fbpx Her er tiltakene som beviselig virker for å rekruttere sykepleiere i distriktene Hopp til hovedinnhold

Her er tiltakene som beviselig virker for å rekruttere sykepleiere i distriktene

Bildet viser Anette Fosse

Denne uka får flere ministere i regjeringen en fersk rapport signert NSF på bordet: Den foreslår en rekke enkelttiltak som til sammen skal sørge for å rekruttere og beholde sykepleiere i distriktskommunene. Felles for tiltakene er at de faktisk virker.

Leder av Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Anette Fosse, la torsdag 9. februar frem en kunnskapsoppsummering på frokostmøte i regi av NSF på Sentralen i Oslo.

Tiltak som beviselig virker

Det er Norsk Sykepleierforbund som har bestilt kunnskapsoppsummeringen «Rekruttere og beholde sykepleiere i distriktskommuner». Den er signert Anette Fosse og Birgit Abelsen.

– Oppdraget var å lage en kortfattet og praktisk rapport om hvilke tiltak som beviselig virker for å rekruttere og beholde sykepleiere ute i distriktene, sier Fosse.

– NSF ønsket en form som er lett leselig og forståelig for dem som jobber ute i tjenesten. Meningen er at den skal være nyttig for kommune, utdanningsinstitusjoner og departementer i arbeidet med å rekruttere sykepleiere, legger Fosse til.

– Lite forskning på effekt

Sykepleien og andre medier har skrevet mange saker om kommuner som innfører forskjellige ordninger og tilbud for å lokke til seg sykepleiere. Den viktigste delen av bestillingen fra NSF var å identifisere tiltak som virker.

– Det er forsket mye på tiltak, men lite på effekten av tiltakene som settes inn. Det betyr at i kunnskapsoppsummeringen er det kun tatt med funn fra forskning som har forsket på effekten av tiltak. Det er altså en samling med tiltak som vi vet virker, sier Fosse.

Tiltak med effekt

– Vi har delt tiltakene inn i to grupper: Tiltak for utdanningen og tiltak for helsetjenesten, sier Fosse.

Tiltak som virker i utdanningssektoren:

  • Rekruttering fra distrikt: Internasjonal forskning viser at seleksjon av studenter med oppvekst i distrikt er assosiert med økt rekruttering til arbeid i distrikt.
  • Desentraliserte og fleksible sykepleierutdanninger: Fiinnes i mange ulike former, men felles er at hoveddelen av utdanningen er lagt til mindre byer eller distriktsområder, enten som heltidsstudium eller som fleksibelt studium, f.eks. samlingsbasert, med mye lokalbasert praksis. De kan også være kombinert med ulike kvoteringsordninger for studenter fra distriktet.
  • Utplassering i distrikt og praksisnær læring: En eller flere praksisperioder i distriktspraksis kan motivere til å velge arbeid i distrikt dersom erfaringen er god.
  • Distriktsrelevant læringsinnhold: Det å gi sykepleierstudentene innsikt og kompetanse til å møte utfordringene i distrikt kan medvirke til at flere velger arbeid i distrikt.
  • Overgang-til-praksis-ordninger: Ordninger der nyutdannede sykepleiere i sin første jobb følges opp av mentorer (erfarne sykepleiere med veiledningskompetanse), ofte også med et relevant faglig program, f.eks. om kliniske og andre utfordringer som sykepleiere kan møte i distrikt.

Tiltak som virker i den kommunale helsetjenesten i distriktene:

  • Økonomiske insentiver: Omfatter blant annet lønn, oppstartsbonus, ekstra ferie, dekning av utgifter til pendling.
  • Arbeidstid: Mulighet for heltidsjobb og tilpasset turnus.
  • Videreutdanning og arbeidsdeling: Legge til rette for distriktsrelevant kompetansebygging og riktig bruk av sykepleierkompetansen i samarbeidet med andre faggrupper.
  • Kvalitet i tjenesten, anerkjennelse, arbeidsmiljø: Sikre infrastruktur, ressurser og bemanning for å kunne yte gode helsetjenester, nettverksbygging og kompetanse.
  • Tilrettelegge for familie og sosialt liv: Arbeid og utdanningsmuligheter for familiemedlemmer.

– Må anerkjenne kompleksiteten

Anette Fosse presiserer at ingen tiltak virker alene. For å ha best mulig effekt, må flere tiltak settes inn samtidig.

– Det er ikke noe nytt i det vi presenterer her, men forhåpentligvis kan rapporten være nyttig som et verktøy for å jobbe målrettet med å rekruttere og beholde sykepleiere i Distrikts-Norge, sier hun.

– Hvordan håper du rapporten blir tatt imot?

– Jeg håper alle vil finne noe de kan bruke. Jeg ønsker også at politikere og byråkrater tar til seg alvoret i hvor viktig samarbeid mellom de forskjellige departementene, direktoratene, kommunene og utdanningsinstitusjonene er for å få dette til, sier Fosse.

Ingen «quick fix»

Hun håper også rapporten vil støtte opp om tiltak som kommuner allerede har innført, og være en hjelp til å videreføre og videreutvikle tiltakene.

Hun mener rapporten er nyttig for ledere i helsetjenesten å lene seg på når de skal argumentere overfor politikere.

– Dette er ingen «quick fix». Hadde det vært det, ville det vært en sensasjon!

– For å lykkes må rekrutteringsarbeid inn i årshjulet. Kommunene må planlegge hva de trenger av kompetanse og sørge for at ansatte får utvikle seg faglig. Klarer man det er mye gjort. Dette er noe som må jobbes med kontinuerlig, og det må settes av tid til det, sier hun.

– Koster mer å la det skure og gå

Helsepersonellkommisjonen la nylig frem sin rapport. Der ble det blant annet sagt at å utdanne nok hender og hoder for løse dagens og fremtidens mangel på helsepersonell er et urealistisk mål.  

– Hvordan mener du at Helsepersonellkommisjonen påvirker tiltakene i rapporten?

Jeg tenker tiltakene i vår rapport er i tråd med kommisjonens konklusjon. Det blir enda viktigere å se på organisering, planlegging, oppgavefordeling og at den helsefaglige kompetansen som finnes brukes til de riktige oppgavene, sier Anette Fosse.

Hun mener tiltakene som listes opp ikke nødvendigvis betyr flere hoder og hender totalt sett, men riktigere fordeling og kompetanse. Dette krever systematisk, langsiktig, helhetlig planlegging lokalt og nasjonalt.

– Jeg skjønner at enkelte kan bli oppgitte. Vi kan selvfølgelig fortsette og la det skure og gå. Eller vi kan jobbe systematisk. Det fordrer at alle nivåer fra kommune og opp til alle involverte departement må samarbeide og ta ansvar. Utfordringene er for store til at en kommune alene kan løse sitt kompetansebehov.

3 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Grace M Akeri

Kommunal sykepleier
1 år 2 måneder siden

Sykepleiere i byene tjener mer enn sykepleiere i distriktene.
Helsesykepleiere i byene tjener mer enn de som jobber i distriktene.
Sykepleiere med videreutdanning og mastergrad brukes i byene med økt lønn for ekstra studiepoeng enn i distriktene. Derfor flere sykepleiere bor i distriktene men jobber i byene fordi det er ulik lønn for lik arbeid. Løsning: standard lønn for lik arbeid, lik videreutdanning og lik mastergrad kompetanse. Da kan distrikt boende sykepleiere kan jobbe der de bor. Jeg har mastergrad i sykepleievitenskap og kompetansen er ubrukelig her jeg bor. Jeg har jobbet 20 år som sykepleier og tjener hjelpepleiers lønnsnivå i byene. Mange vil ikke finne seg i å tjene mindre. Derfor er de arbeidspedlere fordi de tjener bedre i Oslo/Opegard enn i Sarpsborg. Debat: Sykepleiere i distriktene er diskriminert i lønnfast settelsen når de tjener mindre enn sykepleierne i byene.

Jane Hermstad

Sykepleier
1 år 2 måneder siden

Dette er et utrykk jeg hører stadig, da spesielt fra ledere. Jeg synes det er er utidig hersketeknikk som skaper en større distanse mellom helsearbeidere og ledelse. Vi er (mennesker) sykepleiere med kunnskaper det er verdt å ha respekt for. Å beskrive oss sykepleiere som "hoder og hender" oppleves som særdeles frekt.
Ja mange har videreutdanning men får rett og slett ikke brukt denne selv om vi ser behovet er stort. Noen ledere setter heller inn sykepleiere uten relevant videreutdanning til å gjøre oppgaver den med videreutdanning kunne gjort mye bedre. Dette er også en form for hersketeknikk og dårlig utnyttelse av ressursene kommunene innehar. Jeg tør påstå dette vitner om særdeles dårlig ledelse. Det fratar pasienter tilstrekkelig kvalitet på den behandling de har både behov for og krav på.

Herdis Moldøen

Rådgiver Bergen Kommune, koordinator KSF Vest
1 år 2 måneder siden

Eg jobber i eit samarbeidsprosjekt mellom Kunnskapskommunen Helse Omsorg Vest, Folkehelseinstituttet, KS og Høgskulen på Vestlandet der vi finner oppsummert forsking på kommunane sine behov. Eitt behov var korleis rekruttere og beholde helsepersonell som jobbar med personar med utviklingshemming. FHI fann ikkje mykje oppsummert forskning på akkurat den arbeidsgruppa, men ein fann ein kunnskapsoppsummering på rekruttering og halde på helsepersonell i utkantstrøk. Vidareutdanning i arbeid var eitt tiltak, men les gjerne meir om dette: https://www.bergen.kommune.no/hvaskjer/tema/kunnskapskommunen/hva-skjer…

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse