Min jobb redningsmann Uten høydeskrekk

– I det ene øyeblikket sitter jeg i en sofa, i det neste er jeg på livreddende oppdrag sammen med lege og pilot. 

En typisk dag på jobben kjennetegnes best ved at jeg aldri på forhånd vet hva som vil skje. Uforutsigbarheten er noe av det jeg liker aller best med jobben min. Men selv i en uforutsigbar jobb, finnes rutiner og prosedyrer. Utstyr skal testes og situasjoner skal øves på. Mens vi holder på med slike rutiner, har vi hele tiden i bakhodet at et reelt oppdrag kan dukke opp når som helst.


Når vi drar ut på oppdrag er vi tre stykker: En pilot, en lege og en redningsmann. En redningsmann er en altmuligmann: Når vi er i luften, er jeg pilotens assistent. Det betyr at jeg hjelper til med å lese av instrumenter og med navigasjon. Når vi er på ulykkesstedet, er jeg legens assistent.


Men er det et redningsoppdrag, er det jeg som har ansvaret for å utføre oppdraget. Det kan være at et snøskred har gått eller at noen sitter fast oppe i en fjellvegg.


Oppdragene kan som sagt være hva som helst. Vi rykker ut til både ulykker og medisinske oppdrag. Fellesnevneren er at respirasjon eller sirkulasjon er truet hos pasienten og at tiden er avgjørende for utfallet.
Innimellom tar vi noen serviceoppdrag, først og fremst fordi det er samfunnsmessig lønnsomt. Da kan det for eksempel dreie seg om å hente en person med ankelbrudd ned fra fjellet. Vi kan begynne behandling med en gang og få pasienten fraktet til sykehus for operasjon raskt. Det forebygger komplikasjoner og reduserer liggetid på sykehuset.


Mange av Norsk Luftambulanse sine redningsmenn er sykepleiere, og vi ser en tendens til at flere og flere som søker har denne utdanningen.


Hvis det er noe jeg synes er vanskelig, må det være å treffe hardt skadede personer som er i sitt livs vondeste situasjon. Spesielt når barn er involvert er det tøft. Samtidig tenker jeg at dette er en viktig jobb og at noen må gjøre den.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 12/2012