fbpx Bergen sparte millioner med kamerabasert tilsyn Hopp til hovedinnhold

Bergen sparte millioner med kamerabasert tilsyn

Eldre kvinne legger briller på nattbordet
GOD NATT: Uforstyrret nattesøvn og økt trygghet nevnes blant fordelene av kamerabasert tilsyn i Bergen. I rene kroner har Sintef beregnet gevinsten av prosjektet til 2,7 millioner. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Kamera på veggen hos tolv brukere av hjemmetjenester skal både ha gitt et bedre tilbud og spart Bergen kommune for millioner.

– Den viktigste gevinsten var at både brukere og ansatte ble mer fornøyde.

Det understreker avdelingsleder ved responssenteret i Bergen kommune, Lars Olav Gåsdal.

– At også den økonomiske gevinsten skulle være så stor, overrasket oss litt.

5000 hjemmeboende brukere

Det kommunale responssenteret mottar og håndterer i dag varsler fra rundt 5000 hjemmeboende brukere av ulike former for velferdsteknologi.

Varslene kan utløses av for eksempel trygghetsalarmer, dørsensorer og sengesensorer, men i enkelte tilfeller er det ikke snakk om et reelt behov for assistanse. Kanskje har brukeren bare vært en tur på toalettet eller kikket ut av ytterdøra.

For hjemmeboende har digitalt tilsyn gitt en bedre tjeneste, hjemmeboende slipper å bli vekket på natta når de ikke har behov for assistanse

Mette Røhne, Sintef

– Hver gang et varsel går, må vi likevel foreta et fysisk tilsyn eller i det minste ta en telefon. Dette kan forstyrre brukerne unødig, spesielt på natt, og krever dessuten ressurser av oss, sier Gåsdal.

Som en del av prosjektet Smart omsorg har Bergen derfor – i samarbeid med leverandøren Tellu og forskningsinstituttet Sintef – testet ut kamerabasert tilsyn hos tolv brukere.

I prosjektet ble det benyttet HD-kameraer med mulighet for bevegelsesanalyse og overføring av bilder til avtalt tid. Teknologien åpnet for både planlagte, hendelsesbaserte og kontinuerlige tilsyn.

Sparte 2,7 millioner

Ifølge Sintefs rapport om prosjektet skal antallet utrykninger ha blitt redusert fra i gjennomsnitt 20,9 til 1,9 per uke per bruker.

Prosjektet skal i løpet av testperioden fra mars 2019 til mars 2020 ha gitt innsparinger på 2,7 millioner kroner i form av frigjort tid for ansatte og utsatt behov for sykehjemsplasser og omsorgsboliger.

Sintef-forsker Mette Røhne har ledet prosjektet og kommenterer resultatene blant annet slik via forskningsinstituttets hjemmeside:

– For hjemmeboende har digitalt tilsyn gitt en bedre tjeneste, hjemmeboende slipper å bli vekket på natta når de ikke har behov for assistanse.

Tre eksempler

I Sintef-rapporten presenteres ulike eksempler på brukere som kan ha nytte av kamerabasert tilsyn:

  1. Planlagt kameratilsyn ved seng: Klara bor alene. Hun har trygghetsalarm, men ønsker å klare seg mest mulig selv. Hun ønsker ikke hjelp til legging av hjemmesykepleien, til tross at hun flere ganger har falt på vei til seng. Da har hun ikke klart å bruke trygghetsalarmen. Hun ønsker likevel at hjemmesykepleien skal kunne se om hun har kommet i seng etter et avtalt klokkeslett.
  2. Digitalt tilsyn ved utløst dørsensor: Bjørg har fått dørsensor fordi hun har vandret ut på natten uten å være klar over at det er natt. Hun sjekker også ofte om avisen er kommet i løpet av natten. Responssenteret ringer henne når døralarmen utløses, men hun tar ikke telefonen om natten. Da må hjemmesykepleien rykke ut for å se om hun er hjemme, noe hun nesten alltid er. Et kamera på døren fra innsiden kunne ha påvist om Bjørg gikk ut av døren eller ikke.
  3. Digitalt tilsyn ved utløst sengesensor: Ole har sengesensor på grunn av fallfare. Han er oppe på toalettet hver natt og har tidligere falt uten å bruke alarmknappen. Flere ganger har sengealarmen utløst seg når han har ligget i sengen. Han blir veldig irritert, fordi han blir vekket av telefonen fra responssenteret.

En inngripende løsning

I Bergen er sensorteknologi godt innarbeidet i tjenestetilbudet til hjemmeboende. Rundt 400 hundre brukere har såkalte trygghetspakker, men utbredt bruk og mange feilmeldinger medførte altså utilsiktet press på kommunens responssenter og nattpatrulje i hjemmesykepleien.

Selv om utprøvingen med kamerabasert tilsyn ga store gevinster, tror ikke Lars Olav Gåsdal ved responssenteret at dette vil være en løsning for flertallet av brukerne.

I første omgang er det hjemmeboende som har vært målgruppen, men nå ser vi også på muligheter for psykisk utviklingshemmede i bofellesskap

Lars Olav Gåsdal, avdelingsleder for responssenteret i Bergen

– Vi har nå gått over fra prøveperiode til ordinær drift, men det er en relativt inngripende løsning. Ofte vil andre teknologier være bedre for brukerne enn «en flue på veggen», mener han.

For tiden har kommunen 12 brukere av kamerabasert tilsyn. Noen er fortsatt med fra prøveperioden, mens andre har kommet til senere. I løpet av året ser Gåsdal for seg at antallet kan dobles.

– I første omgang er det hjemmeboende som har vært målgruppen, men nå ser vi også på muligheter for psykisk utviklingshemmede i bofellesskap, forteller han.

Lars Olav Gåsdal, avdelingsleder responssenteret i Bergen
DELEVILLIG: Lars Olav Gåsdal ved responssenteret i Bergen er opptatt av at kommuner deler erfaringer om velferdsteknologi, slik at ikke alle trenger å gå gjennom en like omfattende prosess. Foto: Privat

Etikk og personvern

I forbindelse med uttestingen i Bergen ble det innhentet samtykke brukere og pårørende i samtale med ansatte på responssenteret. Det var frivillig å delta, og deltakelse endret ikke på vedtak om tjenester.

I Sintef-rapporten understrekes betydningen av at bruker og pårørende blir godt informert om hva digitalt tilsyn er, at de samtykker til at det tas i bruk og også at ansatte er klar over at slikt samtykke er gitt.

En del ansatte skal nemlig ha vært skeptiske før oppstart, men ifølge rapporten endret holdningene til digitalt tilsyn seg etter hvert.

Jurist og seniorrådgiver i Datatilsynet, Susanne Lie, sier til Sykepleien at ikke er noen rettslige hinder for å bruke kamerabasert tilsyn i forbindelse med yting av helsetjenester, men at det er viktig med gode vurderinger før man tar i bruk denne type teknologi.

– For brukerne som kan beslutte dette fullt ut selv, er det uproblematisk. Det stiller seg annerledes for dem som ikke har samtykkekompetanse, påpeker Lie.

– Kommunene har i utgangspunktet adgang og plikt til å yte helse- og omsorgstjenester. Det blir dermed en vurdering av om dette er et nødvendig og nyttig tiltak, som gjerne også er bedre enn alternativet.

Ifølge Lie må man uansett sørge for en vurdering av personvernkonsekvenser, en såkalt Data Protection Impact Assessment (DPIA).

– Man må da vurdere risiko for brukerne, og være tydelig på hvilket lovlig grunnlag man har brukt, sier Lie.

Nye brukere mest positive

Gåsdals erfaring tilsier at velferdsteknologi ofte tas best imot av nye tjenestebrukere.

Etablerte brukere som har vent seg til fysiske tilsyn, kan engste seg for at tekniske løsninger vil gi et redusert tilbud eller mindre trygghet. Nye brukere kan, derimot, ifølge Gåsdal, se på velferdsteknologiske løsninger som et hjelpemiddel til fortsatt mestring og selvstendighet i hverdagen.

Det har gått fire år siden digitalt tilsyn ble inkludert på listen over ulike typer teknologi anbefalt av Nasjonalt velferdsteknologiprogram i deres andre gevinstrealiseringsrapport.

Her defineres begrepet bredt til å inkludere ulike typer sensorteknologi, i tillegg til bruk av kamera. En rekke kommuner rundt om i landet har kjørt sine egne pilotprosjekter, med mye prøving og feiling.

Gåsdal er opptatt av at erfaringer deles, slik at ikke alle trenger å gå gjennom en like omfattende prosess.

– Det er blant annet derfor denne rapporten er laget, men en utfordring med all velferdsteknologi er likevel at én mal ikke fungerer for alle overalt.

Les også:

Kunsten å kommunisere når pasienten ikke kan snakke

Våken respiratorpasient og sykepleier
KONTAKTSØKENDE: Blikk, sukk, host eller sparking i seng var noen av midlene Marte-Marie Wallander Karlsen observerte at våkne respiratorpasienter brukte for å oppnå kontakt med helsepersonell. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Sengeliggende, kritisk syk og med et plastrør klemt inn mellom stemmebåndene kan det være vanskelig å formidle hva du vil. En ny doktorgrad ser på hvordan det faktisk gjøres.

– Vi gjør en mye bedre jobb når vi kan hjelpe pasienten med å gjøre seg forstått, sier Marte-Marie Wallander Karlsen.

I utgangspunktet en selvfølgelighet, men ikke alltid like enkelt. Som intensivsykepleier har Karlsen selv kjent på hvor vanskelig kommunikasjon og samhandling kan være når en pasient på respirator er våken og bevisst, men ikke kan bruke stemmen på vanlig måte.

– Respiratorpasienter holdes vesentlig mer våkne i dag enn tidligere. Vi vekker dem så snart det er forsvarlig og blir stadig oppfordret til å bruke mindre sedering, forteller hun.

Doktorgrad med videoopptak

29. januar forsvarte Karlsen sin doktorgradsavhandling om hvordan våkne respiratorpasienter samhandler med helsepersonell på intensivavdelinger.

Avhandlingen er finansiert gjennom et ph.d.-stipend fra Lovisenberg Diakonale Høgskole (LDH). Den er gjennomført i samarbeid med Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus, der Karlsen i dag jobber som intensivsykepleier ved siden av stillingen som studieleder ved LDH.

Marte-Marie Wallander Karlsen, studieleder LDH og intensivsykepleier
KOMMUNIKASJONSVANSKER: En økende andel respiratorpasienter holdes våkne, men kan ikke snakke. Marte-Marie Wallander Karlsen har skrevet doktorgradsavhandling om hvordan pasientene likevel kan kommuniserer med helsepersonell. Foto: LDH

I 2012 skrev Karlsen en masteroppgave [pdf] om nettopp våkne respiratorpasienter, og da la hun særlig merke til hvor viktig og samtidig vanskelig kommunikasjon med helsepersonell kunne være.

For å kunne gå dypere inn i problematikken, bestemte hun seg for å bruke video i doktorgradsarbeidet.

Ved hjelp av 30 timers opptak fra ulike intensivavdelinger har Karlsen kunnet studere i detalj hva våkne og bevisste respiratorpasienter faktisk gjør for å oppnå kontakt, hvordan de gjør seg forstått og ellers samhandler med helsepersonell. Hun har også dybdeintervjuet intensivsykepleiere, fysioterapeuter og anestesileger om tematikken.

Blir aldri utlært

Karlsen fant blant annet at pasientene ofte klarte å uttrykke sine behov selv uten stemme, og også at de i stor grad ønsket å være involvert i egen pleie og behandling. Likevel slet helsepersonell med å forstå dem, noe som kunne gjøre det vanskelig å forene idealer med realiteter.

Kommunikasjonen krevde mye energi både fra pasienter og helsepersonell. Mange ga opp sine forsøk på å bli forstått og sett.

Enkelte tror kanskje at kommunikasjon er noe man har lært på sykepleien, men i praksis er det mer avansert, og vi blir aldri utlært.

Marte-Marie Wallander Karlsen

– Som helsepersonell har vi en vei å gå her, og mange sykepleiere møter disse utfordringene daglig på intensivavdelinger, sier Karlsen.

– Om vi ikke har hjelpemidlene og kunnskapen som trengs, går vi fort i samme tralten som vi alltid har gjort. Enkelte tror kanskje at kommunikasjon er noe man har lært på sykepleien, men i praksis er det mer avansert, og vi blir aldri utlært.

Pasienter husker mye

Ifølge Karlsen har helsevesenet blitt flinke til å ivareta og følge opp pasienter etter opphold på intensiv, men hun mener det fortsatt er mye å hente på bedre kommunikasjon under selve oppholdet.

– Mange husker mer fra sine intensivopphold enn man skulle tro. Jeg har opplevd at selv pasienter med delirium har kunnet fortelle detaljert og korrekt om hva som har skjedd i ettertid.

Forsøker pasienten å si ett enkelt ord, kan man kanskje forstå det, selv om de har tube i halsen. En hel setning vil være verre.

Marte-Marie Wallander Karlsen

– Hva er det viktigst at respiratorpasienter og personell klarer å kommunisere om?

– Alt relatert til symptomer er selvsagt viktig, men også det psykiske må ivaretas. Mange kan være svært utrygge og redde. De vil vite om de kommer til å dø. De kan også lure på ting relatert til familien. «Kommer kona mi?» «Kommer jeg ut herfra?» Det kan være snakk om helt dagligdagse ting som har betydning for dem der og da. Noen vil bare takke.

– Hvordan foregår kommunikasjonen, helt konkret?

– Det kommer an på både tilstand og hva det gjelder. Noen oppnår kontakt ved blikk, tunge sukk, host eller ved å sparke i senga. Enkelte kan uttrykke en del med hendene og kanskje skrive. Forsøker pasienten å si ett enkelt ord, kan man kanskje forstå det, selv om de har tube i halsen. En hel setning vil være verre. Er de på talekanyle, blir det enklere.

SYSTEMATISK: Marte-Marie Wallander Karlsen mener det bør jobbes systematisk for å bedre kommunikasjonen med våkne respiratorpasienter. – Du må alltid huske at det ligger et menneske der, med spørsmål, usikkerhet og behov, sier hun.  Foto: Privat

Urolig pasient

Karlsen forteller om en pasient fra studien som var veldig urolig. Hun observerte hvordan han gjennom flere timer uttrykte behov for kontakt.

– I opptaket så jeg var mange fine situasjoner der han ble møtt, og det var tydelig at det betydde mye for ham. Men jeg så også eksempler der det var vanskelig for ham å gjøre seg forstått. Han ville for eksempel vite når kona kom, pekte på klokka og forsøkte å forme ord med leppene. Her kunne nok andre teknikker og oppfølgingsspørsmål fra de ansatte fungert bedre.

– Hva med bruk av hjelpemidler som peketavler og nettbrett?

– For noen kan det hjelpe, men det forutsetter blant annet at pasienten kan peke. Noen kan for eksempel bare bruke øynene.

Bruk av mange ulike verktøy kan også være forvirrende og stressende.

Marte-Marie Wallander Karlsen

Karlsen forteller om en situasjon fra studien der en pasient skulle mobiliseres. Det var tydelig at han ville si noe. Han sparket i madrassen og forsøkte å se på pekebrettet. Da han fikk det, skrev han «takk for at dere er så snille».

– En del slike hjelpemidler forutsetter opplæring, noe det ikke alltid er anledning til for intensivpasienter. Bruk av mange ulike verktøy kan også være forvirrende og stressende.

Det finnes ifølge Karlsen verktøy for pasientkommunikasjon som kan minne om algoritmebasert respons benyttet av AMK-operatører i enkelte land.

– Det har vi meg bekjent ikke prøvd ut i Norge. Ofte er det opp til hver enkelt sykepleier hvilke metoder og verktøy man benytter seg av.

Krever innsats og systematikk

– Hva mener du er det viktigste som bør gjøres for bedre kommunikasjon med denne pasientgruppen?

– God opplæring i kommunikasjon for alle som jobber med respiratorpasienter er viktig. Da tenker jeg ikke bare på sykepleiere og leger, men også fysioterapeuter, som ofte spiller en vesentlig rolle.

Når man har vært hos en pasient en stund, kjenner man igjen deres ulike uttrykksformer, men det krever innsats og systematikk.

Marte-Marie Wallander Karlsen

Karlsen er opptatt av at personell på intensivavdelinger investerer tid i begynnelsen av oppholdet til å lære hvordan den enkelte pasienten kommuniserer, og dessuten at man formidler dette videre til annet personell og nye vaktlag.

– Dette må gjøres mer systematisk enn i dag. Når man har vært hos en pasient en stund, kjenner man igjen deres ulike uttrykksformer, men det krever innsats og systematikk. Noe av det viktigste er å være nysgjerrig. Du må alltid huske at det ligger et menneske der, med spørsmål, usikkerhet og behov.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.