fbpx – Vi frarøves åtte uker praksis på sykehuset Hopp til hovedinnhold

– Vi frarøves åtte uker praksis på sykehuset

Sykepleierstudenter i Haugesund
VIL HA KVALITET: De liker dårlig å miste verdifull praksis på sykehus. Fra venstre: Ingvild Pettersen, Camilla Thorsen, Amanda Lande, Hanna Færevaag Solberg og Vilde Fjeld Kismul. Foto: Privat

– Vi har like mye studielån som de andre, men får ikke like god utdanning, sier sykepleierstudent Camilla Thorsen. Studentene frykter at de vil bli oppfattet som B-sykepleiere.

– Skolen vår halverer våre praksisperioder på sykehus. Mange av oss studenter er bekymret og stresset, sier Camilla Thorsen.

Hun er halvveis i sykepleierutdanningen i Haugesund, som hører til Høgskulen på Vestlandet (HVL).

Hun snakker på vegne av flere studenter.

– Skolen har bestemt at vi kun skal få 8 uker med praksis på sykehuset, i stedet for 16.

Det gjør Thorsen og de andre urolig:

– Vi frarøves åtte uker medisinsk og kirurgisk praksis på sykehuset, som blir erstattet med praksis i kommunene. Mange ender nå opp med å ha praksis på sykehjem tre ganger i løpet av studiet. Vi forstår ikke at det kan være forsvarlig, sier Thorsen, som altså er i kull 19.

Det vil si kullet som startet høsten 2019.

– I 2020 var vi dessuten knapt på skolen på grunn av koronapandemien. Vi stiller spørsmålet: Hvilke sykepleiere utdannes vi til?

– Medisinsk praksis kan være ok på et helsehus

– Noen få studenter er heldige og får det de trenger i denne alternative praksisen, som det heter. Medisinsk praksis kan være ok å ha på et helsehus, for eksempel. Også i hjemmetjenesten kan det være greit. Men flere opplever allerede nå at de ikke får tilstrekkelig læringsutbytte, sier student Thorsen.

Georg Førland, instituttleder på HVL, mener studentene får en praksis som både følger forskriftene og er forsvarlig. (Les hva han sier nederst i saken.)

Camilla Thorsen har selv nettopp hatt fire ukers praksis på medisinsk avdeling på sykehuset.

– De på avdelingen sa i vantro: «Får dere bare fire uker med medisinsk praksis på sykehus?» Andre i klassen får høre det samme. Vi blir fortalt at det er jo der vi oppnår den grunnleggende forståelsen for faget, sier hun.

– Miljøarbeid er ikke medisinsk praksis

Camilla Thorsen syns den første delen av medisinsk praksis på sykehuset var bra. Den avsluttende delen skal hun ha på demensavdelingen på sykehjem.

– Det blir gjerne mer miljøarbeid enn noe annet. Det er ikke medisinsk praksis.

– Men det utføres mer medisinske oppgaver på sykehjem enn før?

– Jo, men det kommer an på hvor du er.

Har du eksempler på hva du ikke får lært?

– Å gjøre medisinske undersøkelser, behandling og å utføre sykepleieprosedyrer. Og å bruke medisinske hjelpemidler. De aller fleste på en demensavdeling er allerede utredet for diagnosen sin, og det handler ofte mer om å finne rett miljøbehandling enn noe annet.

Hun legger til:

– Vi har fått høre at hvis vi ikke får oppfylt læringsutbyttene i praksisdelen som må tas i kommunehelsetjenesten, blir dette kompensert med simulering i tredje studieår. Men det erstatter heller ikke praksis. Vi blir late-som-sykepleiere. Mange får sikkert hakeslepp når de begynner i jobb.

Les hva studentlederen sier: – Endringene i sykepleiepraksis må ikke gå på bekostning av kvalitet

Blir læringsutbyttene de samme som på sykehus?

Thorsen sier at de har fått ulike begrunnelser fra skolen om praksisordningen:

– Vi syns ikke forklaringene er gode nok til å endre så mye på studieforløpet vårt. Vi har blitt fortalt at fire uker medisinsk og kirurgisk praksis i kommunehelsetjenesten vil gi akkurat de samme læringsutbyttene som på sykehus. Vi er uenig. Det er ikke mulig, sier Thorsen.

– Vi føler at skolen har valgt en lettvint løsning som ikke er til beste for oss.

Da en av studentene etter nyttår fikk annullert fire ukers kirurgisk praksis hun skulle hatt i hjemmetjenesten, på grunn av generell høy smitterisiko, skrev hun om sin frustrasjon til kommunen. En av helselederne svarte i en e-post at «noe lærdom må tas igjen etter at dere er begynt i jobb».

– En fersk sykepleier kan få to opplæringsvakter

Det reagerer studentene på:

– Å ta igjen tapt kompetanse som ferdigutdannet passer kanskje for andre yrker. Men ikke for oss som skal bli sykepleiere, sier Thorsen.

Hun utdyper:

– En fersk sykepleier får kanskje to opplæringsvakter, maks tre, før hun eller han får ansvarsvakt. Det er ikke mer tid til opplæring. Å være alene om ansvaret er ikke uvanlig for en sykepleier. Det er tvert imot veldig, veldig vanlig. I hvert fall på sykehjem.

Studentene frykter at de vil bli sett på som B-sykepleiere.

(Saken fortsetter under bildet.)

Sykepleierstudenter Camilla Thorsen, Ingvild Pettersen, Amanda Lande, Vilde Fjeld Kismul og Hanna Færevaag Solberg
PRAKSISKRITIKK: Sykepleierstudentene (fra venstre) Camilla Thorsen, Ingvild Pettersen, Amanda Lande, Vilde Fjeld Kismul og Hanna Færevaag Solberg synes avviket fra rammeplanen er for stort. Foto: Privat

– Stort avvik fra rammeplanen

Thorsen har lest rammeplanen nøye.

Der står det at minst én av de tre av praksisperiodene på minst åtte uker skal være i spesialisthelsetjenesten. De resterende praksisperiodene må vare i minst seks uker.

Hun konkluderer:

– Det vi blir tilbudt, er altså et avvik fra rammeplanen. Vi skjønner at dette er et midlertidig vedtak, men det bekymrer oss at avviket er så stort.

– Vi opplever at det er kull 19 som «må ta en for laget» og som dermed mister uerstattelig praksis på sykehuset, for at kull 20 skal få fullverdige praksisperioder i henhold til den nye reformen. Det blir ikke plass til oss.

– Det er nå vi skal utvikle verktøyene

– Skolen sier at dette er den beste løsningen slik situasjonen er. Men ikke for oss, som nå skal ut i de aller viktigste praksisperiodene. Det er nå vi skal utvikle verktøyene vi trenger som nyutdannede sykepleiere, sier Camilla Thorsen.

Hun forteller at flere av studentene er redde for at manglende praksiserfaring kan gå ut over pasientene.

– Vi tar en utdanning som samfunnet sårt trenger. Er det ikke nettopp derfor viktig at vi får kvalitet på utdanningen det skrikes etter?

– Ikke alle kommer til å jobbe på sykehjem, og vi som har planer om å ta videreutdanning, får ikke sykehuspraksisen som gjerne er grunnlaget for å velge videreutdanning.

– Hva kan du selv tenke deg?

– Jeg har på sikt lyst til å jobbe med de helt små, enten som jordmor eller intensivsykepleier. Da er jeg avhengig av å få tilstrekkelig medisinsk praksis der den er ment å være, sier Camilla Thorsen, som er 28 år gammel.

Siste kull med gammel rammeplan

Kull 19 er det siste kullet som følger den gamle rammeplanen. Kull 20 er først ut med den nye.

– Praksisperiodene i spesialisthelsetjenesten som før har vært fordelt på andre og tredje studieår, skal nå kun foregå andre året. Dette går ut over oss, som følger gammel plan. Vi føler oss som «dritten i midten». Vi har like mye studielån som de andre, men får ikke like god utdanning.

– I disse koronatider er vel alt ekstra krevende i helsevesenet? Også å skaffe nok praksisplasser?

– Vi har full forståelse for at det er ressurskrevende å finne nok praksisplasser. Vi kunne utsatt sykehuspraksis for halve kullet til tredje året, men nå konkurrerer vi altså med kull 20 om de plassene, sier Thorsen.

– Vår skole tar letteste utvei

– Jeg vet ikke hvordan andre skoler gjør dette, ifølge de nasjonale retningslinjene er det opp til hver skole å gjøre det de syns er best. Det virker i hvert fall som vår skole tar letteste utvei, sier Camilla Thorsen.

– Vi er urolige for hvilken kompetanse vi kommer til å ha når vi skal ut i arbeidslivet, ikke minst den kirurgiske. I kommunehelsetjenesten kan vi få noen relevante sårstell, men det er hovedsakelig sykehus som kan tilby praksis på dette området.

– Skjønner du at det er vanskelig å få kabalen til å gå opp for skolen?

– Det forstår jeg veldig godt. Men det er nå vi utdanner oss. Vårt fremtidige yrke er så pasientnært, det må læres i ekte pasientsituasjoner.

– Må få prosedyrene inn i hendene

– Vi blir bedt om å lese mye teori og sette oss inn i rutinene. Vi lærer nå mindre prosedyrer på skolen, som jo er stengt for dette inntil videre. Å sette sprøyter og håndtere legemidler, eller utføre prosedyrer som er obligatoriske i utdanningen, må vi få inn i hendene for å bli trygge på det vi gjør.

– Hva vil dere konkret?

– Ha åtte ukers praksis på de rette stedene. Ikke på sykehjem der kontaktsykepleierne ikke har kontroll på hva medisinsk eller kirurgisk praksis faktisk innebærer – noe man heller ikke kan forvente, siden dette ikke er deres arbeidsområde.

– Vi hadde grunnleggende sykehjemspraksis i fjor. Vi trenger ikke en runde til der, når vi skal ha enda en praksisperiode på sykehjem litt senere i studiet. For flere av oss vil dette si 20 uker, og kun 8 uker på sykehus. Pluss 8 uker innen psykisk helse og 8 i hjemmesykepleien.

– Vi ønsker å stille med samme kompetanse som andre nyutdannede sykepleiere. Nå virker det som vi ikke får det. Sykehjemspraksis er ikke det samme som den du får på sykehus, hvordan man enn snur og vender på det, sier Camilla Thorsen.

Skolen: – Vi følger gjeldende forskrift

Skoleledelsen ser annerledes på saken enn studentene, får Sykepleien bekreftet.

– Er det alternative tilbudet om praksis godt nok?

– Vi mener at studentene får en fullgod og forsvarlig praksis, sier Georg Førland, leder på Institutt for helse- og omsorgsvitenskap på Høgskulen på Vestlandet (HVL).

– Skolen følger gjeldende forskrift, og studentene kan oppnå læringsutbyttene som står i rammeplanen.

Skolene kan være mer fleksible under pandemien

I mars 2020 ble det vedtatt en midlertidig forskrift knyttet til pandemien som gir utdanningsinstitusjonene større fleksibilitet i hvordan de vil gjennomføre praksis for blant andre sykepleier- og lærerstudenter. Den midlertidige forskriften er revidert og forlenget til å gjelde frem til 1. juli 2021.

Georg Førland berømmer kommunene og helseforetakene for å bidra til at studentene skal oppnå læringsutbyttene sine.

– Det er krevende, men de strekker seg langt. Vi har også ukentlige møter med tillitsvalgte og regelmessige møter med klassene og kullet. Det er viktig å ha tett dialog i denne tiden. Studentene opplever nok dette med praksis forskjellig. Noen syns det er greit, sier instituttlederen.

– Kommunehelsetjenesten er blitt ganske avansert etter hvert

– Men noen er mer heldige med praksisplassen enn andre?

– Totalt sett ivaretar vi det som står i forskriften. Det er vi forpliktet til, sier Georg Førland.

– Men kan de lære det de skal av medisinsk og kirurgisk sykepleie på et sykehjem?

– Kommunehelsetjenesten har endret seg veldig, den er blitt ganske avansert etter hvert. De kan lære det de skal, og forskriften sier hvor mye praksis de skal ha, sier Førland.

– Studentene er bekymret likevel, siden de får halvert sykehuspraksisen sin. Hva vil du si til dem?

– Jeg kan forsikre dem om at vi tilbyr en utdanning etter gjeldende regelverk. Det er et fullgodt opplegg, så de skal kunne oppnå læringsutbyttene. Vi tenker også at simulering kan bidra.

– Det er ikke det samme som praksis?

– Nei, men det kan være med på å trygge studenten i situasjonen.

– Utdanningen er ikke forringet, men annerledes

– Er du enig i at utdanningen er forringet for tiden?

– Jeg vil ikke si forringet, men annerledes. Det er læringsutbyttene vi skal måles på til enhver tid. Både kommunene og spesialisthelsetjenesten holder det gående så lenge som mulig for at studentene får gjennomført sin praksis, sier Førland.

– Halveres sykehuspraksisen også på de andre studiestedene, i Bergen, Førde og Stord?

– EU-direktivet gir ikke føringer for antallet uker i praksis innenfor de ulike fagområdene, og dette løses noe ulikt ved de ulike campusene. Det viktigste er at studentene oppnår antallet timer i henhold til EU-direktivet og læringsutbyttene.

Georg Førland legger til om sykehuspraksisen som halveres:

– Omfanget av læringsutbytter og det totale timetallet i praksis er som før og i henhold til gjeldende regelverk. Praksis i kommunehelsetjenesten brukes komplementært til praksis i spesialisthelsetjenesten.

Les også:

Hva skiller godkjente praksisstudier fra arbeidstrening under koronaepidemien?

Studenter i praksis.
ETTER KORONA: En utydelig, utflytende grense for hva som kan godkjennes som bestått praksis, vil være krevende å justere etter epidemien, skriver ledelsen ved Lovisenberg diakonale høgskole. Arkivfoto: Erik M. Sundt

Usikkerhet om konsekvensene av korona-epidemien forsterker behovet for å konkretisere minimumskrav til praksisstudier. Det skal ikke hefte stigma ved vitnemål utstedt i 2020.

Korona-epidemien setter utdanningssektorens evne til omstilling på prøve. Oppdraget fra Kunnskapsdepartementet er klart formulert: Oppretthold studieprogresjon og kvalitet så langt det lar seg gjøre. Klarer utdanningsinstitusjonene å håndtere større frihet under krisen med utdanningsfaglig integritet? Hvilke minimumskriterier må være innfridd for at arbeidserfaring i ansettelsesforhold under korona-mobiliseringen kan godkjennes som praksisstudier?

Hvor går grensen for kvalitet?

Regjeringen vil holde utdanningstakten oppe. Det vil ha store konsekvenser for samfunn og studenter dersom uteksaminering av sykepleiere og spesialsykepleiere stopper opp under korona-epidemien. Men hvor går grensen for kvalitet? Ansvaret for godkjenning av praksisstudier ligger på utdanningsinstitusjonene. Deres interne system for kvalitetssikring skal omfatte alle forhold som har betydning for utdanningskvalitet – også praksisstudier (Nokut, 2018).

Handlingsrom

Kunnskapsdepartementet har nå bedt universiteter og høyskoler om å sørge for at studieprogresjonen opprettholdes så langt det er mulig, uten å redusere faglige krav i utdanningene (brev av 13.03.2020). Utdanningssektoren er nylig sikret et formelt handlingsrom gjennom midlertidig forskrift om gjennomføring av utdanninger med rammeplan. Dette gjelder blant annet bachelorutdanningen for sykepleiere. Økt frihet og en viss krisestemning stiller krav til å holde hodet kaldt for å balansere løsningsvalg og prinsipper.

Lokal pragmatisme

Det er positivt at institusjonenes handlingsrom er sikret. Samtidig er det en risiko for utilsiktet variasjon i kvalitet mellom institusjonene. Det vil være uheldig dersom lokal pragmatisme går i motsatt retning av det utdanningspolitiske målet om standardisering av krav til minstekompetanse. En utydelig, utflytende grense for hva som kan godkjennes som bestått praksis, vil være krevende å justere etter epidemien. UH-sektoren vil raskt kunne møte sine egne motargumenter med hensyn til læringskvalitet.

Minstekriterier

Ved Lovisenberg diakonale høgskole drøftet vi den aktuelle situasjonen og kom 15. mars frem til et sett minstekriterier. Det normale og foretrukne er gjennomføring av praksis med en vanlig praksisplass etter utdanningsløpets sekvens og innhold. Med en ny særavtale om praksisstudier har vi gitt en fleksibel ramme til arbeidsforhold slik at minstekrav til læringsprosess er satt, og økt læringskvalitet ut over minimum er mulig etter en vurdering av lokale ressurser og situasjonen for øvrig. Pasientbehandlingen har første prioritet, og det må også sikres ettervekst av helsepersonell.

Vi har konkretisert to områder for godkjenningskriterier ved unntakstilstanden;

  • Godkjenning av praksisstedet
  • Godkjenning av praksisperioden (godkjent/bestått praksis)

Godkjenning av praksissted

Godkjenning av praksissted i den aktuelle situasjonen tar utgangspunkt i å utvide et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold til å kunne omfatte praksisstudier. I vårt arbeid har det å ivareta studentenes rettigheter gjennom regulerte arbeidsforhold også vært et viktig hensyn. Men uten et systematisk utdanningsfaglig element endres praksisstudier til å bli arbeidstrening og mer tilfeldig læring. Arbeidstrening har en betydelig egenverdi, men det er vanskelig å sette merkelappen praksisstudier på arbeidserfaring uten å komme i konflikt med utdanningsprogrammets integritet og forutsetninger for akkreditering.

Samspill

Rapporten fra det nasjonale Praksisprosjektet (UHR, 2016) ville stimulere samspillet mellom utdanningsinstitusjon og praksissted gjennom samarbeid mellom partene om læringsutbyttebeskrivelser for praksisstudiene. Stortingsmeldingen Kultur for kvalitet i høyere utdanning er blitt en milepæl i arbeidet for å vektlegge studentene som en aktør med et viktig og selvstendig perspektiv på læring og situasjonsforståelse. Kombinasjonen av kritisk tenkning og kreativitet, helt sentralt for å utvikle «21st century skills», er kompetanser som veiledet praksis kan fremme. Derimot kan ren arbeidstrening virke utilsiktet konserverende på dagens praksis, og dermed forsinke den omstillingen og framvekst av nye løsninger som morgendagens helsetjeneste har behov for.

Godkjenning av praksisperioden

Godkjenning av praksisperioden bygger nå på at studenter og høyskolens praksislærere i samarbeid sikrer at praksisstudiene opprettholder refleksjon over læring. Studentenes hovedrolle i å konkretisere læringsaktiviteter kan beskytte mot tap av kvalitet i læringsprosessen under unntakstilstanden. Når helsetjenesten må stille praksisveiledningen på sparebluss, kan praksislærer fra utdanningsinstitusjonen kompensere sammen med studentene. UH-sektorens dugnadsinnsats under korona-epidemien blir derfor å øke aktivitetene inn mot student og praksissted, og bruke kjente strukturer for å styrke integrasjon av teori og praksis gjennom forventningssamtale, midtvurdering og sluttvurdering. Forventningssamtalen dreier seg om studentens egne mål og læringsaktiviteter på det aktuelle praksissted. Denne tredelte samtalerekken inngår som minstekriterier for å bruke begrepet praksisstudier, også under epidemiforhold.

Nødvendige forutsetninger

Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning angir et annet viktig formål med veiledet praksis: å vurdere om studenten har de nødvendige forutsetningene for å kunne utøve yrket. Utdanningsinstitusjonene har ansvar for løpende skikkethetsvurdering gjennom studieforløpet, i praksisstudier vurderes studentens egnethet og skikkethet i samarbeid med praksisstedet. Redusert oppmerksomhet på den løpende skikkethetsvurdering, for eksempel ved å la arbeidserfaring være tilstrekkelig for å oppnå godkjent eller bestått praksis, øker risiko for at studenter som ikke er skikket for yrket blir autorisert. Praksisstudiene er en trygghetsfaktor for kvalitet og pasientsikkerhet.

Prinsipper for praksis

LDH har med dette begrunnet følgende prinsipper:

  1. Det normale og foretrukne er gjennomføring av praksis med en vanlig praksisplass etter utdanningsløpets sekvens og innhold.

  2. Der hvor praksisplass er falt bort, kan alternativ praksis i et arbeidsforhold med eventuelt senere kompletterende studier vurderes. Vi påskynder prosessen med overgang fra innholdsstyring til styring mot sluttkompetanse. Det å nå læringsutbyttene blir høyere prioritert enn hvilket praksissted hvor læringsutbyttene oppnås.

  3. UH-institusjonen skal på forhånd godkjenne praksissted/arbeidssted før praksis er tellende. Minstekrav til godkjenning av praksissted omfatter :

    a. At studenten har en arbeidsavtale for perioden som skal godkjennes. HMS-ansvaret skal være entydig plassert og studenten er først og fremst helsepersonell, dernest student i denne situasjonen.

    b. At praksisstedet (enhet/post) har en identifisert kontakt som skal medsignere sluttvurderingen og den løpende skikkethetsvurderingen.
    Dette er realistisk å oppnå, også under unntakstilstanden, da ingen arbeidsgivere ansetter uten at nærmeste overordnet er navngitt og med et ansvar for opplæring.
     
  4. Praksis skal godkjennes. Minstekriterier omfatter :

a. Studenten utformer en individuell arbeidsplan ut fra det aktuelle emnets læringsutbytter og beskriver hvordan læringsutbytter kan oppnås ved dette praksisstedet, og hvordan studenten vil arbeide for å nå læringsutbyttene.

b. Praksislærer og student gjennomfører forventningssamtale, midtvurdering, og sluttvurdering. Her må også praksisstedet signere for vurderingen og for at den løpende skikkethetsvurderingen er ivaretatt.

c. Spesielt under krav til forebygging av smittespredning må praksislærer og student kunne gjennomføre veiledning digitalt og med sporbar dokumentasjon.

Når kvalitet settes på strekk, er det behov for å varde en sti slik at det ikke hersker tvil om utdanningenes integritet, og slik at det ikke skal hefte stigma ved vitnemål utstedt i 2020. Usikkerhet og engstelse ved konsekvensene av korona-epidemien forsterker behovet for å konkretisere minimumskrav til praksisstudier, slik at nye sykepleiere får sin autorisasjon på forsvarlig grunnlag.