Tar kvelertak på hverandre en gang i uka

bildet viser Østengen takle kvelertak fra Lia.
BESKYTT HODET: Fagutviklingssykepleier Anette Østengen viser sammen med miljøarbeider Emil Ruud Lia hva som er lurt å gjøre hvis pasienten tar kvelertak: Hodebeskyttelse først, så kan man få vekk pasientens armer med sine egne underarmer.

Hver tirsdag trener personalet på avdeling spesialpsykiatri ved Ahus på å håndtere vold. Miljøet blir tryggere når alle kolleger har felles teknikk og forståelse.

Sykepleier Adina Ailenei hadde jobbet med både utagerende demente og vært alene med skjermete pasienter i psykiatrien, før hun for et år siden begynte ved avdeling for spesialpsykiatri hos Ahus på Skedsmokorset. Der ble hun stoppet og sendt på kurs først.

Avdelingen har tre lukkete seksjoner. En av dem er en sikkerhetsseksjon for pasienter som er dømt til behandling, og pasienter med alvorlige og kompliserte forløp, der vold og utagering kan være en del av bildet.

Ansatte tenker likt

Som nyansatt fikk Ailenei ikke lov til å være alene med pasienter på skjerming, selv ikke om de var to kolleger sammen. Hun fikk heller ikke være en av to som på hver vakt blir pekt ut til å være dem som skal løpe for å hjelpe til hvis alarmen går.

Først måtte hun delta i et todagers kurs som alle nyansatte må gjennom. Der lærer de ulike forsvars- og håndteringsteknikker som skal minske risikoen for skader ved vold og utagering. I tillegg lærer de å forebygge, slik at de reduserer risikoen for at episoder eskalerer og ender med vold.

– Jeg syntes det var rart at jeg ikke fikk være med pasienter på skjerming, jeg hadde jo jobbet fem år i psykiatrien og følte at jeg kunne dette. Men etter at jeg hadde deltatt på kurset, forsto jeg hvorfor. Det handler om at vi kolleger skal ha samme retningslinjer så vi tenker likt og kan samarbeide under tilspissete situasjoner, forteller Ailenei.

bildet viser Adina Ailenei
TRYGGERE NÅ: Etter at Adina Ailenei (til venstre) har trent konflikthåndtering i et års tid, kjenner hun seg mye tryggere på jobb. Hun tror den roen smitter over på pasienten.

Vergeløftet

Avdelingen har trent fysisk konflikthåndtering siden 2003. Prosjektet «vergeløftet» startet for tre år siden. Navnet ble valgt fordi de kjøper tjenestene hos Verge Opplæring AS, som tilbyr kurs for økt trygghet og mestring i møte med utfordrende atferd.

– Vi ønsket å løfte bunnlinja med kompetanse på konflikthåndtering, og alle ble tilleggskurset en halv dag. De fikk også kartlagt kompetansenivået sitt. Noen ble tilbudt nytt kurs og andre ny evaluering etter seks måneders trening, forteller Anette Østengen, fagutviklingssykepleier ved sikkerhetsseksjonen.

Det er innført krav om minimum åtte timer trening i året. I tillegg til hver tirsdag klokken halv to til halv tre, er det også mulig å trene enkelte kvelder og netter. Temaene på treningen omfatter frigjøringsteknikker, beskyttelse mot vold, beltelegging, automatisering av teknikkene og overgangen mellom de ulike grepene.

Forankret i ledelsen

I tillegg har de teoriundervisning om blant annet konflikthåndtering, kommunikasjon, makt og avmakt. Og omtrent en gang i uka har de «falske» alarmer, slik at de som er pekt ut til å løpe på alarm på de ulike vaktene, får trening i det.

Etter tre år har avdelingen ingen tall som kan vise at det har blitt mindre beltelegging eller færre voldelige episoder, men Østengen merker at personalgruppen virker tryggere nå enn før.

– Jeg tror det er mindre eller tryggere utageringsepisoder. Personlig har jeg i hvert fall vært involvert i færre voldsepisoder. En stor del av suksessfaktoren er at vergeløftet er forankret i ledelsen, sier hun.

Ledelsen stiller krav om kompetanse, trening og kursing. Treningen er lagt i turnus og hver seksjon har sin ressursperson som veileder de andre ansatte og som leder treningene.

Bildet viser Anette Østengen
SYSTEMATISK TRENING: Etter at avdelingen startet prosjekt «vergeløftet», tror fagutviklingssykepleier Anette Østengen at det er blitt mindre utagering.

Vurderes på hver trening

De ansatte blir vurdert av ressurspersoner på hver trening, som noterer om de kan det godt nok, eller om de trenger mer trening. Hver ansatte har sitt ark med oversikt over de ulike treningene de har vært med på og tilbakemeldingene de har fått. Dette er grunnlag for vurdering av kompetanse og blant annet medarbeidersamtale.

– Det er som med førstehjelp, det må sitte automatisk. Når man er trygg på hva man skal gjøre fysisk, er det lettere å høre hva pasienten faktisk sier og å stoppe opp og tenke etter om man faktisk selv er med på å eskalere situasjonen med det man gjør, sier Østengen.

Sykepleien er på besøk når tirsdagens trening skal foregå. Det er omtrent 14 stykker i rommet, fire av dem menn. Miljøterapeuter og miljøarbeidere om hverandre. Østengen er instruktør i dag og får hjelp fra miljøarbeider Emil Ruud Lia.

Hun spør først om det er noen vanskelige situasjoner de står oppe i på avdelingen som de vil diskutere.

Det er stille.

– Nei? Da blir det som jeg vil: Gå sammen to og to og få opp pulsen med å prøve å berøre hverandre på beina, sier Østengen.

Rommet fylles straks av latter, snakking og pusting. De fekter mot hverandres bein som om de leker sisten i noen minutter.

Støttegrep med sikring

I dag er det frigjøringsteknikker de skal terpe på. De skal øve på å sikre seg selv, pasienten og kolleger. Det første er støttegrep med sikring. Østengen viser på Lia ved å holde på hans høyre skulder og overarm.

– Dere skal komme inn bakfra og «crawle» over skulderen. Prøv å tenk crawl, råder hun.

Neste scenario er at pasienten kommer forfra.

– Du blir inneklemt i et hjørne og har ingen rømningsvei. Hva gjør du da? Jeg forsøker å posisjonere meg bedre mens jeg prater. Men jeg er ikke alltid like årvåken og gjør det tidsnok. Da må jeg gå mot pasienten for å komme ut av situasjonen.

– Prøv gjerne å lage en scene: «Jeg SKAL ha den røyken!». Så løfter pasienten hånden opp for slag. Tenk hodebeskyttelse og gå inn mot pasientens kropp. Så får du hjelp fra kollega med støttegrep og sikring, foreslår Østengen.

Hun løfter begge armer, setter albuene sammen foran panna og holder knyttnevene sammen over hodet mens hun bøyer seg ned og går mot Lias side når han slår.

Bildet viser Adina Ailenei og Anette Østengen
SAMARBEID: Støttegrep og sikring er lettere når man er to kolleger sammen som tenker likt. Her trener Anette Østengen sammen med  Adina Ailenei på Emil Ruud Lia.

Reflektere underveis

Østengen ber de ansatte om alltid å tenke etter når pasienten utgjør en risiko.

– Det er nemlig ikke når vedkommende står et stykke unna og vifter med armene, sier hun.

De trener i noen minutter, til Østengen klapper i hendene og spør hva folk tenker.

– Det er vanskelig å komme under når de slår, sier Vigdis Jenssen som er hjelpepleier og makkeren til Ailenei i dag.

Lia minner om at en psykotisk pasient ikke typisk fekter med armene nedenfra. Slagene bruker oftest å komme ovenfra.

– En utagering basert på emosjoner bærer ofte preg av grovmotorisk bevegelse, supplerer Østengen.

Adina Ailenei trener på å komme unna når pasienten slår.
GÅ NED OG INN: Det kan være vanskelig å komme under når pasienten slår. Her trener Adina Ailenei (til høyre) og Vigdis Jenssen på det.

Sitte ned og snakke

– Hva kjenner dere i en stresset situasjon? Spør Østengen.

– Adrenalin, skjelving, tunnelsyn, lyst til å flykte, svares det.

­ – Hva tror dere pasienten kjenner?

– Det samme, er svaret.

– Nettopp. Da er det vårt ansvar hvordan dialogen forløper videre. Hvis det er mulig, gi pasienten plass og, ikke minst, tid til å tenke.

Østengen går bakover, slår ut med armene og sier: «Hva skjedde nå?».

– Hvis det er god nok avstand, sett deg ned på huk og snakk, det oppleves mindre truende, supplerer Lia.

– Ja, i stedet for å komme bort og stå over pasienten som sitter og be vedkommende om å gjøre noe, er det mye bedre å sette seg ned ved siden av og snakke i stedet. Husk alltid dialog, sier Østengen.

Kvelertak

Så har tiden kommet for frigjøring fra kvelertak. Den effektive måten man lærer på selvforsvarskurs, med å ta hendene opp og slå vekk pasientens armer, er ikke noe de lærer her. Østengen viser den samme hodebeskyttelsen som de terpet på først. I kombinasjon med rotasjon nedover, slår hun vekk pasientens armer med underarmene sine.

– Teknikkene skal være effektive, enkle og med minst mulig risiko for skade. Det kan være teknikker som er mer effektive enn det vi lærer her, men det skal ikke være vondt for pasienten. Det er jo en relasjon midt oppi det hele som vi skal ta vare på, sier Østengen.

Lugging og biting

– Det er lurt å sette opp håret på jobb. Om noen lugger, tar de gjerne tak i halen slik:

Østengen viser på Vigdis Jenssen.

– Også da skal du tenke på å beskytte hodet, samtidig som du holder innenfor hestehalen. Da unngår du å miste skalpen samtidig som du forhindrer whiplash hvis du ristes, sier Østengen.

Tiden går mot slutten og deltakerne får med seg et siste råd på veien:

– Hva skal du gjøre om noen tar tak og biter, for eksempel i armen din? Refleksen er å rykke fra. Men da risikerer du å få et stort sår. Du skal heller dytte på. Da vil den som biter føle det så ubehagelig at den slipper, sier Østengen.

Lia kan skrive under på det.

– Jeg har blitt bitt og gjorde det. Og det funker!

Bildet viser bitesituasjon
DYTT TILBAKE VED BITT: Emil Ruud Lia  og Anette Østengen viser hva som er lurt å gjøre hvis pasienten (for anledningen gestaltet av Vigdis Jenssen) biter.

Unngår unødvendig tvang

Etter treningen skal Adina Ailenei på kveldsvakt. Hun sitter igjen på treningsrommet og puster ut mens hun snakker med oss. Sykepleieren innrømmer at hun til å begynne med ikke var så begeistret for tanken om å trene så ofte.

– Jeg tenkte «Å, herregud, så mye mas. Må jeg dette?». Men nå er jeg imponert. Det er faktisk veldig strukturert og forebyggende. Jeg ser at roen min smitter over på pasienten, for dette handler ikke bare om teknikk, men også om kommunikasjon.

Bildet viser Adina Ailenei.
NASJONALE RETNINGSLINJER: Adina Ailenei synes treningsopplegget fra hennes arbeidsplass kunne vært brukt ved psykiatriske institusjoner over hele landet.

Hun liker også at de på treningene kan ta opp utfordringer de står oppe i på avdelingen.

– Vi kan få råd om hva vi skal gjøre hvis vi har en pasient som for eksempel slår vilt.

– Har du fått bruk for noen av grepene du har lært?

– Ikke ennå.

– Er det noe du savner?

– Ja, jeg skulle ønske at dette var vanlig i psykiatrien over hele landet. Dette kunne godt vært nasjonale retningslinjer, for det skåner jo pasientene for unødvendig tvang.

Les også: – Mye uregulert praksis

Les også: