fbpx Intensivsykepleier Olaug Bollestad ble helsetopp Hopp til hovedinnhold

Intensivsykepleier Olaug Bollestad ble helsetopp

Olaug Bollestad, leder av Stortingets helse- og omsorgskomite. Nestleder i Kristelig Folkeparti (KrF). Intensivsykepleier.
HEKLER: Lappene i teppet i kontorsofaen har Olaug Bollestad selv heklet, men de lå lenge i en pose. Da sendte mannen hennes posen til en dame på 90. Hun sydde lappene sammen. Foto: Marit Fonn

På bedehuset oppdaget Olaug Bollestad at språk er makt. Som leder i helsekomiteen (KrF) vil sykepleieren snakke så folk forstår.

Olaug Bollestad

Hvorfor: Hun er ny leder av Stortingets helse- og omsorgskomite.

Tittel: Stortingsrepresentant (KrF).

Utdanning: Bibelskole, Røde Kors-sykepleier, intensivsykepleier.

Alder: 56 år

Olaug Bollestad kommer ned i vandrehallen på Stortinget:

– Eg har fått hål i strømpebuksa mi, opplyser hun.

– Eg ville skifta, men fant bare ei med glitter.

– Det passer seg ikke her i huset?

– Nei, sier hun mens hun geleider oss opp til kontoret sitt.

Der fisker hun fram neglelakken og sørger for at hullet holder seg under skjørtet. Så en runde med hårbørsten. Etter mange år med kort hår, har hun latt sveisen gro.

– Krøllene er sluppet løs igjen. Sånn de var i barndommen.

Mor var psykisk syk

Stortingsrepresentanten fra Rogaland har steget i gradene – fra medlem til leder i helsekomiteen. Hun er nestleder i Kristelig Folkeparti (KrF), som så vidt karret seg over sperregrensen etter valget. Dette er intensivsykepleierens andre periode på Tinget.

Her bruker Bollestad flittig sine erfaringer både fra familie- og arbeidsliv.

Mor fikk fødselsdepresjon da jeg ble født.

Olaug Bollestad

– Din mor var psykisk syk. Hvordan har det preget deg?

– Mor fikk fødselsdepresjon etter at jeg ble født, og hadde tunge depresjoner siden også. Det kunne gå uker uten at hun snakket til oss unger. Jeg forsto ikke da hva det innebar. Men vi hadde en trygg, flott far som ivaretok oss. Derfor ble mors sykdom også dekket over.

Da hun var ni år, fikk faren hjerteinfarkt på veien hjem fra stålverket på Jørpeland. Han ble reddet av en forbipasserende. Men han fikk flere hjerteinfarkt.

– Jeg var redd for å miste ham. Klart dette har prega meg.

Som da hun var med på å bygge opp en hjerteavdeling som drev med blokking:

– Jeg så at rundt en alvorlig syk er det alltid mange berørte. Jeg har henta koner og barn hjemme med sykebilen på nattevakt. Det handler om det jeg selv har opplevd.

På 40-årsjubileum for barneskolen sa læreren sa han ikke hadde visst hvordan hun hadde hatt det. Hun måtte klare seg sjøl. Kjempet for å gå på allmennlinjen. Holdningen hjemme var at man kunne være gode folk uten utdanning.

– Det som redda meg var Ingeborg, en eldre barnløs dame i nærheten. Hun hadde tid, stort spisebord og sitronbrus.

Ble juniorsoldat i Frelsesarmeen

Moren var med i Frelsesarmeen.

– Men far var kanonrød.

Bollestad tror det var ønsket om å bli sett av mor som gjorde at hun ble juniorsoldat i armeen. Men da hun var 14, gikk hun til bedehuset, for der var det flere ungdommer.

– Troen var viktig, men også miljøet. Jeg hang meg med på årsmøtet. Der så jeg bare kranser og blanke skaller.

– Kranser …?

– Ja, sånne hårkranser på eldre menn. De sa mye rart.

Hun gikk i fars flanellsskjorte og boots, hadde rufsete hår og stilte utfordrende spørsmål.

– Men de syntes ikke jeg hadde mye jeg skulle ha sagt som kom fra et halvkristelig hjem.

Men så var det Georg, en av dem med krans:

– Han tok armen rundt meg og sa: «Jysla godt sagt!» Hadde ikke han holdt rundt meg, hadde jeg gått. Så spurte de om jeg ville være med i styret. Og jeg sa ja.

– Tilfeldig, altså?

– Ja. Og jeg har lært meg at i møte med folk, ikke vær sånn …

Hun veiver kraftig med pekefingeren.

– Raushet er viktig, både i lederskap og politikk. Man kan godt være uenig, men likevel respektere hverandre. Det lærte jeg av Georg.

– De snakket i gåter på bedehuset

– Var det indremisjonen som holdt til på bedehuset?

– Det var alle misjoner. Den og sjømannsmisjonen. Alt.

Hun vifter det vekk og fortsetter sin fortelling:

– Jeg skjønte ikke hva de sa. De snakket nesten i gåter. Jeg opplevde akkurat det samme som sykepleier. Jeg gikk etter legen på visitt og så pasienter sitte igjen med store klinkekuleøyne. Jeg bestemte meg for å ta med blokk og blyant.

Hun satte seg hos pasienten og tegnet hva doktoren egentlig hadde sagt.

– Så kom jeg inn i politikken i 2003. Akkurat det samme. Jeg forsto ikke en dritt!

Det vil si, hun forsto at språk er makt.

Hvorfor sier sykepleiere synkopert? Det er litt tullete.

Olaug Bollestad

– Om du er i barnehage, på sykehus eller i politikken: Hvis ikke du snakker så folk forstår, skaper det avstand. Hvorfor sier sykepleiere synkopert? Ikke besvimt? Det er litt tullete.

Hun føyer til:

– Ikkje løye at folk føler seg hjelpeløse.

Kjørte mannen til akutten

Da hun, mann og barn flyttet fra Stavanger til Ålgård, kjente de ingen. Hun tok grep: Hadde barnehagegruppe og juleverksted i kjelleren. Dirigerte barnekoret, uten å kunne en note.

I 2000 fikk mannen hennes hjerneblødning. Han er førskolelærer, og hun fant ham på golvet i barnehagen. Hun skjønte det var subaraknoidalblødning, det var alvorlig. Hun fikk ham inn i familiens ti-seter, bandt ham fast med et skjerf og kjørte til akutten med nødlys på.

Hun visste at risikoen for død var 75 prosent. Sjansen for overlevelse, men ødelagt i hodet, var 20 prosent. 5 for overlevelse uten mén.

Jeg, som intensivsykepleier, følte meg så liten.

Olaug Bollestad

– Jeg sa til legen hva jeg trodde det var. Han sa han ikke trodde det. Jeg, som intensivsykepleier, følte meg så liten.

Hun tenkte på barna hjemme: «Hvis han dør, hvem kan ta imot deres følelser?» Venner stilte opp, mens hun ble med til sykehuset i Bergen.

– Jeg fikk igjen for naboskapet vi hadde bygd opp. De klipte hekken, pyntet til 17. mai og leverte så mye mat at vi måtte låne fryseplass.

På Haukeland sa de før operasjonen at det var like sannsynlig at mannen ville dø som å overleve. Klokken var åtte om morgenen.

– Så hørte jeg ikke et pip. Ingen spurte om jeg ville ha kaffe. Jeg satt på rommet og drakk vann og hekla.

Først kvart på ni om kvelden ringte de fra intensiven.

– En hel dag, og ingen hadde tenkt på pårørende. En kopp kaffe betyr mer enn mange forstår.

Han overlevde, men hva med hodet? «Hvis ikke han er klar i hodet, hvis han er en annen mann enn den jeg giftet meg med, vet jeg ikke om jeg orker det», tenkte hun. Men da han begynte å vitse med sykepleierne, forsto hun at det hadde gått bra. Et år etter var han i full jobb igjen.

– Fantastisk. Han var en av 5-prosentene.

Fire partier ville ha henne

– Vi må snakke om helsekomiteen du leder …

Hun sukker lett. Forteller at den politiske karrieren startet slik: Hun ble spurt av fire partier om hun ville stille til lokalvalg i 2003. Både Ap, Høyre. Senterpartiet og KrF ville ha henne.

– Hvorfor det?

– Jeg var jo engasjert på nevrokirurgen. Og som leder i akuttmottaket hadde jeg en tydelig stilling. Ellers ble jeg jo sett i nabolaget, på fotballbanen.

Hun leste partiprogrammene, og var mest enig med KrF. Hun ble satt på 15. plass.

– Etter valget sa ordføreren: «Du er i kommunestyret. Og i formannskapet.» «Du kødder», sa jeg.

Men nei, folket hadde kumulert henne. I 2007 ble hun ordfører i Gjesdal.

– Hvor er du mest uenig med partiet ditt?

– Jeg vil gjøre KrF relevant for alle, ikke bare for kristenfolket. Politikk handler om hverdag. Når noen foreslår noe, spør jeg alltid: «Kossen tror du dette virker ute?»

Ble heiet fram av ungene

Bollestad er bestevenn med Sykepleierforbundet. I hvert fall har ledelsen bare godord om Bollestad: Arbeidsom, uredd, snakker så folk forstår. Og de liker en politiker som forstår hva sykepleiere sier.

Bollestad ramser opp hva hun er opptatt av: Psykisk helse, vold, helsestasjon, barsels- og fødselsomsorg …

– Mange hjertesaker?

– Ja, bygd på meg selv. Ingeborg og Georg; det er så viktig at det fins sånne voksne som er med på å redde barn.

Hennes egne fire er blitt voksne.

– Hva sier de til deg om politikerjobben?

– Den minste var sju-åtte år da jeg startet. Jentene, tre stykker, sa: «Mamma, du har alltid sagt at ikke alt kommer rekende på ei fjøl. Og at jenter kan like mye som gutter. Vis det i praksis.»

– Ungene heiet meg fram. Og mannen min. Han har tatt masse hjemme. Men jeg er litt husmor også. Lager mat og broderer.

Avkommet er blitt politijurist, lærer og kranfører. Den yngste vil bli sykepleier.

Sitter på vippen

– Har du også en moralistisk pekefinger?

– I sykepleien er gode systemer og faglig kompetanse grunnmuren. Men!

En ørliten retorisk pause.

– Det handler om hvordan mennesker blir møtt i helsevesenet. Ikke vær forståsegpåer om andres liv. Hvordan formidles en vond beskjed? Det er vi ikke gode nok på.

Hun advarer mot begrepet «pakkeforløp».

– Som om det er en ting. For meg handler det om pasienter.

– Mange sykepleiere slutter i jobben. Nå er du i posisjon til å handle?

– Vi må ikke effektivisere oss vekk fra det viktige. Hvis vi springer dobbelt så fort, mister vi det dobbelt så viktige. Faktisk!

Hun bøyer seg fram og ser insisterende på meg.

– Hvordan kan du ordne opp i dette, da?

– Hæ-hæ. For det første har vi for få sykepleiere. De slutter, fordi de ikke føler de strekker til.

– Det er derfor de slutter?

– Ja. Og på grunn av lønnen, da. Men det handler om å utdanne nok.

– Hva gjør du?

– KrF åpner for 500 nye studieplasser, pluss 100 for helsesøstre. Øker med 50 for leger. For å få det til, må vi samarbeide med utdanningskomiteen. Komiteene har jobbet for mye i siloer.

– Det er ikke mange KrF-ere til å stemme?

– Nei, åtte. Men vi sitter på vippen. Den posisjonen må vi bruke med klokskap. Helse er en av de store sakene. Vi må være villig til å diskutere: Er det tellekanter som skal bety noe eller er det verdier?

– Hvor skal du hente allianser?

– Hos de som er enig med meg. Vi må legge vekk opposisjon og posisjon, så det vil bli stabilt å jobbe i helsevesenet. Og forutsigbart.

Vil verne fostrene

– Hva er ditt mest konservative standpunkt?

– Synet på starten av livet. Vi vil verne livet i mors liv.

Bollestad er mot abort, i tråd med sitt parti. Men hun vet godt at selvbestemt abort har solid flertall i befolkningen, det er ikke der hun vil sette inn støtet. Bioteknologien derimot, er et område i utvikling.

– Lar vi teknologien styre alene, kan det føre til at vi sorterer vekk dem som ikke passer inn i samfunnet, fordi de blir for dyre. Da sier vi noe om noen. Er noen mindre verd? Vi bør klare å diskutere temaet sortering uten å gå i skyttergravene.

– Hvor er du mest radikal?

– Mange sier «du er vel ikke KrF-er». Men vet ikke om jeg er så radikal. Jeg ønsker at KrF ikke skal være smalt og sært. Og for meg er menneskeverdet en konstant verdi. Ikke avhengig av antall kromosomer eller funksjoner.

Telefonen ringer. En snakkesalig kvinne kan høres i det fjerne.

– Send en sms så ringer jeg opp igjen. Greit? sier Bollestad til damen.

– Hva ville hun?

– Det var en som hadde mistet sin mor. En sykehusopplevelse. Jeg skal snakke med henne etterpå.

Vil ha bemanningsnorm på sykehjem

I 20 år jobbet hun på sykehuset i Stavanger. Da hun var leder på akuttmottaket, fikk hun ambulansen til å hente folk fra gaten.

– Vi badet dem, klippet dem, bestilte mat, ga dem klær fra Fretex.

Bollestad har ikke glemt gamle kunster. I Sydney fikk hun med kompresjon liv i en som falt om. I går stoppet hun opp på Oslo S fordi hun så en som så dårlig ut.

– Hva vil du si til sykepleierne som strever i kommunene?

– At vi ønsker bemanningsnorm, bygd på pasientens pleiebehov. Jo sykere pasient, jo flere må det være rundt sengen. Som på en intensivavdeling.

Hun påpeker at det er et lederansvar å ivareta personer som har tunge oppgaver.

– Sykepleiere går til familier og gir så mye av seg selv. Hvis ikke ledere forstår det … Vanskelige ting må snakkes om, ellers blir man som en trykkoker. Eller man bli ufysen å møte.

– Hvordan vil vi se forskjell når du overtar som leder av helsekomiteen?

– Det vil vises at KrF er i vippeposisjon. Men med 4,2 prosent støtte, kan vi ikke frelse verden alene.