Sykepleier­studenter redde for å miste empati

To studier av henholdsvis sykepleier- og legestudenter avdekker påfallende ulike syn på empati og hvilken rolle følelser har i møter med pasienter.

Evnen til å bli berørt

– Sykepleierstudentene vi har intervjuet, ønsker å beholde evnen til å bli berørt, selv om de kan oppleve følelsene som svært krevende.

Det forteller Anne Kari Tolo Heggestad ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Sammen med kollega Anne-Sophie Konow Lund har hun gjennomført en studie med dybdeintervjuer av 11 førsteårsstudenter i sykepleie.

Ifølge studien, som nylig ble presentert i skolens eget forskningsmagasin viten + praksis, blir studentene opprørt av å se hvor behersket erfarne sykepleiere kan reagere, for eksempel når en pasient dør.

Sint og frustrert

– Studenter i praksis får gjerne høre at «du vender deg til det», men de vil absolutt ikke vende seg til det, sier Heggestad.

Hun forteller at studenter som har vært ute i praksis, rapporterer om sinne, frustrasjon og hjelpeløshet på pasientenes vegne, spesielt når de har vært vitne til smerter, tvangsbruk eller død.

– De er opptatt av å finne en balanse der det gis plass til slike følelser, samtidig som man ikke lar dem ta overhånd. Jeg tror veiledere har en rolle å spille her.

Proff og medfølende

– Kan sterk empati komme i konflikt med kravene om profesjonalitet og kunnskapsbasert praksis?

– Jeg mener du godt kan være en proff og medfølende sykepleier samtidig.

– Derimot synes jeg det er skummelt når vi ser at enkelte kritiserer utdanningen for å ha for stort innslag av etikk og kommunikasjon og for lite naturfag og prosedyrer, sier Heggestad, med referanse til vårens debatt om innholdet i sykepleierutdanningen.

Blir tryggere

Heggestad og Lund ønsker å se på hvordan synet på empati utvikler seg under studiet og har fulgt opp med å intervjue de samme studentene i deres tredje studieår. Analysene av disse intervjuene er derimot ikke klare.

– Det for tidlig å si noe bastant, men svært tentative funn indikerer at tredjeårsstudentene fortsatt er opptatt av å la seg bli følelsesmessig berørt, sier Heggestad.

– Forskjellen er at de nå trekker inn mer kunnskap og oppgir større grad av trygghet. Det er ikke lenger så mye frustrasjon og sinne.

Følelser på avstand

En annen studie indikerer at legestudenter har en noe annen tilnærming til forholdet mellom fornuft og følelser i sin yrkesutøvelse.

Denne studien er gjennomført av lege og forsker Hanne-Lise Eikeland og stipendiat Knut Ørnes ved Senter for medisinsk etikk, og inkluderer 11 legestudenter ved Universitetet i Oslo.

– Gjenspeiler disse to studiene en reell forskjell i hvordan sykepleiere og leger forholder seg til medfølelse med pasienter?

– Ja, det tror jeg så absolutt. Det finnes nok en forestilling innen legeyrket om at empati er noe man først kan tillate seg etter at de medisinske beslutningene er tatt, sier Knut Ørnes.

«Prikken over i-en»

– En av studentene vi snakket med, sa han så det som en dyd å forholde seg empatisk til pasienter, men at det var «prikken over i-en». Først måtte han lære seg faget. Så kunne han tenke på hvordan han forholder seg følelsesmessig til pasienten, forteller Ørnes, men legger til:

– Det må understrekes at dette ikke er en forestilling jeg deler. Tvert imot mener jeg mange leger i altfor stor grad overser at deres egne følelser kan farge diagnostisering og behandling. Dette er ikke noe som må undertrykkes, men som kan være en ressurs om man bruker det riktig.

Følsomme fastleger

Ørnes påpeker at det i legeyrket finnes situasjoner der det er viktig å kontrollere egne følelser.

– Det kan være akuttsituasjoner eller under operasjoner der det gjelder «å holde hodet kaldt», for å bruke et litt upresist bilde, medisinsk sett.

– I andre situasjoner mener jeg man derimot har behov for tilgang til egne følelser, for eksempel når man jobber som fastlege. Her er tidspress en faktor som gjør at det kan bli mindre rom for empati.