fbpx En mangelfull ernæringspraksis påvirker pasientsikkerheten Hopp til hovedinnhold

En mangelfull ernærings­praksis påvirker pasient­sikkerheten

Bildet viser en middagstallerken med et lakestykke, lime, asparges og poteter.

Dagens helsevesen preges av en mål- og resultatstyringskultur som kan heve pasientsikkerheten. Men den kan også gi motsatt effekt, skriver Inger-Lise Robertsen.

I studien til Kårstad og medarbeidere, Dokumentasjonen av ernæringspraksis i spesialisthelsetjenesten er mangelfull, undersøkte de om ernæringspraksis ved Haukeland universitetssykehus samsvarte med anbefalinger i nasjonale retningslinjer.

Ernæringspraksis dokumenteres rutinemessig av leger, sykepleiere eller kliniske ernæringsfysiologer i det elektroniske journalsystemet DIPS, enten som «Vurdering av ernæringsmessig risiko» for å identifisere pasienter som står i fare for å bli underernærte, eller som «Ernæringsmessig tiltak / oppfølging» som en ernæringsplan og oppfølging av den.

Slagrammede er spesielt utsatt

Jeg er ansatt i spesialisthelsetjenesten, avdeling for rehabilitering av pasienter etter hjerneslag. Slagrammede kan oppleve ulike utfordringer relatert til mobilitet, kognisjon, syn og språk. Ifølge nasjonale faglige retningslinjer for behandling og rehabilitering ved hjerneslag er slagrammede spesielt utsatt for underernæring på grunn av svelgevansker, psykiske eller kognitive vansker.

Ernæring er en viktig faktor i møte med slagrammede. Artikkelen bidrar til at man stiller spørsmål om hvorvidt egen praksis er god nok og skaper behov for å gjennomgå etablerte rutiner. En mangelfull ernæringspraksis påvirker pasientsikkerheten.

Ernæring er en viktig faktor i møte med slagrammede.

I henhold til artikkelen vil pasienter som er i ernæringsmessig risiko, kunne gi fem ganger høyere dødelighet og 70 prosent flere døgn på sykehus det påfølgende året. Forebyggende tiltak for pasienter i ernæringsmessig risiko kan redusere både sykelighet og liggetid.

Mange pasienter i spesialisthelsetjenesten skrives ut til et annet omsorgsnivå. Det er derfor av stor betydning at samhandling og kommunikasjon mellom nivåene fungerer best mulig. Pasienter i ernæringsmessig risiko vil trolig trenge oppfølging etter utskrivelse fra spesialisthelsetjenesten for å unngå høyere dødelighet og reinnleggelse.

Artikkelen vil bidra til mer oppmerksomhet på egen praksis rundt utskrivning av pasienter til et annet omsorgsnivå. Nødvendige opplysninger relatert til ernæringspraksis under innleggelsen må videreformidles, slik at vurderinger og tiltak blir kjent.

Barrierer for god ernæringspraksis

Artikkelen beskriver ulike barrierer knyttet til ernæringspraksis, slik som travelhet i en klinisk hverdag med konkurrerende oppgaver og valg av egne kliniske observasjoner istedenfor å bruke kartleggingsverktøy. Det kan være sykepleiere som føler seg alene om ansvaret, pasientens selvbestemmelsesrett når det gjelder ernæring som skal ivaretas, eller pasienter som har utfordringer med kvalme og redusert matlyst.

Disse barrierene er lette å kjenne seg igjen i og er trolig beskrivende for klinisk praksis generelt. Mer oppmerksomhet på barrierene kan gi bedre samarbeid.

Studien har stor relevans for klinisk praksis og setter søkelys på et system som ikke fungerer optimalt. Dagens helsevesen preges av en mål- og resultatstyringskultur som kan heve pasientsikkerheten. Men den kan også gi motsatt effekt. Høye tall på registreringer uten iverksetting av tiltak vil ikke gi bedre kvalitet på pasientbehandlingen. En kombinasjon av registrering, observasjon og tiltak vil kunne gi bedre pasientsikkerhet.

Les relatert forskningsartikkel:  Dokumentasjonen av ernæringspraksis i spesialisthelsetjenesten er mangelfull

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse