Hjemmeboere får mindre ernæringsoppfølging enn beboere på institusjon

Bildet viser en eldre mann eller kvinne som spiser middag
MAT: Underernæring er en stor utfordring for mange eldre.

Mottakere av helsetjenester i hjemmet får kartlagt sin ernæringsmessige risiko i langt mindre grad enn brukere som har langtidsopphold i institusjon.

I fjor fikk rundt 2 av 10 brukere av kommunale helsetjenester i hjemmet kartlagt risiko for underernæring. Til sammenlikning ble en slik kartlegging gjennomført for omtrent 6 av 10 av dem som var på langtidsopphold i institusjon.

Det viser en oversikt fra SSB, basert på kommunenes rapportering til IPLOS-registeret.



Utfordrende å følge opp

– Funnene fra SSB virker logiske. Hjemmeboende kan være veldig utfordrende å følge opp ernæringsmessig.

Det påpeker førstelektor ved Institutt for sykepleie- og helsevitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge, Siri Elisabeth Meyer.

Hun har blant annet forsket på hjemmesykepleiernes erfaringer med ernæringsarbeid og kartlegging av underernæring.

– Hjemmesykepleien kan jo ikke være hos brukeren hele døgnet, men er bare innom på faglige besøk, sier hun.

– Hjemmeboende brukere kan hevde at de har spist og lettere fremstå som orienterte og oppegående, enn dem som bor på institusjon.

Tidspress

Meyer opplever at tidspresset mange hjemmesykepleiere jobber under, medfører at ernæringskartlegging kan bli nedprioritert.

– Jeg mener at utfører/bestiller-modellen gjør noe med kvaliteten på oppdragene man utfører, sier hun.

– Når en hjemmesykepleier er presset på tid og skal utføre et oppdrag, så snevrer tidsaspektet inn mulighetene til å gjøre selvstendige vurderinger. Da kan det være fort gjort å glemme helheten i pasientbildet.

Skal vurderes

Ernæringskartlegging og en eventuell ernæringsplan for brukere av omsorgstjenester har inngått i IPLOS-rapporteringen siden 2017.

Selv om man ser bort fra brukerne der vurdering for ernæringsmessig risiko ikke anses som relevant, eller de der det mangler rapportering, er det en lavere andel hjemmeboende som blir vurdert for slik risiko.

I Nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring [pdf] heter det at alle «beboere i sykehjem/institusjon og personer innskrevet i hjemmesykepleien skal vurderes for ernæringsmessig risiko ved innleggelse/vedtak og deretter månedlig, eller etter et annet faglig begrunnet individuelt opplegg».

Færre får ernæringsplan

Det står videre i retningslinjen at alle personer i ernæringsmessig risiko skal ha en individuell ernæringsplan. Også her viser tallene at hjemmeboende kommer dårligere ut enn brukere med langtidsplass på institusjon.

Drøyt halvparten hjemmeboerne som hadde fått konstatert ernæringsmessig risiko, fikk utarbeidet ernæringsplan i 2018. For beboere med langtidsplass på institusjon var andelen over 70 prosent.



Både for hjemmeboende og brukere på institusjon har det riktignok fra 2017 til 2018 vært en økning i andelen som får kartlagt sin ernæringsmessige risiko. Denne økningen har likevel vært klart størst for dem som bor på institusjon, slik at differansen mellom de to gruppene har økt.

Tid til samspising

Siri Elisabeth Meyer påpeker at de nasjonale retningslinjene krever at alle brukere av hjemmebaserte tjenester ikke bare bør, men skal vurderes for ernæringsmessig risiko.

– Med en gang noen skal motta tjenester fra hjemmesykepleien, må de veies. Dette er den enkleste formen for ernæringsmessig vurdering, og da kan man fort se om vedkommende går opp eller ned i vekt.

Om noen da går ned i vekt, kan man ifølge Meyer lettere kreve at det blir satt av tid til samspising, eller i det minste at man holder brukeren med selskap under måltidet.

– Underernæring starter en raskt nedadgående spiral, påpeker hun.

– Når kroppen ikke får nok energi, begynner den å tære på musklene. Så risikerer man å ramle, skade seg og havne på sykehus. Man blir forvirret, svakere og etter hvert institusjonalisert. I min verden er derfor mat viktigere enn piller.

Les også: