Er Anne-Marie Lorås (82) landets eldste sykehusvikar?

– Det er så artig å jobbe på sykehus!

Hun angrer ikke på yrkesvalget hun tok for over 60 år siden. Titt og ofte blir den 82 år gamle pensjonerte sykepleieren – og nå vikaren – Anne-Marie Binde Lorås oppringt fra Sykhuset Levanger med spørsmål om ekstravakter.

Sykepleieridentiteten sitter dypt, samtidig vil hun ikke ta på seg ansvar hun ikke kan ta.

– Jeg er vel en slags våkekone, kan du si, sier hun.

På sykehusvaktene får hun ofte tildelt oppgaven med å sitte fastvakt hos døende, eller å snakke med urolige pasienter.

Hun har ikke fornyet autorisasjonen etter at hun fylte 80 år, men så er det heller ikke ansvarsvakter som sykepleier hun går i. 

– Jeg er der når noen trenger ei hand å holde i, sier Lorås.

Ble sykepleier for 60 år siden

I 2019 er det 60 år siden hun var ferdig uteksaminert sykepleier fra sykepleierskolen i Innherred. Pliktåret, som var vanlig da, tok hun på medisinsk avdeling på Levanger sykehus. De første årene jobbet hun så på gynekologisk avdeling ved sykehuset, før hun flyttet til Steinkjer og begynte å jobbe som sykepleier i kommunen.

– Jeg fikk fire unger på fire og et halvt år. Den gang var det sånn at man mistet ansienniteten dersom man var ute av yrket i mer enn fem år. Jeg tok noen vakter på sykehuset og klarte heldigvis å unngå å miste ansienniteten, forteller hun.

Deretter jobbet hun fem år som nattevakt på et sykehjem.

– Men så sa det stopp. Jeg fikk meg en annen jobb, som sykepleiersjef i Steinkjer kommune, forteller hun.

Der jobbet hun i mange år, før hun gikk over til en stilling som sjef for bedriftshelsetjenesten og etter hvert ble uførepensjonist.

– Men jeg hadde lyst til å komme tilbake til yrket, sier hun.

«At du tør!»

Og den 15. desember 2001 skjedde akkurat det: Da ringte de fra medisinsk avdeling ved Levanger sykehus, samme sted som hun hadde hatt pliktåret som nyutdannet sykepleier, og spurte om hun kunne ta en vakt.

I forkant hadde hun sendt inn en åpen søknad og skrevet at hun kunne tenke seg å jobbe litt innimellom. Lorås sa ja da de ringte. Hun husker dagen med glede.

Flere av vennene hennes har sagt: «At du tør!»

– Jeg kommer som jeg er. Jeg sier ikke på sykehuset at jeg kan mer enn jeg kan, de får ta det som det er, sier hun.

Hun sier det er travle vakter, men at det var travelt før i tiden, også. Det nye er alt det tekniske utstyret sykepleierne på avdelingen må håndtere.

– Jeg kan ikke noe med det tekniske utstyret. Hvis det er noe med det, ringer jeg på en av de andre. Men å observere pasienter, det mener jeg at jeg kan, sier hun.

– Jeg har trivdes så godt på sykehuset, og jeg har lært mye. Og så hender det at jeg blir spurt om ting, det er artig. Det var så godt å komme tilbake til jobb på sykehuset. Så lenge helsa holder, fortsetter jeg gjerne, sier hun.