Umulig å spore «praksis­pengene» i sykehusene

I 2016 laget Universitet- og høgskolerådet (UHR), en rapport kalt «Praksisprosjektet». I rapporten foreslås det en rekke tiltak for å gjøre praksis bedre. I tillegg løfter rapporten frem den del utfordringer – ikke minst når det gjelder finansieringen av praksis ved sykehusene.

Få incitamenter til å ta imot studenter

– Utdanningene er finansiert av KD ut fra ulike finansieringskategorier, som ikke synes å ha noen sammenheng med omfang, type eller krav til de respektive utdanningers praksisstudier, skriver UHR i rapporten.

Prosjektgruppen påpeker at det finnes få incitamenter i praksisinstitusjonene for å ta imot studenter. Verken når det gjelder honorar, frikjøp, ressurser, tid, rom, utstyr, status eller karriereveier.

Les også: Sykepleierutdanningene er overbooket med 56 prosent

Sykehusene får betalt, men …

Spesialisthelsetjenesten er lovpålagt å ta imot studenter. De får derfor penger i den årlige budsjettrammen som skal kompensere for sykehusenes merkostnader for å ta imot for eksempel sykepleierstudenter.

Ifølge UHRs rapport er det ikke mulig å identifisere disse midlene.

Hvorvidt en avdeling tar imot få eller mange studenter i løpet av budsjettåret, utgjør ingen forskjell på avdelingens budsjett. Derved blir det heller ikke synliggjort i regnskapet, ifølge rapporten.

Prosjektgruppa påpeker også at sykehusene ikke har beregnet hva det faktisk koster å ha studenter i praksis.

– Dette til tross for at HOD i sitt oppdragsdokument til de regionale helseforetakene flere år på rad bad om at det skulle etableres et nasjonalt system for måling av ressursbruk til utdanning i helseforetakene, skriver UHR i rapporten.

Har det skjedd noe?

Rapporten er fra 2016. Spørsmålet blir da om det er gjort noe med dette. Er det i dag mulig å spore sykehusenes oppføringsmidler i budsjettene? Og vet man hva merkostnaden er for sykehusavdelinger som tar imot studenter?

Svaret er nei. Det har ikke skjedd noe.

Statssekretær i Helsedepartementet, Anne Grethe Erlandsen, bekrefter at det fremdeles er slik at opplæringsmidler som ligger i budsjettrammen, ikke kan spores.

I en e-post til Sykepleien skriver hun følgende:

– De regionale helseforetakene skal sørge for at behovet for undervisning og opplæring av helsefaglige elever, lærlinger, studenter, turnuskandidater og spesialister dekkes innen helseregionen.

Statssekretæren bekrefter også at det fremdeles ikke finnes noen oversikt over hva det koster å ha de forskjellige studentene i praksis.

På spørsmål om hva som er årsaken til at sykehusene ikke har gjort dette selv om Helsedepartementet har bedt dem om det, svarer Erlandsen følgende:

– Det er ikke gitt oppdrag til de regionale helseforetakene om å beregne kostnader knyttet til forskjellige studenter i praksis. Nasjonalt system for måling av ressursbruk til utdanning er ikke etablert.

– Finansiering av praksisstudiene i spesialisthelsetjenesten er for utydelig

NSFs forbundsleder, Lill Sverresdatter Larsen, mener det er helt avgjørende at det settes av tid til strukturert veiledning for å være sikker på at studentene lærer det de skal.

– Det er helt nødvendig, sier hun.

Utdanningsoppgaven for helse- og sosialfagstudenter er gitt i oppdragsdokumentet fra HOD, og krav om formell veiledningskompetanse hos praksisveilederne er forskriftsfestet.

– Det krever at det avsettes tid og ressurser til kompetanseheving og veiledning. Dette koster penger. Finansiering av praksisstudiene i spesialisthelsetjenesten er for utydelig og lagt inn i helseforetakenes rammebudsjettet, sier Larsen.

Hun mener finansieringen i mye større grad må etterspørres, synliggjøres og tas i bruk skal studentene bli handlingskompetente.

– I dag er det ingen forskjell i avdelingenes budsjett om de har mange, få eller ingen studenter. Det blir ikke synliggjort i regnskapet, sier hun og legger til:

– Pengene må følge oppdraget, og da må man vite hva oppdraget koster.

Må vises i budsjettet

Larsen peker på at «sørge for ansvaret» i loven om spesialisthelsetjenesten følges opp med årlige tilskudd til de regionale helseforetakene til undervisning og veiledning.

– Incentiver til utdanningsoppgaver skal vises i budsjetter på alle nivåer hvor både inntektene og utgiftene synliggjøres og rapporteres, sier hun.

Gjennom krav om rapportering vil det ifølge forbundslederen dannes grunnlag for kontinuerlig forbedringsarbeid og utvikling av hensiktsmessige praksismodeller som bidrar til at studentenes læringsutbytter innfris.

– Hva tenker NSF om at det fremdeles ikke finnes noen beregninger på hva det koster å ha studenter ute i praksis?

– Det er på tide med handling, sier Larsen.

Hun understreker det faktum at «alle» kjenner til mangelen på sykepleiere. I tillegg minner hun om at myndighetene også er klar over at sykepleierutdanningene sliter med å levere studenter ut fra måltall, det vil si at altfor mange slutter i løpet av utdanningen.

– Vi vet at praksis er en flaskehals av flere årsaker. Det må være mulig å gjøre beregninger slik at finanseringen bidrar til å gjøre studentene handlingskompetente og trygge på valget av utdanning.

Passivt fra statssekretæren

Også Larsen minner om at helseforetakene i sitt oppdragsdokument fra HOD flere år på rad har blitt bedt om å etablere et nasjonalt system for måling av ressursbruk for utdanning.

– Hva tenker NSF om svarene fra statssekretær Erlandsen?

– Det kan virke noe passivt å bare bekrefte status quo. Enten er oppdraget ikke tydelig nok, eller så er det ikke fulgt opp med tilstrekkelig rapportering tilbake til departementet. Begge deler er like problematisk, sier Larsen.

Må få vite hva pengene går til

Leder i NSF Student, Edel Marlèn Taraldsen, mener det er bekymringsverdig at denne rapporten kom ut i 2016, men at det enda ikke er gjort noen synlige tiltak for å forbedre dette.

– Hva tenker NSF Student om at det faktisk ikke er mulig å spore hva disse pengene går til?

– Det er synd. Da vet vi ikke vet om disse midlene faktisk brukes til det de skal brukes til. Vi har et ønske om kvalitet i praksisstudiene, og da må vi vite at de finansieres riktig. NSF Student mener at disse midlene skal øremerkes, sier Taraldsen.

At det heller ikke finnes noen beregninger på hva det koster å ha studenter ute i praksis, har studentlederen følgende kommentar til:

– For å kunne finansiere noe riktig, må man vite hva det koster.