Her får ingen demenspasienter beroligende legemidler

Lina Welfler er sykepleier, men ikke hvilken som helst sykepleier. Tidligere i år ble hun kåret til årets sykepleier i eldreomsorg. Det er Norsk Sykepleierforbunds Faggruppe i geriatri og demens som har delt ut prisen.

­– Da det ringte opp en fyr fra Bergen som sa jeg hadde fått denne prisen, kom det som et sjokk. Jeg hadde aldri drømt om det, jeg er jo bare en vanlig sykepleier, sier Welfler.

Godt team med legen

Hun har ti år i eldreomsorg på baken, og jobber nå ved Haugsåsen Bofellesskap i Skien. Det er her hun har gjort seg fortjent til den nye tittelen.

Hver måned i et år dro hun til Bø for å lære om rett legemiddelbruk i sykehjem gjennom pasientsikkerhetsprogrammet. Hjemmeleksen var å gjennomgå alle medisinlister sammen med sykehjemslegen, med mål om å fjerne unødvendige medisiner som fører til unødvendige bivirkninger.

– Legen og jeg er et godt team, og vi jobber bra sammen. Vi gikk gjennom alle medisinlistene over tid, og konklusjonen var at alle pasientene sto på beroligende medisiner, sier hun.

Da reiste spørsmålet seg: hjelper disse medisinene? Welfler opplevde nemlig at det var mye uro blant demenspasientene til tross for medisineringen.

Reiste til Sande for å hente møbler

For Welfler og hennes kollegaer ble dette starten på et prosjekt som har ført til at ingen pasienter på demensavdelingene ved Haugsåsen Bofellesskap lenger bruker beroligende medisin. Når Sykepleien møter Welfler og hennes kollega, fagsykepleier Caroline Boda Sakariassen, sitter de i kantina. For et år siden skrev de et innlegg om temaet. Nå snakker de ivrig, nesten i munnen på hverandre om prosjektet.

Det begynte med en tur til ledelsen. Sykepleierne ønsket å gjøre noe med de fysiske rammene på avdelingen. Gjøre det gjenkjennbart og hjemmekoselig.

– Vi undersøkte og samlet informasjon og argumenter til ei tjukk blekke som vi leverte, sier Boda Sakariassen, som for øvrig var den som nominerte Welfler til prisen.

De fikk en liten sum, men mange endte opp med å hjelpe til på fritiden, og Boda Sakariassen dro hele veien til Sande for å hente møbler.

– Forskning sier at de fysiske omgivelsene har mye å si for personer med moderat eller alvorlig demens, sier Welfler.

Ikke økonomisk krevende

Samtidig som de fysiske rammene endret seg, arrangerte Welfler internundervisning der miljøarbeid med demenspasienter sto på planen.

– Det er viktig å stille seg spørsmålet: Hva er egentlig uro? Mange pasienter kommer hit og er vant til å leve aktive liv. Samtidig er det slik at pleiere opplever at pasienter er opptatt av det samme hundre ganger om dagen, men for pasientene er det nytt hver gang. 

– Det er viktig å spille på lag med dem, legger Boda Sakariassen til. 

De kan fortelle at det var en del av den daglige pleien å gi beroligende medisin. Derfor undersøker de først og fremst om uroligheten kunne komme av somatiske underliggende behov.

– Vi sjekker alltid dette før vi normaliserer det som demensatferd, sier Welfler.

–  Har det vært økonomisk krevende å gjennomføre prosjektet?

– Det er de små endringene og tiltakene vi valgt å gjøre, som har gjort det mulig. Vi har ikke fått noe mer fra kommunen enn noen få tusenlapper. Vi har heller ikke fått flere hender. sier Welfler. 

Finnes utfordringer

Selv om prosjektet har vært vellykket, er det viktig for Welfler å få frem at de også har utfordringer. Alt er ikke bare fryd og gammen i arbeidet med demente personer.

– Det er viktig å jobbe for å få til gode stunder i løpet av en dag. Samtidig som vi vet at demente aldri har en helt god dag. Mye kan forekomme, og hverdager kan være tøffe, sier hun.

De er opptatt av det individuelle. Ingen skal presses inn i rammer.

– Vi prøver å tenke at man ikke kan gi lik pleie til alle. Alle må ikke stå opp ni, eller dusje på morgenen, sier hun.

–  Tror du dette er gjennomførbart på andre institusjoner for demente?

– Det som ligger til grunn er ressurser og tid. Vi er heldige og har det veldig fint her på Haugsåsen, men jeg kan forstå frustrasjonen blant andre pleiere innen demensomsorgen som føler at tiden ikke strekker til.

Samtidig tror hun at flere tilsynsleger der ute ikke har den tilstrekkelige kunnskapen, eller motivasjonen til å endre tankegang.

Inviterer til taffelmusikk før trimmen

Astrid Helene Schjerven er en av dem som bor på Haugsåsen. Hun har nylig mottatt gullnål fra Norsk Sykepleierforbund for 30 års medlemskap som operasjonssykepleier. Når Sykepleien møter henne på rommet, har hun nettopp avsluttet en time med trim. Før trimmen pleier hun å invitere de andre pasientene til pianokonsert i den ene stuen.

 – Det var flere oppmøtte enn vanlig i dag, sier hun og smiler fornøyd.

Hun forteller at hun har nok å gjøre i hverdagen på Haugsåsen, og hun kjeder seg aldri:

– Det var litt spennende i starten, da. Men jeg er overrasket over hvor mye som skjer her. Noen trenger mer tid enn andre, og man må tilpasse seg de andre som bor her. Samtidig synes jeg det er interessant hva de har fått til av diverse aktiviteter og tilbud. Det får litt fart på oss, sier hun. 

Welfler er glad for å høre dette. Det skorter altså ikke på aktiviteter. Dette er også et ledd i arbeidet mot uro. 

– Uro går jo gjerne over etter en stund, og det er derfor ikke nødvendig å gi en pille som virker etter en god stund. Man klarer uansett ikke å medisinere bort grunnleggende følelser, sier årets sykepleier i eldreomsorg, Lina Welfler.