– Tyranner er tyranner fordi de egentlig vil bli elsket
Sykepleiere i helsetjenesten møter ofte mennesker med personlighetsforstyrrelser som har en atferd som går ut over andre. Psykologen Harald Vestgøte Kirsebom setter ord på denne problematikken.
– Disse menneskene overlever gjennom å ødelegge andre mennesker, sier Harald Vestgøte Kirsebom.
Han er interkommunal kommunepsykolog i Nord-Østerdal og har 20 års erfaring i faget både som privatpraktiserende psykolog og som underviser på profesjonsstudiet i psykologi på NTNU.
Gjennom mange år har han observert disse «relasjonstyrannene», og hvordan pårørende blir skadet ved å være i slike destruktive relasjoner.
«Relasjonstyrann» er ikke en diagnose, men en samlebetegnelse på dem som målrettet går inn for å skape ubehag i andre, for selv å skaffe seg oppmerksomhet. Ofte finner man disse innenfor cluster-b-personlighetsforstyrrelsene, det vil si at pasienten ofte virker dramatisk, emosjonell eller feilreagerer emosjonelt i handlinger.
Kirseboms intensjon med boken Uelskbar er å sette ord på hvordan og hvorfor enkelte å opptrer «umenneskelig», hele tiden. Han har lagt merke til at deres tilnærming kontinuerlig er å angripe.
– Vi kan ikke lengre tenke god eller ond i denne sammenhengen, fordi dette handler om skadede mennesker, sier Kirsebom.
Manipulert av pasienten
Sykepleiere kan møte personer med denne atferden i pleiesituasjon eller i terapi, da gjerne innenfor psykisk helse og rusomsorg.
– Relasjonstyrannen i terapi vil være god på å eie sannheten, og ikke være interessert i å se andre synsvinkler. De føler at livet er en kamp, sier Kirsebom.
– En relasjonstyrann utnytter at andre vil behandle dem som et medmenneske, sier han.
Det vil si: Tolke i beste mening og unnskylde dårlig oppførsel.
Forfatteren trekker frem at relasjonstyrannen bruker manipulasjon som verktøy for å skaffe seg kontroll på relasjonen. Helsepersonell kan lett bli forført av denne pasientgruppen, hvis de ikke er oppmerksomme. Han mener slike pasienter vil være dyktige til å «sette deg fast» i relasjonen med dem. For eksempel kan de få deg til å fortelle private vanskelige ting som de i etterkant «har på deg».
Helsepersonell er opptatt av å være profesjonelle, forteller han, men klarer det jo ikke hele tiden. Relasjonstyrannen er dyktig på å finne de sårbare punktene og å bruke dem til sin fordel. Det kan da bli vanskelig å våge å snakke med kolleger eller ledelse. Det er derfor viktig å se sykdommen, at dette er skadede mennesker og å klare og snakke med kollegaer.
– I pleiesituasjonen er de gode til å få deg til å føle deg spesiell og isolere deg fra kollegaer, sier han.
Råd til behandler
Kirsebom forklarer at det å ha pleie- eller behandlingsansvaret for en slik person over tid kan være veldig skadelig. Derfor er det viktig å klare å plassere pasienten i sykdomsbildet, for både å gi riktig hjelp og for å verne seg selv. Relasjonstyrannen vil nemlig aldri få nok.
Psykologens tips til helsepersonell er følgende:
– Hvis du i kontakt med en pasient og kjenner ubehag du ikke klarer å sette fingeren på, er det sannsynligvis magefølelsen som prøver å fortelle deg noe. Vi som er opplærte i medisinsk og vitenskapelig tradisjon, er ikke så vant til å forholde oss til dette med magefølelse. Hvis vi istedenfor kaller det ubehagelig stemning, eller uro, så gir det mening for de fleste. Kjenner du på det, så ta kontakt med de du jobber sammen med, slik at du ikke er alene.
– Det er lettere å håndtere onde handlinger hvis en forstår at personen er skadet, sier han.
I boken sammenlikner forfatteren relasjonstyrannen med en vampyr, eller en med stor sult. Tyrannens barndomstraume utspiller seg i å føle seg forbigått, ikke valgt, ikke sett eller elsket. En ensom sjel som aldri fikk det den skulle ha, og som nå er på evig jakt etter å fylle sitt tomrom.
– Selv de største og jævligste tyranner er tyranner fordi de egentlig vil bli elsket, sier Kirsebom.
Samfunnsstrukturer gir spillrom
Han tror at endringene i samfunnet, hvor folk er fjernere hverandre, har gitt personer med denne type atferd større spillerom. I tillegg mener han at det er utviklet en kultur hvor spisse albuer og konkurranse i vellykkethet blir akseptert.
Kirsebom antar at det ikke er flere tyranner nå enn før, men at de har fått en oppblomstring. I sitt terapeutiske arbeid ser han at frykt, separasjon og isolasjon er blitt vanligere og sterkere hos mange.
– «Limet» mellom mennesker er blitt mer utvannet, påstår han.
– Selv om vi er sammen, virker det som om den enkelte er sjelelig mer isolert enn før.
Å fange opp relasjonstyrannen er ikke lett, forklarer Kirsebom. Da «han» gjerne er sjarmerende, kan beskrives å ha en ekstremt selvtillitsbasert identitet og ofte kommer seg til maktposisjoner.
Det er flere menn som blir registrert med denne atferden enn kvinner, men forskning har ikke tall som tilsier at de er mer disponert. Menn og kvinner er også manipulerende på ulike måter.
Samspill gir færre skadde
Kirsebom trekker frem helsesykepleieres arbeid og hvordan de kan fange opp barnet som kan utvikle denne personligheten. Han mener at samspillet mellom barn og foreldre er nøkkelen til å lykkes.
I en diskusjon om hvorvidt arv eller miljø kan være årsak til sykdommen, vil Kirsebom trekke frem faktoren «opplevde oppvekstvilkår». To søsken som har det samme utgangspunktet, kan oppleve omsorgssituasjoner veldig ulikt.
– Vi må se på hvordan barn opplever sin eksistens, istedenfor å konsentrere oss om å gi alle det samme.
– Å hjelpe små mennesker inn i verden på en sunn måte er den beste løsningen på å få ned antall relasjonstyranner, sier Harald Vestgøte Kirsebom.
2 Kommentarer
Jaja,stakkars de der abusere.
Hans Terje
,Det som mangler fullstendig i denne artikkelen, er å nevne at også leger og pleiere kan være psykopater