fbpx – Sykepleiere må bli bedre til å vurdere voldsrisiko Hopp til hovedinnhold

– Sykepleiere må bli bedre til å vurdere voldsrisiko

Drap i Kongsberg

– Vi må snakke om de få som kan utgjøre voldsrisiko, for å yte dem best mulig behandling, sier psykiatrisk sykepleier Gunnar Eidhammer.

Drapene i Kongsberg aktualiserer spørsmål om tvangsbruk og metoder for å håndtere aggresjon.

Fem ble drept 13. oktober, og politiets hypotese er at drapsmannen var psykisk syk.

Rettspsykiater: – Blir oppfattet som umulige istedenfor mulig syke

Rettspsykiater Randi Rosenqvist snakker om unge menn som fremstår som atferdsforstyrret, truende og usammenhengende i en artikkel i Aftenposten.

– De får dårlig psykiatrisk utredning fordi de blir oppfattet som umulige istedenfor mulig syke, sier hun til avisen.

Hun mener det burde være mulig å utrede pasienter mot sin vilje når det er mistanke om alvorlig sinnslidelse, som schizofreni.

Det vil si legge dem inn med tvang over tid. Rosenquist er bekymret for hvilken kapasitet psykiatrien har til å utrede folk som er atferdsforstyrret.

Gunnar Eidhammer, klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie

– Må vurdere voldsrisiko med rette verktøy

Men hvem skal finne disse som eventuelt forsømmes i dag? Sykepleierne er ofte der pasientene er. Hva sier de om saken?

Gunnar Eidhammer er klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie.

– Hvordan kan sykepleierne bli bedre til å fange opp fare for aggresjon og truende atferd?

– Inne på institusjon må vi bli bedre til å vurdere voldsrisiko med rette verktøy. Deretter må vi lage planer for å håndtere risikoen systematisk. Gjerne sammen med pasienten, sier Eidhammer.

Han jobber på sikkerhetsavdelingen på Blakstad sykehus i Vestre Viken og på Sifer Sør-Øst.

Sifer er et nasjonalt kompetansesenternettverk i sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri.

Se hva Thomas Nag, også psykiatrisk sykepleier, sier nede i saken.

– Vanskelig å forutse hvem som kan utgjøre fare

– Sykepleierne må inn i diskusjonen, ikke bare overlate temaet til andre profesjoner. Det er ikke bare leger og psykologer som skal gjennomføre risikovurderinger, mener han.

I det miljøterapeutiske arbeidet møter sykepleierne aggressive pasienter:

– I det siste er de blitt bedre til å håndtere dette, i hvert fall i de sikkerhetspsykiatriske miljøene.

– Men er det godt nok? Må de skjerpe seg mer for å observere hvem som kan utgjøre fremtidig fare?

– Hvem som kan utgjøre fare for andre, er vanskelig å forutse. Derfor er strukturert klinisk voldsrisikovurdering så viktig, også for sykepleierne. Dette er et tverrfaglig ansvar, sier Eidhammer.

Les også: – De mest voldelige pasientene har hatt det svært vondt

Mange typer forvarsler

Hvert enkelt individ har sine varseltegn og sårbarhetsområder.

– Hva kan slike forvarsler være?

– Et første varsel kan være paranoide ideer. Får vi tak i disse tankene, kan vi stoppe en negativ utvikling som kan ende i vrangforestillinger. Dette gjelder de som utøver vold drevet av slike vrangforestillinger, sier Eidhammer.

Slike tidlige tegn kan starte relativt lang tid før krisen oppstår, sier han.

– Det fins mange typer tegn på at en person er i startfasen av et tilbakefall.

– Noen begynner å sove dårlig, noen blir mer rastløse, for noen øker mistenksomheten. Og noen isolerer seg.

Psykologspesialist: – Et risikofritt samfunn er en illusjon

Psykologspesialist Pål Grøndahl sier til VG at det er en illusjon at vi kan ha et risikofritt samfunn.

– Når man skal bygge ned tvangsbruken, og ikke ha så mange tvangsinnleggelser, kan det hende at det tyter ut i andre enden, og vi risikerer at noen ikke tas hånd om og at det skjer en voldshandling, sier Grøndahl til VG.

Gunnar Eidhammer er enig med både rettspsykiater Randi Rosenquist og psykologspesialist Pål Grøndahl:

– De får frem rammene vi jobber under. Vi må ikke være naive her. Vi må forholde oss til et lovverk om mindre tvangsbruk og et system som har bygget ned sengeplasser. De to sier at de som trenger lukket plass over tid, må få det.

– Noe som er vanskelig i dag?

– Det er krevende å få nok tid, ja.

Kan bli raske reinnleggelser på akutten

Før ble denne pasientgruppen ivaretatt av sykehusene, nå har de oftest kun kortvarige opphold på sykehus, påpeker Eidhammer.

– De distriktspsykiatriske sentrene og kommunene har gjerne ikke kompetanse eller ressurser nok til å ta imot disse pasientene godt nok. De får pasienter som er for syke og for risikable til at de klarer å ta vare på dem.

– Hva gjør man da?

– Man gjør så godt man kan. Jeg har ikke belegg for å si at dette har ført til uheldige voldsepisoder i samfunnet, men det kan føre til raske reinnleggelser på akuttavdelinger. Da er vi tilbake til Rosenquists poeng: Det trengs flere sengeplasser der pasientene kan utredes over tid.

Gunnar Eidhammer legger til:

– Vi ser dessuten at flere pasienter blir dømt til behandling, som også øker presset på sykehusplasser.

– Vi må snakke om de få som kan utgjøre voldsrisiko

– Vi kan ikke la være å diskutere vold og psykiatri, i redsel for å såre noen. De aller fleste med psykiske lidelser er aldri til fare for andre. Men vi må snakke om de få som kan utgjøre voldsrisiko, for å yte dem best mulig behandling.

– Det fins metoder for å unngå vilkårlige inngrep. Poenget er å få brukt det systematisk og relasjonelt i klinisk praksis, sier Eidhammer.

Early recognition method (ERM) er én slik metode.

Møte med aggresjonsproblematikk (MAP) er et annet opplæringsprogram.

Unge menn på utsiden av fellesskapet

Thomas Nag er daglig leder for MAP.

– MAP dreier seg om hvordan vi kan hjelpe mennesker med aggresjonsproblematikk i en klinisk kontekst, sier Nag.

Thomas Nag, klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie. MAP, Helse Bergen

Les mer om MAP: Hva gjør du når pasienten er fly forbanna?

Også Thomas Nag er klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie, og han er tilknyttet Sifer Vest. Han jobber også i Helse Bergen.

Nag gjenkjenner dem Randi Rosenquist trekker frem:

– Det kan være unge menn som er arbeidsløse, har begrenset nettverk og bruker mye tid foran pc-skjermen. Det er gjerne rus involvert og de føler seg på utsiden av fellesskapet. Dette er en potensiell høyrisikogruppe.

– Som dere altså ser i sykehuset?

– Ja, det gjør vi. Men flere av dem verken oppsøker hjelp eller erkjenner behovet for hjelp.

– Konsekvensen kan bli økt frihetsberøvelse

– Tenker dere ofte at disse burde vært fanget opp og burde ha fått hjelp før?

– Det er vanskelig å svare nei, spesielt i etterpåklokskapens lys. Men i pågående kriser er det ofte lett å ty til enkle løsninger på komplekse problemer. Det er vanskelig, om ikke umulig, å forutse hvem som vil være i stand til å utøve slik alvorlig vold, sier Nag.

– Senker man terskelen for innleggelse, kan konsekvensen bli økt frihetsberøvelse. Det er heller ikke gitt at slike hendelser ville blitt forebygget med en lavere terskel for bruk av tvang. Dette er et velkjent og vanskelig dilemma i fagfeltet.

Nag mener at det viktigste er å etablere rammer utenfor sykehuset for å unngå at denne gruppen blir marginalisert og blir en del av utenforskapet:

– Det er klart at en slik opplevd ensomhet kan føre til bitterhet mot samfunnet.

– Har falt utenfor for lenge siden

Nag mener mediene bidrar til unødig stigma:

– Når mediene bruker sykdomsbegreper i overskriftene, blir det fort en stigmatiserende debatt. Men alvorlig psykisk sykdom i seg selv er ikke en sterk risikofaktor for drap. Dette er allerede en marginalisert gruppe.

Thomas Nag påpeker at når det skjer slike tragiske voldshendelser som i Kongsberg, er det gjerne fordi noen har falt utenfor for lenge siden:

– Da må man både se etter hva vi kan gjøre for å forebygge, og hva vi kan gjøre for å plukke dem opp og gi dem den hjelpen og omsorgen de skulle hatt for lenge siden.

– Svaret er ikke nødvendigvis mer tvang, sier Thomas Nag.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse