Slik føder du: 6937 uunnværlige tips!

– Næmmen, er du gravid? Så koselig da!

– Takk. Ja, jeg …

– Har du tenkt på hvordan du vil føde?

– Foreløpig har vi bare …

– Hvilket sykehus tenkte du? For du vet at du kan velge? Eller kanskje du vil ha hjemmefødsel? Det er veldig i vinden nå. Hva med vannfødsel?

– Du, jeg vil nok helst …

– Har du noen preferanser innen fødestillinger? Hva med saccosekk, prekestol eller pilatesball? Og hvem skal du forresten ha med? Bare far? Venninne (hint, hint)? Fotograf? Kan studenter slippe inn?

– Nå vet ikke jeg om …

– Har du noen fobier eller bekymringer forresten? For sånt burde du si fra om, altså. Er du skikkelig redd, kan du be om keisersnitt, men det spørs om du får det.

– Vel, jeg har …

– Du, hvilke smertestillende foretrekker du? Det er så mye å velge mellom: epidural, saltvannspapler, morfin, transkutan nervestimulering, akupunktur, petidin, pudendalblokkade – eller ingen av delene? Helt naturlig, liksom. Skal far klippe navlestrengen? Hva med å frysetørke morkaka? Det gjorde vi.

– Dere gjorde hvaforno’, sa du?

Råd å få

Det å forberede seg til en fødsel, spesielt om det er den første, kan nok for enkelte oppleves som i den tenkte dialogen ovenfor.

Ifølge nasjonale retningslinjer er det et prioritert mål ved svangerskapskapsomsorgen at gravide skal være i stand til «å ta informerte beslutninger om alle aspekter ved omsorgen».

Det står også at noen kan bli «overveldet og engstelige av det de oppfatter som for mye og uhåndterlig informasjon». For det er sjelden mengden med tips og råd det skorter på.

I tillegg til informasjon fra helsevesenet, byr gjerne venner og familie, diskusjonsfora og nettsider, tv-serier, glansete magasiner, bøker og brosjyrer på utallige mer eller mindre velfunderte tips og anbefalinger for den forestående begivenheten.

På Kvinneguiden alene har for eksempel underkategorien «Graviditet, spedbarn og babytiden» over 750.000 innlegg. I skrivende stund diskuteres blant annet spørsmål om fødselsangst, fødselsfotograf og intimbarbering til den store dagen.

Hvor godt informert er egentlig vår tids gravide kvinner om sine valgmuligheter i forbindelse med fødselen? Hvilke kilder forholder de seg til og hvor godt fungerer den offentlige svangerskapsomsorgen på dette området?

Sykepleien dro på barseltreff i Drøbak, med håp om å få noen svar.

Stor variasjon

I en lun stue hviler fire babyer tilfreds i hvert sitt mammafang mens en bister vinterdag herjer fra seg utenfor.

Her inne er lykken er tørr bleie, nok melk og powernapping ved behov. De fleste avgjørelser tar de små umiddelbart og instinktivt – skal jeg sprelle, smile, sutte eller prompe? Kanskje alt på én gang?

Ti uker tidligere sto deres respektive mødre overfor noe mer krevende beslutninger.

Etter et par timers samtale med Sykepleien, sitter følgende hovedinntrykk igjen:

Alle ønsker i forbindelse med selve fødselen ble tatt hensyn til av helproffe team ved fire ulike fødesteder. Her følte alle kvinnene seg godt ivaretatt, beroliget og informert.

Det som derimot varierer, er hvordan kvinnene selv orienterte seg eller ble informert om muligheter og begrensninger i forkant av fødselen.

Ulike kilder

Karianne: Jeg lærte faktisk mye av å se «Jordmødrene» på NRK. Og så fikk jeg gode tips av søstera mi. Blant annet om å skrive fødebrev. Jeg leste også en bok jeg fikk på svangerskapskontroll hos legen.

Jeanett: Det var mye informasjon å forholde seg til, synes jeg. Brosjyrer og tips. Oppfordringer om å gå kurs.

An-Magritt: Jeg var med på fødselsforberedende kurs i forbindelse med min første graviditet. Det var veldig bra og nyttig. Ellers er mitt råd at du ikke hører så mye på historier du blir fortalt eller leser på nettet!

Stina: Enig! Jeg hørte mange ekstreme fødselshistorier. Ikke minst i lukkete termingrupper på Facebook. Der var det dessuten mange som sa at de ville ha keisersnitt, uten at det var medisinsk begrunnet. Mitt råd er å være veldig kritisk til alt av medisinske råd samt skrekkhistorier på nettet. Ikke ta til deg alt!

Karianne: Men det er veldig greit med et sted der man kan dele frustrasjoner, spørre om utstyr, praktiske ting og så videre. Bruk nettforum til støtte, men vær kritisk!

Presset jordmor

Under svangerskapet gikk to av de fire kvinnene til jordmor og lege annenhver gang. Én gikk kun til lege mens den siste gikk først kun til jordmor, og mot slutten til lege da høyt blodtrykk gjorde at hun trengte ekstra oppfølging.

An-Magritt: Jeg gikk til samme jordmor da jeg var gravid forrige gang, for tre år siden. Den gangen hadde hun bedre tid. Nå virket hun mer presset. Det var synd, for jeg var bekymret på grunn av komplikasjoner ved forrige fødsel, og skulle gjerne ha snakket mer med henne om dette.

Jeanett: Jeg følte ikke nødvendigvis at det ble liten tid, og jordmora var flink, men hun kunne virke litt distré. Da jeg rundt uke 30 ville snakke om fødselen, sa hun at det var litt tidlig å prate om. Men så var det sommerferien, med redusert bemanning, og samtalen om selve fødselen kom liksom aldri.

Stina: Jordmor var rask under kontrollene forrige gang, men hadde enda mindre tid nå. Det var heller ikke alltid lett å vite hva man skulle spørre om, og jeg følte at kontrollene i liten grad var rettet mot fødselen.

Karianne: Jeg gikk bare til fastlege og var veldig fornøyd. Hun hadde god tid, og jeg fikk alle svarene jeg ba om.

Overdreven risiko

Bippi Trovik har 19 år bak seg som jordmor på fødestue, og har de siste årene jobbet privat i Jordmorteamet, som blant annet tilbyr svangerskapskonsultasjoner, kurs og hjelp ved hjemmefødsler. Hun mener norske kvinner ikke gis nok informasjon om valgmuligheter og konsekvenser av disse i forbindelse med fødsel.

– Mange trår over dørstokken til sykehuset og sier «gjør hva dere vil, bare gi meg et friskt barn tilbake». De stoler veldig på at helsepersonell vet best, men det gjør de ikke alltid.

Trovik mener individuelle hensyn i dag fort kan drukne i prosedyrer, retningslinjer og tidspress på en fødestue.

– Den siste tiden jeg jobbet på sykehus, merket jeg at jeg ofte tenkte på om jeg hadde gjort alt riktig, og for lite på hver enkelt kvinnes ønsker og behov.

Blant annet mener Trovik informasjon til kvinnene kan være mangelfull når det gjelder risikovurdering av ulike alternativer knyttet til igangsettelse, simulering av rier og setefødsel.

– Dette er ting kvinnene i større grad bør kunne være med å vurdere. Da må de lese seg opp på forhånd og stimuleres til dette gjennom svangerskapsomsorgen.

Sjelden konflikt

– Dagens gravide forbereder seg mye og er veldig opptatt av svangerskap og fødsel.

Det sier Hanne Knutsen, jordmor og seksjonsleder ved føde- og barselavdeling B på Ullevål universitetssykehus.

– Jeg synes det er fint om flere tenker spesifikt gjennom hva som er viktig for dem, så vi kan forsøke å legge til rette.

Knutsen mener at selv om prosedyrer og retningslinjer må ligge til grunn for utøvelsen av faget, behøver ikke dette stå i veien for retten til medbestemmelse og god kommunikasjon med kvinnene.

– Målet er jo friske barn og friske mødre, og alle ønsker brukerne måtte ha, sees opp imot hva som er jordmorfaglig og medisinsk forsvarlig.

På Ullevål sykehus kommer det hvert år over 7000 barn til verden – et snitt på rundt 20 om dagen. Selv om det kan være travelt, opplever Knutsen sjelden gnisninger mellom mor og helsepersonell.

– Om det skulle oppstå uenigheter, går vi i dialog.

Knutsen nærmer seg 25 års fartstid som jordmor og har sett ulike trender komme å gå, også når det gjelder ønsker fra vordende mødre. Hun forteller for eksempel at akupunktur var etterspurt en stund, men at interessen nå har avtatt.

– Da jeg startet var det mindre snakk om brukermedvirkning og medbestemmelse, det er det mer av nå. Vi henvender oss mye mer til fødekvinnene. Det er mer dialog og samarbeid, sier hun.

– Pasienten settes i sentrum – heldigvis. Vi er jo også i et serviceyrke.

Anbefaler fødebrev

Om det er ett råd kvinnene på barseltreffet er samstemte om, så er det at man bør skrive fødebrev. I et slikt brev, som leveres ved ankomst på fødestedet, beskrives ulike ønsker og behov kvinnen måtte ha i forbindelse med fødselen.

Drøbak-mødrene som benyttet seg av dette, opplevde at brevene ble tatt veldig hensyn til, men det virket litt tilfeldig hvordan de hadde fått vite om muligheten.

Stina: Jordmor snakket mye om at jeg burde skrive fødebrev, og det var nok det beste tipset jeg fikk under hele svangerskapet. På fødeklinikken tok de hensyn til alt; at jeg ønsket vannfødsel, men ikke epidural eller saltvannspapler, for eksempel.

An-Magritt: Jeg kan ikke huske at jeg fikk noen informasjon om fødebrev fra jordmor.

Jeanett: Jeg fikk et slags skjema i posten fra sykehuset. Jeg krysset av og fylte ut, men fødselen min ble mer komplisert, så det meste jeg skrev ble i praksis irrelevant.

Karianne: Jeg fikk først høre om fødebrev fra søstera mi og skrev at jeg ville ha tydelige beskjeder. Ikke noe lulling og trøsting. Og så tegnet jeg en strekfigur med fødestillingen jeg ønsket meg. På fødestua var jeg sliten og klarte derfor ikke helt stillingen jeg prøvde på. Jeg ble forklart at sånn jeg satt, var det fysisk umulig å få ungen ut. Men jordmor lyttet, så jeg fikk forklart mine bekymringer. Hun foreslo en sidelengs stilling i stedet.

Stina: Den slags skulle jeg gjerne visst mer om på forhånd: alternative fødestillinger! Ellers ba jeg forresten om sen avnavling ved begge mine fødsler.

De andre tre: Sen avnavling? Hva er det?