Bruker sansene

Hit kommer pasienter i alle aldre og fra hele landet med alvorlige brannskader. Vanligst er skader etter kontakt med flammer, brennhett vann eller elektrisitet, etseskader, kontaktskader eller Stevens-Johnson, en tilstand der huden skaller av.

Vi behandler unger som har fått varm te over seg, ungdom som har klatret i høyspentmaster, yrkesskader og noen ganger mennesker som har tent på seg selv eller er blitt tent på av andre. Første gang jeg opplevde det, ble jeg overrasket over hva folk kan finne på. Det er forferdelig å gjøre noe så stygt.

Dette er en intensivavdeling med svært syke pasienter. De trenger hjelp til å opprettholde vitale funksjoner, i tillegg til at de har svære sår. Noen har forbrent opp mot 80 prosent av kroppen. De kan ha sår fra halsen og ned. Det hender vi må være flere sykepleiere for å stelle sårene til en pasient. Vi kan holde på i timer.

De fleste er i narkose når vi gjør sårstell. Det er altfor smertefullt for dem å være våkne. Vi har egne anestesisykepleiere ansatt på avsnittet. Vi forbereder sårstell, steller sår, bandasjerer og tar oppvåkningen etterpå. De, og noen ganger anestesilege, tar hånd om selve narkosen.

Om morgenen får vi oversikt over hvor mange sårstell det er, og så setter vi opp en liste. Som regel tar vi barn først, og så de som ikke ligger på respirator. Før narkose må de faste, og vi vil gjøre den så kort som mulig. Kalorier er veldig viktig for sårtilhelingen, så vi vil ha dem til å spise så mye kalorier og proteiner som mulig.

Det tar tid å bli dyktig i denne jobben. Da jeg begynte, sa avdelingslederen at det ville ta fem år å bli flink i sårstell. Det var kanskje litt drøyt. Men det er krevende å vurdere sår. Man må ha tid, være tålmodig og nøyaktig. Jeg bruker sansene mine. Ser på fargen, lukter. Leter etter tegn til infeksjon. Det er mye som kan skje med et sår. Vi sier at det er ett skritt fram, og to tilbake. Når de gror, er det kjekt. Det beste med jobben er å se pasientene reise hjem. Å se at pårørende kan ta med seg en unge som er blitt helt bra. Heldigvis klarer de aller fleste seg fint. De som ikke klarer seg, dør som regel før de kommer hit. 

Jeg har jobbet her i 18 år, men blir aldri utlært. Det er alltid nye problemstillinger. Nye pasienter. Det er utfordrende både for pasienter og pårørende å være her i lang tid. Mange er langt hjemmefra.
Kollegene mine er veldig viktig for meg. Mange har jobbet her lenge, så lenge som 27 år. Det er alltid noen å snakke med, noen å dele erfaringer med. Det er fantastisk å ha dem. 

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 6/2012