fbpx UiS tar omsorgsfulle grep for å hindre rekordfrafall fra sykepleierstudiet Hopp til hovedinnhold

UiS tar omsorgsfulle grep for å hindre rekordfrafall fra sykepleierstudiet

Sykepleierstudent Gabriela Anghel Solem

I år setter Universitetet i Stavanger alle kluter til for unngå unormalt høyt frafall for årets førstekull av sykepleierstudenter – kullet med to års pandemi og ingen eksamenserfaring bak seg.

I laboratorium 2, Kjell Arholms hus, Det helsevitenskapelige fakultet ved Universitetet i Stavanger (UiS) er det normalt 345 studenter i første kull. I år er de 370 inkludert en desentralisert klasse i Ryfylke. Totalt 1000 sykepleiestudenter. 

Erfaringsmessig slutter noen, men dette ønsker UiS gjøre noe med.

De vet fra undersøkelser at mange studenter er ensomme. Legg så til to år med pandemi og at flere kommer rett fra videregående uten eksamenserfaring – da kan det gjerne ligge an til en høyere sluttprosent blant dette kullet enn normalt, dersom motgangen melder seg.

Derfor ble det jobbet ekstra mye med åpningstalen som jurist Solveig Hodne Riska, foreleser i helserett og menneskerettigheter skulle holde for studentene i høst.

Målet var at studentene skulle bli sett, at de var sterkt ønsket på studiet og at de ble forberedt på at alle synes livet i perioder er slitsomt.

UiS-studenter

– Talen ga meg masse motivasjon

– Da jeg startet på sykepleiestudiet, tenkte jeg: «Jeg kan ikke feile, jeg har allerede kastet bort ett år på BI». Så sa Solveig (Hodne Riska) i talen til oss nye studenter at alle feiler. Går jeg ned én gang, kan jeg alltid komme opp igjen. Den talen ga meg masse motivasjon. Før jeg kom hit, var jeg usikker på om jeg hadde valgt rett. Etter talen var jeg sikker, sier Gabriela Anghel Solem (21). 

– Jeg har studert før, både rørlegger og økonomi. Så jeg hadde lagt en plan. Likevel var det bra å høre at livskvalitet ved siden av studiene er viktig, selv om vi garantert kommer til å rive oss i håret og bli stresset før eksamener, sier en annen student fra det nye kullet, Brage Norlemann Endresen (25).

– Åpningstalen jeg selv aldri har fått

– Åh, så bra å høre! Vi forelesere er jo også bare mennesker, svarer Solveig Hodne Riska.

– Selv var jeg student både som 20- og 30-åring. Da endret jeg retning etter mange år som fysioterapeut. Også som voksen student tenkte jeg «har jeg de rette klær?», «hvor er do?» … alt sånt praktisk. Så i år ville lage den åpningstalen jeg selv aldri har fått, sier Hodne Riska.

– Vi utdanner de til et omsorgsyrke, og ønsker at de skal ha det bra og føle seg vel hos oss. Samtidig må vi ruste studentene til å klare seg i et krevende yrke, sier studieprogramleder Torny Kamfjord. Hun har ansvaret for kvalitet og utvikling av studiet ved UiS.

– Vi må få de over kneika

– Det var viktig med en forventningsavklaring på hva det vil si å være student. Stress er normalt. Å ha det vondt er normalt. Dersom du stryker på en eksamen, er det også normalt og ikke verdens undergang, sier Solveig Hodne Riska.

– Målet var å menneskeliggjøre oss, slik at studentene kan ta kontakt om de sliter. Vi må få de over kneika, og snakket også om at de må ha et liv utenom studiene.

«Er jeg den eneste som er alene her?»

For sykepleierstudenten Brage Norlemann Endresen, som både har studert andre fag tidligere og er fra Stavanger, har det ikke vært mange humper i studiestartveien.

– Jeg står opp sju hver dag, og har studietid til 15.30. Noen ganger hjemme, noen ganger på campus. Men selv om jeg har en god kameratkrets, trenger jeg også venner på studiet og har funnet en god kollokviegruppe. Det ville vært en større utfordring ta studiet helt alene. Jeg hørte på talen til Solveig og tenkte «game, set, go!». 

For Gabriela Anghel Solem, som kom fra studier i Trondheim og ikke var kjent i Stavanger, var det litt mer utfordrende.

– Jeg var redd! «Får jeg venner?» «Er jeg den eneste som er alene her?» Jeg er ikke glad i alkohol, men jeg gikk på fadderuka og sa til meg selv: «Nå skal du ut og få deg venner!». Det føltes godt, og da vi senere ble delt inn i refleksjonsgrupper fikk jeg ekstra god kontakt med ei. Jeg spurte om hun ville ta en kaffe med meg, og det ville hun. 

Han går for A, hun for B

Så langt har de taklet starten ulikt, men greit. Det ér mange terskler å komme over: Å få venner, å lære seg studieteknikk, å disponere tiden på hjemmeeksamen.

Brage Norlemann Endresen er i rute, etter en nøye lagt plan. 

– Får jeg ikke A på hjemmeeksamen, så går det ikke an å få A. Det må det være lov å si, etter all innsatsen jeg har gjort, sier han, og ler godt og forsikrer seg om at journalisten noterer.

Gabriela Anghel Solem på sin side har lært noe viktig etter sju dager med eksamen. 

– Det var skummelt og jeg var stresset. På den ene oppgaven om faglig skjønn, brukte jeg to dager. Neste gang skal jeg hoppe over vanskelige oppgaver, og fortsette på det jeg kan. Dette var min første hjemmeeksamen, så jeg satser på en B.

Torny Kamfjord og Solveig Hodne Riska fra UiS

«Når livet skjer»

Selv om alt virker veldig romslig og kjekt, har ledelsen på studiet på UiS likevel forventninger og krav. Det er gjerne ikke alle ringvirkningene av kravene studentene tenker over. Studieprogramleder Torny Kamfjord mener det ligger mye omsorg i å ha forventninger.

– Vi ønsker at de møter fysisk på campus for undervisning. Det betyr mye at de stiller og tar initiativ til å bry seg om hverandre. Det gjør at lærere og studenter også kan bli bedre kjent. Det er mye å sette seg inn i, og skulle det skje noe som gjør at studiene må utsettes eller at frister ikke nås kan vi tilrettelegge. Går ting ikke etter planen, vil de få en alternativ plan. Omgås vi ofte, tror vi at det gjør det lettere for studentene å ta kontakt «når livet skjer», sier Kamfjord.

Dannelsesreise

Både Kamfjord og Hodne Riska er veldig opptatt av å få relasjoner til og tilbakemeldinger fra studentene. Ikke alle har ballast nok til å takle motgang. 

– Livet skjer parallelt. Det er ikke nå du går til grunne, selv om det kan være triste dager med frustrasjon. Det er en dannelsesreise. En ting er det faglige, men også det relasjonelle. Viser ikke vi omsorg, hvordan skal de da lære det? De skal selv hjelpe mennesker i en sårbar posisjon. Vi har lang livserfaring, og deler den gjerne, sier Solveig Hodne Riska. 

Vil ha tilbakemeldinger

Selvrefleksjonen er stor i personalgruppa på studiet, der mange – også studieprogramleder Torny Kamfjord selv – har erfaring som sykepleiere.

– Vi har informert studentene om hjelp de kan få både fra prest og psykolog. Vi bidrar også, vi skal være rause som sykepleiere. Det snakker vi om i personalgruppa også. Er vi ikke det, si det til oss. Vi vil være gode eksempler, sier Torny Kamfjord til studentene Brage og Gabriela. 

De nikker, og Gabriela Anghel Solem forteller at hun faktisk sender mail til forelesere hun synes gjør en god jobb. Begge har ellers livserfaringer som gjør at de vet at livet er skjørt. Da Gabrielas mor fikk kreft, var hun der for henne på sykehuset.

– Da hun døde, tenkte jeg at jeg ikke ville jobbe i helsevesenet. Det var for vondt. Men så gikk det halvannet år og jeg søkte her. Hvorfor? Jeg tenkte på mamma. Hun hadde meg og min stefar rundt seg. Ikke alle har noen, så jeg vil hjelpe andre i samme situasjon. Være der, holde hender og gi håp.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse