste som byråd?

– Det er en diger skute å snu. Oslo er veldig sektorisert. Men jeg velger å ikke grave meg ned i det.

Hun sveiper innom det hun kaller «tillitsreformen», som innebærer at folk sjøl, inkludert ansatte, skal få mer å si.

– Det blir fort mye bla-bla med slike reformer?

– Dette er ikke noe vi bare kan vedta. Det handler om å inkludere folk på grasrota, få vekk meningsløs detaljstyring. Tillitsvalgte får en sentral rolle.

– Hva er det viktigste som skal til for at eldre skal få det bedre?

– Å samarbeide mer på tvers.

– Sykepleierne frykter at faget deres skal vannes ut?

– Vet du, der er jeg knallhard. De må samarbeide. Det gjelder alle. Vi må skjønne hvem vi er til for. Og det er bare når vi virkelig jobber reelt tverrfaglig at vi blir gode.

­– Mindre pleie, mer mestring

– Du kjenner sykepleiernes ømme punkter?

– Turnus med mer helgejobbing er nummer én. Å blande seg inn i det er som å vifte med en rød klut. Det prøver jeg meg ikke på.

Heltid og deltid er punkt to.

– Men jeg snakker kun om heltidskultur. Ferdig med det.

– Ja vel …

– Så er det dette med grunnbemanning.

Hun kritiserer ikke: Prinsippet om å jobbe maks hver tredje helg har hun respekt for. Det med heltid og deltid finner de ut av. Kravet om faste stillinger er hun helt med på.

– Men jeg vil utfordre de som utdanner sykepleiere til å tenke annerledes. Mindre pleie, mer mestring. Det er satt på spissen, håper jeg ikke fornærmer noen. Men det er så lett å ta over kontrollen og hjelpe i stedet for å oppmuntre til mestring og rehabilitering. Spesielt når tida er knapp.

– Bare jeg rekker Johan

Hun tenker plutselig på Johan, som nå er skolegutt. Hun vil gjerne se ham før hun skal på møte klokken sju.

En ivrig institusjonssjef tar over. På et møterom viser hun harde fakta på en stor skjerm. Thorkildsen forsyner seg fra fruktfatet og noterer flittig på nettbrettet sitt.

Pasientene er her på korttidsopphold fra to uker til to år.

– To år er ikke akkurat kort tid, kommenterer Thorkildsen, og merker seg at mange blir liggende lenge fordi de venter på langtidsvedtak. Altså sykehjemsplass.

– Det er et kjempeetterslep på oppussing, sier styreren.

– Der føler jeg avmakt, på vedlikehold av bygg, sier byråden henvendt til journalisten.

Vil treffe pasienten

En tillitsvalgt kommer rushende og forteller oppildnet om en pasient som er strålende fornøyd med helsehuset, men kritisk til sykehuset hun har vært på mange ganger. Thorkildsen ser sitt snitt:

– Kan jeg treffe henne?

Det kan hun.

– Bare pass på at jeg kommer meg hjem så jeg rekker å treffe Johan, sier hun til rådgiveren sin.

Vi tar heisen ned til damen som gjerne beretter om hvor skremt hun ble da hun ikke fikk puste mens hun var på kommunal akutt enhet (KAD) på sykehuset.

Thorkildsen både lytter og spør.

– Hva syns du sjøl at du trenger?

– Mer enn det hjemmesykepleien kan gi, svarer damen.

– Jeg skulle ønske du kunne skrive til KAD, sier Thorkildsen.

– Det er et slit å klage. Har gjort det før. Men jeg får prøve, svarer damen.

Personalet lover å hjelpe.

– Dårlige holdninger i psykiatrien

I heisen opp igjen, er Thorkildsen oppbrakt:

– Tenk å ha klaus og bli stengt inne på et rom, og måtte ringe 113 fra sykehuset. Det går ikke an!

– Jeg kjenner altfor mange som har møtt dårlige holdninger, spesielt i psykiatrien. Det er noe grunnleggende feil med systemene våre. Men det var fantastisk å høre alt skrytet hennes om Lilleborg helsehus, da. Det skal de ha.

Hun hiver på seg hjelm, skjerf og ørepropper og kaster seg på sykkelen. Så får Johan et glimt av mamma før hun går på kveldsmøtet sitt.

Les også: Spør foreldre om de slår barnet sitt

Vi må ta vold mot barn på alvor