fbpx Sykepleier Ingri (45) lærer opp soldater i akuttmedisin Hopp til hovedinnhold

Sykepleier Ingri (45) lærer opp soldater i akuttmedisin

BESVIMTE: Det er krig og helsevesenet er overbelastet. Slik var scenarioet da medicene hadde eksamen. «Pasienten» har besvimt. Hva kan det skyldes? Ingri Seip (i sivil) gir tilbakemelding. Foto: Jørn Rasmussen

– Dette var gøy, noe nytt, sier Ingri Seip. Hun har undervist medicer i Hæren. Vanligvis henger hun i stroppen på akuttmottaket.

– Først dro vi opp til Rena leir og underviste i en uke, forteller Ingri Seip.

Til daglig jobber hun på akuttmottaket på Drammen sykehus. Nå hadde hun altså havnet på Hærens hovedbase i Sør-Norge for å lære opp sanitetssoldater.

Sammen med henne var også sykepleierkollegene Eva Tanqueiro og Mikael Larsen Ørnfjord.

«En av de mest komplette og moderne garnisoner for militær utdanning og trening i Europa», kan man lese om Rena leir på nettsiden.

Ingen militær erfaring

Nå var det altså helseutdanning som sto på tapetet.

– Vi har ingen erfaring med militæret, men laget et eget undervisningsopplegg om sykdom og lette skader, sier Ingri Seip.

Nærmere bestemt i systematisk klinisk undersøkelse og vurdering (Skuv).

Ingri Seip er avansert klinisk allmennsykepleier, såkalt AKS-sykepleier.

Makkeren Eva Tanqueiro er jordmor og gipstekniker og jobber på frakturklinikken.

BISTO: Sykepleierne Eva Tanqueiro (t.v.) og Ingri Seip veiledet under øvelsen, der sanitetssoldatene hadde eksamen. – De ble kjørt fryktelig hardt døgnet rundt, sier Seip. Foto: Privat

«Det er krig, helsevesenet er overbelastet»

I august var det en ny uke på Rena. Denne gangen en storstilt øvelse, og soldatene de hadde undervist – altså medicene – hadde eksamen. Blant annet i det de hadde lært av sykepleierne.

– De hadde godt grunnlag. Særlig kunne de mye om store traumer, og det å holde på de skadde over tid. I de fem dagene ble medicene kjørt i mange «caser» samtidig, forteller Seip.

Scenarioet var slik: Nå er det krig og helsevesenet er overbelastet. Medicene må ta over en helsestasjon, med det utstyret som fins der og det de har med seg.

Hvor farlig er magesmerter?

– En forutsetning var: Du får ikke etterforsyninger. Du må finne ut hva du skal ha med når du reiser dit kampene pågår, forteller Seip.

Medicene var sju menn og to damer. De ble testet i all slags skader. Fra overflatiske sår til store traumer.

En hadde vondt i magen. En hadde tråkket over. Noen hadde sår. Andre hadde kjørt på en veibombe.

– De fikk ikke evakuert, men måtte ha pasientene over tid. Samtidig kom befal, medsoldater og befolkningen i området med sine plager, sånt som vi hadde lært dem om, sier Ingri Seip.

Hun oppsummerer:

– Det gjelder å prioritere, vurdere og behandle – samtidig. Smerter i magen kan være alt fra kjempefarlig til absolutt ikke. For eksempel.

KUTTSKADE: Markøren («pasienten») har arteriell blødning etter kuttskade i armen. På overarmen er det satt på tourniqet. Medicene har lært å sy, noen kunne det fra før. Foto: Jørn Rasmussen

– Vi fikk utføre oppdraget ganske fritt

– Medicene ble kjørt fryktelig hardt døgnet rundt. Men vi fikk heldigvis sove om natten, sier Seip.

Markørene, som de skadde kalles, var soldater fra Garden.

– Hvordan ble dere plukket ut til oppdraget?

– Seksjonsoverlegen vår, Jørn Rasmussen, er også sjeflege i Hæren. Vi sykepleiere har spesialkompetanse, både gjennom utdanning og arbeidserfaring, sier hun.

– Hvordan var det for deg som sivil å gå inn og serve militæret?

– Vi fikk utføre oppdraget ganske fritt. Oppgaven var å lære dem om sykdom og lettere skader i muskler og skjellet.

– De er bedre enn oss på store traumer

– Medicene er drevne i å behandle voldsomme skader. De trener masse på eksplosjoner og andre store traumer. Der er de bedre enn oss.

Mange av medicene har hatt militære oppdrag i utlandet.

– De har sett hvor det skorter på kunnskap. De er fryktelig gode, men ikke i det de får mest spørsmål om: Vondt i magen. Sand i øynene. Besvimelser. Mange på oppdrag jobber for mye og svimer plutselig av. Er det farlig eller ikke farlig?

Ofte beslutter man ut fra erfaringsgrunnlaget man har, påpeker Seip:

– Har du en fetter som besvimte en gang, og det gikk bra, konkluderer du: Å besvime er ikke farlig.

– Slik er vi jo alle. Vi baserer konklusjonene på det grunnlaget man har, om det er formelt eller uformelt.

Medicene jobber ved frontlinjen

– Med vår undervisning kunne soldatene øke kunnskapen sin, for eksempel om hva magesmerter skyldes. Det kan være alt fra luft, til noe kjempealvorlig som må opereres. Før sendte medicene disse tilfellene bakover til sykepleier eller lege.

– Bakover …?

– Ja, når du er medic i en krigssone, jobber du ved frontlinjen. Da kan du sende pasienter bakover, som de sier, til hjelpeplass, som er tilsvarende legevakt i vår verden. Eller til sykehus, tilsvarende vårt akuttmottak, sier Seip.

Altså på tryggere avstand fra der kampene pågår.

«Jeg hører tarmlyder på alle kvadranter»

Med økt klinisk kunnskap, kan medicene undersøke pasienten før de kontakter legen.

– Tilsvarende slik sivilt ambulansepersonell gjør før de kontakter sykehuset. De kan si: «Jeg hører tarmlyder på alle kvadranter, ikke peritonittisk buk, sier Seip.

– Som betyr?

– Buken er ikke stram. Og de kan si: «Han har vas fire i nedre venstre kvadrant.»

Altså: Pasienten skårer 4 på smerteskalaen VAS (visuell analog skala).

Legen får dermed et mye bedre grunnlag for å vurdere hvor pasienten skal: Kan medicen beholde pasienten hos seg og sjekke utviklingen om et døgn?

– Du sender de som er relevant å sende, og behandler de du kan behandle selv på stedet. Det er som ellers i helsevesenet: Behandle på riktig måte på riktig sted.

– Alle må vite hva ordene betyr

Seip understreker:

– Når helsevesenet og militæret møtes, er det viktig å ha et felles språk. Alle må vite hva ordene betyr, så man legger det samme i det, sier hun.

Dokumentasjon var også et tema i undervisningen deres.

Et eksempel: «Vi har lyttet på lungene og hører knatrelyder basalt på høyre lunge. Og pasienten har feber.»

– Med denne informasjonen er det lettere for legen å forordne riktig antibiotika.

(Saken fortsetter under bildet.)

EKSAMENSØVELSE: Her har «pasienten» vært utsatt for en bilulykke. Medicen vurderer og behandler skaden. Den skadde kom direkte til helsestasjonen medicene skulle drifte.   Foto: Jørn Rasmussen

Hva skjer egentlig i buken?

– Hva syns du om oppdraget?

– Veldig gøy. Noe nytt, helt annerledes enn det jeg har undervist om før. Da har det vært med folk som snakker mitt stammespråk, forteller Ingri Seip.

– Men selv om soldatene ikke har formell kompetanse, har de masse medisinsk kunnskap.

De kan for eksempel utføre sekundærgjennomgang av buk etter et stort traume.

– Vi utvidet kunnskapen deres litt – hva er det faktisk vi undersøker i buken. De ser mest etter skudd eller indre blødninger, sier hun.

– Vi lærte dem blant annet å sjekke tarmenes motilitet (bevegelighet). Når du skjønner hva du faktisk undersøker, vil det øke kunnskapsnivået drastisk. Da blir det ikke bare en drill.

Lærte dem madrassutur

Ingri Seip konkluderer:

– Som lærer gjelder det å finne ut hva elevene kan fra før. Og så øke litt. Det var litt skummelt, vi ante ikke om vi traff. Men med litt tilpasninger traff vi overraskende godt.

Kollega Eva Tanqueiro lærte dem å undersøke muskler og skjelett.

– Hun skulle også lære dem å sy akutte overflatiske sår. Det viste seg at flere var flinke til å sy fra før. Da lærte hun dem madrassutur som brukes for å sy dypere sår, forteller Seip.

Lårbrudd på vidda – hva gjør du?

Seips elever jobber i ulike militærleirer i Hæren. Mange har hatt oppdrag i utlandet.

– Noen er på en tilnærmet ambulanse. Noen har kun en sekk og en snøscooter og det kan lett gå tolv timer før de når helsepersonell.

Da gjelder det å være snarrådig:

– Et lårbrudd kan innebære ekstremt blodtap, derfor er det lurt å sette på spjelk.

– Men den som kjører snøscooter, kan ikke drasse på en svær, tung metallspjelk. Da vi underviste, ble det diskusjoner rundt dette. Det var veldig givende.

– Hva var svaret?

– Type: Bruk pinner! Det du har tilgjengelig. Poenget er å støtte opp.

Måtte takle samtidskonflikter i fem døgn

– Fikk du lyst til å begynne i militæret?

– Nå er jeg altfor gammel, som ung var jeg altfor raddis! Ha-ha-ha.

– Men det har gitt utrolig synergieffekt og har vært veldig lærerikt for oss også. Gøy å se at soldatene var så entusiastiske. Det er imponerende hva de fikk til, for eksempel når det er samtidskonflikter.

– Som er?

– Det skjer masse på en gang, det er ikke nok armer og bein til å rekke alt. Jeg fikk et nytt perspektiv da jeg så hvordan disse holdt på, sier Seip.

– Hva da?

– Vi stønner når vi har samtidskonflikter i to timer. Her holdt de på i fem døgn.

– Gir ikke studiepoeng

Ingri Seip skyter inn:

– Et siste poeng! Det er viktig å huske på at mye kompetanse ikke er formell.

– Men de har jo tatt eksamen nå?

– Ja, men den gir ikke studiepoeng. I det sivile liv ville de ikke fått uttelling for all kompetansen de har, sier Seip.

(Saken fortsetter under bildet.)

BÅDE LEGE OG MILITÆR: – Samtrening mellom helsetjenesten og militæret blir høyaktualisert med Ukraina-krigen nær oss, sier Jørn Rasmussen. Han er seksjonsoverlege på Drammen sykehus, sjeflege i Hæren og oberstløytnant.  Foto: Erik Modal

– Det er lovpålagt å trene på tvers av etater

Jørn Rasmussen er seksjonsoverlege på akuttmottaket på Drammen sykehus og sjeflege i Hæren.

– Vi har vært tidlig ute med å utdanne AKS-sykepleiere og ser gevinsten av det. Å bidra i samvirke er i tiden. Og det er lovpålagt å trene på tvers av etater, sier han.

– Må trene når det er fred

– Alle samfunnskritiske institusjoner, som helse, politi og forsvar, er forpliktet til å trene sammen for å kunne håndtere kriser og krig. Da må vi faktisk trene mens det er dyp fred, sier Rasmussen, som også er utdannet sykepleier.

Som oberstløytnant har han vært på oppdrag både i Irak, Afghanistan og Ukraina.

– Kommuniserer nå lettere på samband

Nå berømmer han Drammen sykehus og Hæren fordi de samtrener på mange områder. Og han skryter av sykepleierne som hadde oppdrag i Rena leir.

– Medicene var veldig fornøyde, ikke minst med å lære sivile begreper. Stammespråkene våre er ganske forskjellige. De lærte å kommunisere lettere når de skal kontakte lege eller sykepleier på samband.

Rasmussen nevner typiske medisinske stammeord: Medial, lateral, distalt og proksimalt. I.V. og IM.

– Må trene sammen for å være forberedt

– Blir dette arbeidet aktualisert når krigen nå er tettere på oss?

– Absolutt. Det får mer allmenninteresse når vi vet hva som skjer i nærområdet. En nabo er mer aggressiv enn vi trodde.

– Det gjør noe med vår holdning til totalforsvaret. Vi må trene sammen for å være forberedt, sier Jørn Rasmussen.

– Midt i blinken for det medicene trenger

Bengt Haraldstad, som også er AKS-sykepleier, jobber nå i Hærens våpenskole og på sanitetsskolen. Der har han hovedansvaret for medicenes utdanning, som altså inkluderer undervisningen av sykepleierne.

– Det de sivile medarbeidere bidro med, var midt i blinken for det medicene trenger når de skal håndtere pasienter i felt, sier han.

– De har støtte i helsepersonell lenger bak og på telefon, men har nå lært å bli mer selvgående. De kan gjøre undersøkelser og målinger der framme, og de kjenner helsepersonellet litt bedre.

SYKEPLEIER: – Medicene har nå lært å bli mer selvgående, sier Bengt Haraldstad. Han jobber i Hæren, men er utdannet AKS-sykepleier. – Hæren ønsker seg flere AKS-sykepleiere. Foto: Privat

– Det er morsomt at den sivile og den militære kompetansen fungerer så godt sammen når vi klarer å samarbeide og snakke samme språk.

– Ikke for alle

Haraldstad forteller at medicene var særlig fornøyde med at teorien ble kombinert med praktiske eksempler.

Øvelsen i Rena leir var noe de trengte for å fullføre utdanningen og kunne kalle seg «Army combat medic».

Haraldstad forteller at de startet med 36 i kullet, og endte med ni.

– Det har vært både naturlig frafall og noen som nådde sitt kompetansenivå før mål. Dette er ikke for alle, sier han.

– Begrepet «totalansvar» er tatt opp fra skuffen

Han mener spesielt AKS-sykepleiere (avansert klinisk allmennsykepleier) er de rette for å bidra i totalforsvaret.

– Totalforsvar er blitt et vanlig begrep?

– Ja, det har lagt brakk i mange år. Nå er det tatt opp fra skuffen av politikere og andre. Hele nasjonen må være med på å forsvare seg.

– Hæren ønsker AKS-sykepleiere

Hæren ønsker seg flere sykepleiere med AKS-utdanning for å styrke kapasiteten både der og i totalforsvaret, ifølge Bengt Haraldstad.

– De er selvstendige og egner seg i den prehospitale tjenesten. Andre spesialsykepleiere, anestesi og liknende, er mer spisset og kommer bedre til sin rett på feltsykehus.

– Småskader er dominerende

– Både i krise, krig og fred er det sykdom og småskader som er dominerende. Det begynner krigen i Ukraina å vise også. De fleste får ikke skuddskader, sier Bengt Haraldstad.

– På slike øvelser som vi her har gjennomført, stilles det store krav til kompetanse hos både sivile og militære veiledere. Her er sykepleierne komplementære til de militære, sier han.

Les også:

– Jeg er ikke den samme etter denne turen

Sykepleier Max-Hendrik Wathne Gelink i snøkledd Oslo
UPARTISK? Max-Hendrik Wathne Gelink er tilbake i Norge. I Mosul har han samarbeidet med militæret, men oppfatter arbeidet som upartisk: – Vi behandler alle som er skadde eller syke; sivile, barn, soldater, spesialstyrker og IS-krigere, begrunner han.  Foto: Marit Fonn

Skal man kunne yte best mulig akuttmedisin, må man være der de skadde er, mener sykepleier Max-Hendrik Wathne Gelink. Han har vært i Mosul i en måned.

Sykepleieren fra Bergen dro i desember som frivillig helsepersonell til krigssonen Mosul i Nord-Irak.

Når Sykepleien treffer Max-Hendrik Wathne Gelink i Oslo, er det under et døgn siden han landet på Gardermoen. En grå dag med lett snødryss.

Det var i Academy of Emergency Medicine, en slovakisk ikke-statlig organisasjon, han jobbet for å hjelpe skadde sivile og soldater i den krigsherjete byen.

Mentalt sliten

Han er kledd i militærgrønt med sekk på ryggen og har nytt å fortelle. På kafeen tar han capsen av hodet, kler av seg jakken som har påsydd norsk flagg og logo med «Emergency medicine, slovac republic» på ermet.

Sykepleier Max-Hendrik Wathne Gelink
Foto: Marit Fonn

– Hvordan føler du deg?

– På en måte sliten og tappet for krefter. Jeg har vært så lenge i en krigssone. Jeg er mer mentalt sliten enn fysisk. Men jeg er ikke traumatisert, sier han og hoster litt.

Ikke så rart, kanskje, kaldt og fuktig som det var i området han oppholdt seg i, og med arbeidsdager på ti timer, ofte lengre. Han har levd i skitne lokaler og gått på do med hodelykt.

Om natten sov han på en madrass på golvet, kledd i ull i en sovepose med frostrøyken ut av munnen. Madrassen og hodeputen brukte IS før irakerne overtok huset.

– Det siste jeg hørte før jeg sovnet, var lyden av bomber og skudd.

Det samme hørte han da han våknet. Til tross for det har han sovet godt.

Soveplasser
SOV GODT: på madrassen innerst i kroken er soveplassen til Max-Hendrik. Han sov og spiste i samme hus og rom som andre helsearbeidere og soldater. Foto: Privat

40–50 skadde kunne komme til dem på en dag. Halvparten av pasientene var soldater, halvparten sivile.

Gelink har filmet flere av pasientene for å huske dem. Han har sett menn med avrevne bein, barn med splinter i hodet. Pansrete kjøretøy har kommet brasende til klinikken med mennesker på panseret. Mange kommer for sent. På bildene er det mange likposer.

Max-Hendrik Wathne Gelink og kolleger tar seg av en skadet sivil mann. Foto: Privat

Samarbeidet med militæret

Gelink mener at skal man jobbe effektivt med akuttmedisin, må man være nær der skaden oppstår. Avstand til den skadde og transporttid er sentralt.

– Derfor har vi samarbeidet med det irakiske militæret. De bidrar til vår sikkerhet som helsepersonell. Det er det som gjør at vi har kunnet være i Mosul.

– Tradisjonelt har de større hjelpeorganisasjonene vært strengt upartiske. Men vi behandler flere sivile enn noen andre organisasjoner i hele Mosul.

Gelink påpeker at det er vanskelig å være upartisk i denne konflikten fordi det er umulig å samarbeide med IS, selv for en hjelpeorganisasjon:

– Vi oppfatter oss selv og arbeidet vårt som upartisk i den forstand at vi behandler alle som er skadde eller syke; sivile, barn, soldater, spesialstyrker og IS-krigere.

Den islamske stat (IS)
  • En militant islamistgruppe som kontrollerer store områder i Irak og Syria.
  • Kjemper for å opprette en islamsk stat. Gruppen har tatt over store landområder, stått for brutale menneskerettighetsbrudd, og tiltrukket seg fremmedkrigere fra hele verden.
  • Er også kjent som ISIL og ISIS, eller den arabiske varianten DAESH.
  • Vokste fram som en reaksjon på at USA og Storbritannia med allierte invaderte Irak i 2003.

Kilde: Globalis

Forberedte seg på sterke inntrykk

Tidligere i høst var han også i Nord-Irak, da for å lære kurdiske soldater førstehjelp ved frontlinjen. Også da var han frivillig.

Oppdraget rundt jul og nyttår var noe helt annet. Han visste han skulle til krigen.

– Jeg forberedte meg på at det ville bli mange døde og mange sterke inntrykk, for jeg ville ikke gå på en smell. Jeg visste at det ville bli veldig ille. Det hjalp.

Det var ingen leger blant helsepersonellet i Mosul. Ofte var det Gelink som hadde mest medisinsk kunnskap.

– Vi behandlet alle, også IS-krigere, på lik linje med en irakisk soldat eller en sivil. Ofte er det vanskelig å skille mellom partene, flere IS-krigere og sympatisører kom til oss som «sivile». Enten for å spionere på oss, eller for å flykte fra den synkende skuten Mosul og IS, sier han.

Gelink forteller om flere episoder der han så irakiske soldater true skadde IS-krigere med våpen.

– Men de ble behandlet av oss. Kom de seg videre til sykehus, var de reddet.

Mange av de skadde var barn. En kveld kom en tobarnsfamilie som hadde tråkket på en veibombe da de flyktet ut av byen. Verst gikk det ut over fireåringen. Hun måtte amputere det ene beinet.

I Mosul
BEHANDLER OGSÅ BARN: Det var mange skadde barn. Denne jenten var ikke så hardt skadet. Max-Hendrik tar bildet mens han gir intravenøs væske. Foto: Privat

Ikke et arbeid for noviser

Han jobbet sammen med amerikanere og slovaker.

– Men jeg har vært mye alene med de irakiske soldatene om å ta imot de skadde. Da sto og falt det på meg. En del døde, det er for så vidt greit, da er det ikke mer å gjøre. Men jeg behandlet en del kritisk skadde, stabiliserte, smertelindret dem og klargjorde dem for transport til sykehuset. Underveis fikk de ingen behandling, sjåføren var bare sjåfør. Jeg visste at flere ikke ville overleve den transporten.

– Det er ikke mange ferske sykepleiere som kan gjøre en sånn jobb?

– Nei, men jeg er ikke fersk innen akuttmedisin. Jeg har flere års erfaring fra ambulansetjenesten, akuttmottak og militær sanitet. Man kan ikke komme til en krigssone som Mosul bare som sykepleier. Jeg har med meg mye forskjellige kunnskaper som jeg er avhengig av. Blant annet vet jeg hvordan jeg skal kle meg for å overleve i kulde og gjørme, man må kunne ta vare på seg selv for å være i stand til å ta vare på andre.

Man kan ikke komme til en krigssone som Mosul bare som sykepleier.

Max-Hendrik Wathne Gelink

Gelink har vært flere år i Heimevernet.

– Med den militære erfaringen visste jeg hvordan jeg skulle oppføre meg i en krigssone, bedømme situasjoner og hvordan jeg skulle kjøre. Det gjaldt å komme seg fortest mulig fra a til b. Og kjøre midt i veien for å unngå veibomber, som ofte er lagt i veikanten.

Har fått kritikk for å være partisk

– Hvorfor har du valgt å samarbeide så tett med militæret?

– Jeg har fått kritikk for ikke å være upartisk nok. Mange mener dette ikke er ordentlig nødhjelpsarbeid. Men ingen hjelpeorganisasjoner vil etablere klinikk i IS-området, for der vil man bli drept. Vi behandler alle pasienter likt. Det er det som er grunnlinjen i det å være upartisk, mener han.

Sykepleier ble han like før jul, og i høst begynte han å gå i lære som ambulansearbeider i Helse Bergen.

– Det ser ut som du dras mot krig. Kan du bli avhengig av å jobbe under spente forhold?

– Jeg skal nå tilbake til jobben på Haukeland og lurer litt på hvordan jeg vil takle det. Jeg tror ikke at jeg er spenningssøker, men jeg har alltid likt å jobbe under press.

Han tror det vil bli en overgang fra å jobbe med virkelig trengende pasienter.

– Her hjemme må jeg forholde meg til pasienter som delvis har påført seg selv skader, eller som kunne tatt taxi til sykehuset, men i stedet ringer etter en ambulanse. Vil jeg tenke «du kunne tatt deg sammen»? Det er en kjent utfordring i jobben, men jeg er vant til det.

Likposer
LIKPOSER: Han forberedte seg på sterke inntrykk før han dro. Visste han ville se mange døde. Han fikk rett. Foto: Privat

Har bearbeidet på sosiale medier

Han har vært flittig med å formidle seg på Facebook under oppholdet.

– Du har fått råd fra dine Facebook-venner om å debrife hver dag?

– Ja, flere er opptatt av at jeg skal ta vare på meg selv. Det er kjekt. Det er litt derfor jeg har skrevet også, jeg har brukt det som terapi og luftet ut. Jeg har prøvd å skrive i nuet, slik det føles der og da.

– Hvilke hensyn har du tatt når du har skrevet om arbeidet?

– Jeg har unngått å avsløre militær informasjon, og jeg har tenkt at det jeg skriver kan tåle å bli en overskrift i VG. Dessuten er jeg klar over at alt jeg skriver leses også av IS.

– Og hva med pasientene?

– De er anonymisert ved at ingen har navn eller alder. På bilder har jeg sladdet ansikter.

Har fått avsmak på forbrukersamfunnet

Her i Oslo ble han møtt av plakater med nyttårssalg. Bare for få dager siden så han flyktninger dra fra Mosul med uviss framtid og fare for å miste livet av veibomber og skyting.

– Alt de hadde av eiendeler fraktet de på en kjerre – hvis de var heldig. Ellers hadde de bare en plastpose i hånden. Her er det siste skrik i klær, vesker og sko som gjelder. Forbrukersamfunnet slår deg i ansiktet, sier han og ser trist ut.

– Den kontrasten har jeg mer avsmak fra.

– Du kan ikke bli den samme?

– Jeg var forberedt på at jeg ville bli en annen person.

– Er du det?

– Mmmm, samtykker han.

– Hvordan da?

– Det er vanskelig å sette fingeren på. Men alle erfaringer preger deg. Det er utenkelig at du ikke blir preget etter å ha vært i en krigssone.

Sykepleier Max-Hendrik Wathne Gelink på hjelpestasjon i Mosul
KLINIKKEN: Slik så hjelpestasjonen ut. Den ble flyttet til nye steder flere ganger. Foto: Marit Fonn

Ble beskutt

Sikkerheten var et kapittel for seg. De ble skutt på flere ganger. Ambulansene fikk knust lykter og punkterte dekk. Kuler traff pansrete kjøretøy.

– Da tok vi på oss skuddsikre vester.

– Var du redd for å dø?

– Jeg har akseptert døden som en del av risikoen med arbeidet. Jeg har jo ikke lyst til å dø, men det er en potensiell mulighet.

– Og hva sier mamma?

– Hun vil helst at jeg skal være hjemme. Men hun vil ikke legge bånd på meg heller, og hun er stolt over det jeg gjør. Hun er sikkert mer bekymret enn hun gir inntrykk av. Mine to søstre også. Men alle tre støtter meg.

Ble reddet

Før jul merket han at stemningen var spent i huset der de bodde. De bodde 200 meter fra der de hadde klinikken. Han sov alltid sammen med soldatene, spiste med dem og knyttet tette bånd.

– De gikk rundt og holdt våpen inne, det var uvanlig.

Han fikk etter hvert vite at det var mistanke om angrep, og at det var utlendingene som var i fare. Det ville si ham, en amerikansk sykepleier og en tolk. Om kvelden forflyttet de seg med væpnet eskorte til et sted utenfor Mosul for å sove.

– Dagen etter fikk vi vite at sju selvmordsbombere fra IS var skutt og drept samme natten da de var på vei til der vi pleide å sove. Hadde alle de kommet frem til oss, hadde vi uten tvil blitt drept.

Skjønte ikke hvorfor mannen gråt

Han har behandlet mange barn som var sterkt skadet, for eksempel skutt i hodet.

– Jeg har jo sett det de fleste aldri vil få se. Jeg reagerte ikke voldsomt, men noen ganger røsket det i hjerteroten.

En travel dag behandlet han en skadd mann som hikstet av gråt. Gelink skjønte ikke hvorfor, for skaden var liten og han hadde neppe særlig med smerter.

Utenfor lå en likpose. Han spurte tolken: «Hvem er det?» Han fikk vite at det var mannens kone. Som var gravid.

– Da skjønte jeg jo hvorfor han hulket. Og jeg fikk en klump i halsen.

Noen ganger røsket det i hjerteroten.

Max-Hendrik Wathne Gelink

Gelink var alene som helsearbeider og hadde mye å gjøre. En som kom hadde indre blødning og var tydelig i sjokk: Blek, klam og kald med svak puls. En annen mann var skutt i hodet.

– Etterpå gikk jeg på taket for meg selv. Sto der og gråt, egentlig. Det er alltid godt å få det ut når man kan, sier han enkelt.

– Jeg hadde ingen kolleger å snakke med da, og jeg ville opprettholde profesjonalitet overfor de militære som var avhengige av min hjelp og ledelse.

Som for øvrig var sympatisk og støttende, syns han. Stadig vekk fikk han klapp på skulderen av dem for innsatsen.

– Selv var de ikke redde for å vise følelser. Jeg har sett utallige irakiske topptrente spesialsoldater hulke og hyle når de kommer med sine døde og skadde medsoldater.

I Mosul
Foto: Privat

Betaler alt selv

– Blir du debrifet når du nå er hjemme?

– Jeg er frivillig i en liten hjelpeorganisasjon og må nok hjelpe meg selv.

Arbeidet var ubetalt og jeg har hatt permisjon uten lønn. Jeg har betalt reisen og forsikringene selv.

– Du er ihuga?

– Det skal ikke være lett å hjelpe her i verden, men viljen er heldigvis stor. .

Han syns det er skuffende at FN ennå ikke har etablert feltsykehus i Mosul. Slaget der har vært spådd lenge.

– Kunne du reist hvis du var kvinne?

– Det hadde gått fint. Jeg har jobbet med en amerikansk kvinnelig sykepleier. Hun ble godt behandlet.

Like ved markedet de daglig passerte, gikk det nylig av tre selvsmordsbombekjøretøy. 50 ble drept.

– Det var de kraftigste eksplosjonene jeg har opplevd. Bygningen vi var i ristet og vindusrutene skranglet.

Feiret bursdagen sin i en moske

Han feiret både jul, nyttår og bursdag i Mosul. 4. januar ble han 27 år.

– Bursdagen ble en fin feiring, for det var en rolig dag.

De hadde flyttet hjelpeplassen til klinikken kvinnerommet i en stor moske. Hovedrommet var bombet i stykker.

– Vi satt i den grønne hagen, det var sol, vi spiste lunsj og drakk te. Det var som en oase i kaoset, som å være i Babylons hage.

Etterpå fant han 12 udetonerte bomber og granater i nabolaget, flere av dem på en lekeplass.

– Jeg brukte resten av bursdagen til å markere dem, så ingen skulle røre dem før de ble fjernet av profesjonelle mineryddere.

Skulle han hvile seg fra arbeidet ellers, tok han en tur til Erbil, en fredelig storby en og en halv time unna. Der kunne han få seg et godt måltid mat og ta inn andre inntrykk fra folkelivet.

– Men jeg var 90 prosent av tiden i Mosul. Det var jo derfor jeg dro dit, sier Max-Hendrink Wathne Gelink, som har planer om å dra ned igjen om ikke så lenge.

8. desember var det reportasje om Max-Hendrik Wathne Gelink i Søndagsrevyen på NRK.

Pasient i Mosul
VIL TILBAKE: Max-Hendrik vil redde flere liv og har planer om en ny tur til Mosul. Foto: Privat

Les også:

Om Max-Hendrik som l ærer bort førstehjelp til soldater

Tilbake til krigen – og folket hun elsker

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.