Vennskap mellom sykepleier og pasient: – Vi må ikke undervurdere pasientens sårbarhet

Bildet viser Jeanette Varpen Unhjem.
OPPTATT AV RELASJONER: Jeanette Varpen Unhjem råder sykepleiere til å snakke om hvor de profesjonelle grensene går.

– Mennesker knytter seg til hverandre, og det skjer også i de profesjonelle relasjonene, sier Jeanette Varpen Unhjem.

Helt siden hun var nyutdannet sykepleier, har Jeanette Varpen Unhjem vært opptatt av profesjonelle grenser.

Hun er førsteamanuensis og prorektor ved Høgskolen i Molde, og har i en fersk ph.d.-oppgave undersøkt sykepleieres oppfatninger av, og erfaringer med, å være profesjonell, personlig og privat i relasjoner med pasienter i psykisk helsevern.

En skrekkhistorie

Blant annet intervjuet hun seks psykiatriske sykepleiere, som hadde erfaring med å ha vennskapelige forhold til nåværende og/eller tidligere pasienter.

En av sykepleierne, i artikkelen kalt «Nina», kalte sin erfaring en skrekkhistorie.

Historien er gjengitt i Encountering Ambivalence – A Qualitative Study of Mental Health Nurses’ Experiences with Dual Relationships [gratis tilgjengelig via Helsebiblioteket].

Ble turvenninner

Nina var sykepleier for «Marianne», som var innlagt i psykisk helsevern etter et selvmordsforsøk. Nina var primærkontakt mens Marianne var innlagt. De tilbrakte mye tid med hverandre og likte blant annet å gå på tur sammen.

Da Marianne skulle skrives ut, ble det bestemt at hun skulle følges opp av avdelingen, selv om dette ikke var vanlig. I denne perioden begynte Nina og Marianne å gå tur også utenfor Ninas arbeidstid. Etter hvert inviterte Nina også med seg Marianne når hun skulle gå tur med mannen på søndager.

Truet med selvmord

Men rundt et år etter at Marianne var skrevet ut ble hun på nytt psykisk syk. Nina følte nå hun fikk et blandet forhold til Marianne: Hun ble både turvenninne og sykepleier.

Så begynte Marianne å ringe om natten og true med å ta livet sitt. Da Nina ba henne slutte å ringe med slike trusler, ble Marianne sint. Relasjonen ble mer og mer krevende, og Nina vurderte hvordan hun kunne avslutte den. Hun følte seg tynget av Mariannes trusler om selvmord.

En dag besvarte Nina en trussel med at hun var langt unna og ikke kunne gjøre noe, dersom Marianne bestemte seg for å ta livet sitt.

Vanskelig vendepunkt

For Nina ble dette et vendepunkt. Hun bestemte seg for å ta grep og avsluttet relasjonen. Hun sa til Marianne at det ble for vanskelig å være venner, at hun ikke visste om det var riktig, og at begge ville ha det bedre om de kuttet kontakten.

Tolket rollen feil

Nina kaller dette en skrekkhistorie, fordi den illustrerer dårlig dømmekraft og feiltolkning av den profesjonelle rollen. Hun følte seg fanget i en relasjon som gradvis endret karakter, og som ble stadig vanskeligere å håndtere. Hun mener hun burde visst bedre og at relasjonen ikke var bra, verken for Marianne eller henne selv.

Vennlig hilsen

Det hører til historien at Nina et par år etter fikk et kort fra Marianne, hvor det sto: «Kjære Nina. Jeg ville bare fortelle deg at jeg har det bra og at jeg er veldig klar over hva du gjorde for meg, og jeg er veldig takknemlig for at du ble hos meg så lenge, og jeg ville bare du skulle vite at jeg virkelig satte pris på det. Vennlig hilsen Marianne».

Går over grenser

Jeanette Varpen Unhjem husker da hun begynte å jobbe som sykepleier på en psykiatrisk avdeling. Da undret hun seg over at en kollega besøkte en pasient hjemme på fritiden.

Men dette ble ikke snakket om eller problematisert på arbeidsplassen.

Unhjem sier sykepleiere skal være profesjonelle, men det er ikke alltid lett å se hvor grensene for profesjonalitet går i praksis, og når relasjoner går fra å bli profesjonelle til å bli personlige eller private.

Det fins sykepleiere som lar relasjonen til pasienter utvikle seg både til vennskap og kjærlighet, det viser både forskning og tilsynssaker.

Unhjem sier det kan være vanskelig å navigere i profesjonelle grenser, spesielt i psykisk helsevern, der sykepleiere i stor grad jobber med det relasjonelle.

– Mennesker knytter seg til hverandre, påpeker hun.

– Og det skjer også i de profesjonelle relasjonene.

Skal bygge relasjoner

Hun viser til at det i utdanningen blir lagt vekt på ikke å objektivere pasientene, men se dem som subjekter. Da blir det også lettere å få tettere relasjoner til dem.

Mange behandlingsstrategier legger også vekt på legge til rette for nære relasjoner, og legger dermed til rette for at det kan bli mer utfordrende å ha klare grenser. Sykepleierne skal være nære og tilgjengelige.

– Vi øver på å bygge opp relasjoner, men kanskje ikke like mye på å avslutte dem, sier hun.

Utydelige situasjoner

– Var dette en utfordring for deg, da du jobbet klinisk?

– Nei. Jeg jobbet på en sikkerhetsavdeling, der de innlagte var veldig syke. Jeg tror problemstillingen er mer aktuell for sykepleiere som jobber med pasienter som har lettere eller moderate psykiske lidelser, og som bor hjemme. Der skillet mellom jobb og hverdagsliv blir mindre tydelig, og der man gjør ting sammen som likner på det man i en annen situasjon ville gjort med en venn. Som for eksempel å lage mat sammen.

Pasientens sårbarhet

Jeanette Varpen Unhjem har sett på saker der Helsetilsynet har vurdert rollesammenblanding i relasjoner mellom helsepersonell og pasienter. Det har handlet om både vennskap, kjærlighet og overgrep.

Noen sykepleiere som ble venn med pasienter, mistet autorisasjonen.

Det skjedde i denne saken: Sykepleier ble venn med pasient – mistet autorisasjonen

Unhjem sier hennes hovedinntrykk er at Helsetilsynets vurderinger er velbegrunnede.

– Helsetilsynet er opptatt av pasientens sårbarhet, sier hun.

– Det er en sårbarhet som er der, uavhengig av hvem pasienten er eller hvilken rolle han eller hun har i samfunnet.

I en av tilsynssakene argumenterte en omsorgsarbeider med at det ikke var snakk om asymmetri i forholdet, fordi pasienten var selvstendig næringsdrivende med flere ansatte. I den saken mener Unhjem omsorgsarbeideren undervurderte pasientens sårbarhet.

– Vi skal vokte oss vel for å undervurdere sårbarheten som ligger i pasientrollen, sier hun, og synes det er bra at Helsetilsynet reagerer på asymmetri.

– De legger også ansvaret på helsepersonellet, selv om pasienten tok initiativ.

Hva hvis det var motsatt?

– Vi kan jo spørre oss om hvordan det ville vært om det var motsatt: At det var greit at helsepersonell ble venn eller kjæreste med pasienten, sier Unhjem.

Og hun spør:

– Hva ville det gjort med måten folk forholder seg til helsepersonell på? At vi, i møte med for eksempel legen vår, tenker at dette kan være en mulig venn eller kjæreste. Hvordan ville det påvirke åpenheten vår? Jeg tror det kunne endret folks forhold til helsevesenet, og for pasientenes del ville det vært en dårlig deal. Vi trenger frihet fra å vurdere eller bli vurdert som mulig venn eller partner.

Se på hver enkelt sak

– Man kan spørre seg om det er et problem hvis pasienten har brukket et ben, og sykepleieren kun har levert ut mat og medisiner?

– Ja. Men sykepleieren vil da ha tilgang på pasientens journal, og der kan det stå mye informasjon som kan virke sterkt inn på asymmetrien i et eventuelt senere forhold, sier Unhjem.

Likevel mener hun hver enkelt sak må vurderes for seg selv.

– Fordi dette handler om mennesker, og fordi omstendighetene vil være ulike, påpeker hun.

– I noen tilfeller vil det være uunngåelig å ha flere typer relasjoner til en pasient. Særlig på mindre steder. Du kan ha barn i samme barnehage som fastlegen, eller en sykepleier på sykehuset er inngiftet i familien. Du kan trenge henvisning til spesialist, og den eneste spesialisten det er praktisk mulig å henvise til, er en du allerede kjenner i en annen sammenheng.

– Ikke stå alene

– Har du råd til sykepleiere?

– Ikke stå alene i vurderingene. Spør deg selv: Hvem sitt behov er det snakk om i denne situasjonen?

I de fleste tilfellene av vennskap mellom pasient og sykepleier, tror hun sykepleieren har et genuint ønske om å gjøre noe bra.

– Men gode intensjoner er ingen garanti for at det faktisk blir bra, understreker hun.

– Derfor trenger man hjelp fra andre. Jeg skulle ønske dette i større grad ble tematisert i utdanningen, og at det er tema for etisk refleksjon i sykepleierhverdagen. Rett og slett: Snakk om det.

Her er Jeanette Varpen Unhjems ph.d.-oppgave: Nurses experience of professional boundaries in mental health care

Les også:

Sykepleier ble venn med pasient – mistet autorisasjonen

Sykepleier innledet forhold til pasient etter avsluttet behandling – mistet autorisasjonen

Profesjonell, personlig og privat

Illustrasjon: Kathrine Kristiansen

Rådet for sykepleieetikk har fått henvendelser fra sykepleiere som problematiserer hvor grensen går mellom det å være profesjonell, personlig og det å inngå i en privat relasjon til pasienter.
Sykepleieren har et ansvar for at behandlingen skal lykkes og at relasjonen til personen som har behov for sykepleie etableres på en profesjonell måte. Sykepleieren har taushetsplikt, og det er utfordrende at sykepleieren kjenner til helseforhold som ikke er naturlig å ha kjennskap til når det gjelder venner eller kjærester. Da kan det bli vanskelig å behandle alle pasienter likeverdig. Kanskje noen tror sykepleieren gjør valg som er påvirket av private relasjoner.
I Yrkesetiske retningslinjer pkt. 1.3 står det: «Sykepleieren har et personlig ansvar for at egen praksis er faglig, etisk og juridisk forsvarlig». Så hvor går grensen for hvor personlig sykepleieren kan være i sin relasjon til pasienter og pårørende, uten at en blir for privat og «forstyrrer» den profesjonelle yrkesutøvelsen?

Kjæreste med pasient

Det er kjent at det har forekommet at sykepleiere har inngått i private relasjoner til tidligere pasienter. 
En relasjon mellom sykepleier og pasient er