Min jobb som bedrift sykepleier Som å skrelle løk

– Jeg vil ha folk til å finne løsningen selv.

En gang fikk jeg en kurv med tørket frukt og grønt av noen jeg hadde veiledet. Da ble jeg glad. Løken var blant annet et bilde på hva jeg hadde lært bort: Å skrelle bort lag på lag som man skreller en løk i virkeligheten. Det er ikke alltid problemet er det som synes utenpå.

Jeg har jobbet som veileder siden 1984. Hele tiden har jeg hatt en annen jobb ved siden av, enten som bedriftssykepleier eller psykiatrisk sykepleier. Akkurat nå jobber jeg 60 prosent som bedriftssykepleier i Hjelp24 og 40 prosent som veileder i eget firma.

Som veileder reiser jeg rundt på ulike arbeidsplasser. Jeg jobber mye med å veilede sykepleiere, barnevernsarbeidere og prester. Jeg blir ikke lei av denne jobben. Det er så mange forskjellige mennesker, og det engasjerer meg. Stort sett veileder jeg i grupper, der det handler om å utvikle seg både faglig og personlig. Jobben min er å skape et rom for refleksjon og undring der det er mulig å tenke nye tanker. Kanskje kan det frigjøre ressurser og skape nye muligheter.

Når deltakerne blir nysgjerrige på egen praksis, tennes gnisten i meg og vi får skapt en utviklingsprosess sammen.
Som veileder bruker jeg ulike metoder, men jeg må fornemme i øyeblikket hva som er riktig å bruke der og da. Jeg har blant annet utdanning i konfluent pedagogikk og gestaltveiledning, noe jeg mener er en god pedagogisk måte for å hjelpe den enkelte til å finne løsningen selv.

En rød tråd i arbeidet er det jeg kaller den anerkjennende dialogen. For meg handler det om å skape et klima der jeg og de jeg veileder anerkjenner og respekterer hverandre.

Jeg er tilhenger av øvelser. Det kan være i form av rollespill eller iscenesetting, men også tegning eller andre kreative metoder. Eller det kan være så enkelt at et menneske som kjenner at det sitter fast, får reise seg og gå over gulvet. Når det undervises teoretisk i et humanistisk fag, må det også kjennes på kroppen.

De fleste grupper er på mellom to og ni mennesker, og som regel møtes vi annenhver uke. Noen grupper går kontinuerlig. Andre opprettes med helt klare bestillinger, for eksempel i forhold til å få på plass en ny struktur i en organisasjon eller forbedre et arbeidsmiljø.

Noen saker kan være vanskelige å få tak i. Men selv om jeg i starten kan jobbe for å få fram hva det handler om, ender det som regel med at det er så mange saker å snakke om at vi ikke rekker halvparten. Stort sett er det mye energi og latter. Det aller beste er når noen sier «aha, nå skjønner jeg hvordan dette henger sammen». For meg er det ikke så nøye hva det er som henger sammen, det viktige er at de har oppdaget noe selv.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 7/2011.