Hun tok imot den første koronapasienten

I begynnelsen av mars 2020 forberedte sykehusene seg på det alle skjønte ville komme. Det var ikke lenger «hvis», det var «når» de første pasientene med covid-19 ville komme inn.

Første pasient ble 76 år gamle Anne Karin Carlsen fra Mjøndalen.

Da Elisabeth Aarseth Plassen troppet opp på kveldsvakt søndag 8. mars på medisin 3 på Drammen sykehus, fikk hun høre at pasient nr. 1 ville bli hennes. Da var Anne Karin Carlsen på vei i ambulansen.

Infeksjonsposten har vært Plassens arbeidssted i snart ti år. Hun har en videreutdanning innenfor fagfeltet infeksjon og smittevern. Hun har ikke vært redd for å bli smittet selv, hun stoler på egen kompetanse og smittevernutstyret. Å bringe smitte hjem eller overføre til andre pasienter har hun likevel vært nervøs for.

Men det har ikke vært noe utbrudd av koronasmitte på hennes avdelingen dette året.

 – Vi kan smittevern på denne avdelingen, konstaterer hun.

Da Anne Karin Carlsen ankom, sto Plassen klar ved sengen, iført smittevernutstyret.

 – Rart jeg overlevde

Carlsen forteller til Sykepleien, som hun også har fortalt til flere andre medier, om da hun kom hjem fra skiferie i Østerrike. Der hadde hun blitt dårlig den siste feriedagen. Da hun kom hjem, gikk det ikke lang tid før smitten ble påvist.

– Jeg var så dårlig at smittetesterne måtte komme hjem til meg, forteller hun.

– De første dagene på sykehuset ble jeg verre, sluttet å spise og måtte få intravenøs næring. Men så klarte jeg å hoste opp en del slim, så det reddet meg vel fra å havne på intensiven, sier hun.

76-åringen har slitt med både astma, hjerteflimmer og høyt stoffskifte i mange år. Ikke så gunstig for en som blir smittet av koronaviruset.

– Rart at jeg overlevde, egentlig, sier hun til Sykepleien.

– Oj, nå skjer det!

Carlsen husker godt at sykepleier Elisabeth Aarseth Plassen tok henne imot på avdelingen. Og for ordens skyld: Hun synes det er helt greit at Plassen forteller hvordan det var å få henne inn som den første koronapasienten.

Elisabeth Aarseth Plassen forteller om spent stemning på avdelingen i februar og mars.

– Vi var jo veldig spente da det ble kjent at det var smitte i Norge i slutten av februar. Og vi lurte på når vi fikk den første pasienten. Det var litt trykket stemning. Så den søndagen da jeg kom på vakt og fikk vite at en pasient var på vei, ble det litt sånn: Oj, nå skjer det!

– De første timene, foruten å ta de vanlige målingene av feber og så videre, brukte vi en del tid på å prate sammen. Jeg var veldig nysgjerrig på hvor hun hadde vært, og hvordan hun opplevde smitten. Hun var helt klar og orientert, så det ble et hyggelig førstemøte. Infeksjonslegen var innom flere ganger – var tilgjengelig og fulgte opp. Han var nok like spent på pasienten som det jeg var.

Carlsen forteller at hun lå på sykehuset 14 dager. Ennå, et år etter sykdommen, har hun ikke kommet seg helt. Hun er mye trett, men har endelig fått igjen matlysten.

Står paparazziene utenfor?

Da det ble kjent i avdelingene at de faktisk hadde fått den aller første koronapasienten, spredte det seg en følelse av å være med på noe historisk.

– Vi tulla og sa at «nå står vel paparazziene utafor!». Og at vi måtte øve oss på å si «ingen kommentar» når vi møtte dem på vei ut, ler hun.

I dagene etter den første koronainnleggelsen skjedde det mye på Drammen sykehus. Men det sto ikke en kø med pasienter etter Carlsen, det tok litt tid før neste kom. Det var begynnelsen av mars, 12. mars ble som kjent «alt» stengt.

Da var sykehusene allerede i gang med å bygge om akuttmottaket. Logistikken måtte endres. Bemanningen og hvem som jobber sammen, sluser, utstyr …

Gråt på fagsykepleierens kontor

Elisabeth Aarseth Plassen husker tiden som kaotisk.

– Jeg ble på et tidspunkt veldig nervøs for hvordan dette skulle bli. Ville det bli som i Italia? Ville jeg måtte være på jobben hele tiden og ikke se barna mine på lang tid? Da jeg en dag var inne hos fagsykepleier, måtte jeg gråte en skvett da jeg så for meg dette scenarioet, forteller hun.

Etter 12. mars måtte de to barna hennes være hjemme fra barnehagen. Mannen, som selger biler, innså at hennes jobb måtte komme først.

– Når jeg hadde dagvakt, var han hjemme. Når jeg hadde kveldsvakt, overleverte jeg ungene til ham på parkeringsplassen utenfor sykehuset. Det var på en måte greit, når man innstilte seg på at «nå er det sånn». Det triste med det var at vi ikke kunne se besteforeldre på en stund, sier hun.

Ble kjempegode på korona

Når Plassen ser tilbake på året som har gått, tenker hun først og fremst på hvor mye de har lært og på samholdet på arbeidsplassen.

– Man er stolt over å ha vært med på det. Vi så hvor tilpasningsdyktig avdelingen var, og hvor godt samarbeidet mellom alle yrkesgruppene var.

Hun skryter særlig av infeksjonslegene, som følger godt opp. Men også av avdelingslederen sin, som har vært tilgjengelig døgnet rundt i hele dette året.

– Vi har lært en hel masse om korona, sier hun.

Spesielt forløp og mye smerte

De har sett hvor spesielle forløp, og så forskjellige forløp, koronapasientene har hatt. Og hvor fort tilstanden har kunnet forandre seg. Anestesilegene har ofte vært innom for å sjekke om de måtte flyttes over til intensivavdelingen. Det har vært hyppig sjekk av NEWS. Pasientene har selv også vært nervøse for hvordan dette vil utvikle seg.

– Det hadde vært lettere om de kunne fått besøk av pårørende. Vi måtte støtte dem så godt vi kunne, siden de har vært mye alene, men mange ganger var det ikke nok tid og ressurser til det, sier Plassen.

Avdelingen har ti isolater, samt flere tomannstuer tilrettelagt for kohortisolering. Dersom trykket med koronapasienter har vært høyt, har pasienter som har vært stabile, blitt flyttet over til en egen koronaavdeling, for så å reise hjem eller sykehjem.

Palliative koronapasienter har blitt værende i avdelingen.

– Der har det vært tøffe stunder med pasienter med mye uro og angst, store pustevansker og kvelningsfølelse. Vi har sett store lidelser. Palliasjon til koronapasienter har vært nytt for oss, vi har ikke vært vant til å gi slike mengder medikamenter før. Men det har vært god veiledning av palliativt team på sykehuset, forteller hun.

Pasienter har vært fra 18 til over 90 år. Hun husker omtrent alle koronapasientene som hun har vært innom.

Det har ikke vært fullt trøkk hele året, smitten har kommet i bølger. Alle «mistenkte» kommer til medisin 3, forteller hun.

– Noen dager har det vært sånn at vi har sett på pasienttavla og bare sett C-er, det vil si positive, og da kan det hende vi har blitt litt svette og tenkt at «nå må det ta slutt». Vi har tatt i bruk beredskapsplaner for slike situasjoner, ved å flytte over pasienter til andre poster.

Ser frem til å lære enda mer

– Er du av dem som er helt utslitt etter dette året?

– Nei, det vil jeg ikke si, men vi ser frem til at det roer seg. Og jeg gleder meg til å gi mine kollegaer en velfortjent klem! Jeg tenker mest at dette har vært et enormt lærerikt år. Vi har blitt mer trygge i arbeidet med koronapasienter.

– Det har vært voldsomt det vi har vært igjennom. Vi har vært med på en pandemi!

Men verken pandemien eller læringen er over.

– Det er fortsatt veldig spennende å lese og lære mer om dette. Nå kommer det raskt nye studier om disse pasientene, senskader, effekt av vaksiner og liknende som det skal bli veldig interessant å studere, sier Elisabeth Aarseth Plassen.