Fra sykehjem til «demenslandsby»: Flyttingen

Tirsdag 2. mai klokka ti skinner sola over Tøyen.

Små busser svinger med ujevne mellomrom inn foran hovedinngangen til Dronning Ingrids hage. De kommer fra Manglerudhjemmet og Silurveien sykehjem som begge er sykehjem for personer med demens og legges ned i dag.

Dronning Ingrids hage består av tre- og fire etasjers murhus bygd i ring rundt en 4 måls stor tomt. På innsiden har noen av bygningene trekledning. Avdelingene har ulike farger inne, slik at det skal være lettere å kjenne seg igjen. Noen av bygningene har den samme fargen på utsiden også, slik at det skal være lett å finne fram også når man er ute.

Klokke på håndleddet med GPS

Bakhagen er delt inn i mindre områder med et torg, gangstier, nyplantede trær og små grøntområder. Her skal beboerne kunne vandre fritt, uten noen låste dører. I resepsjonen sitter en vakt som sjekker hvem som kommer inn og stopper dem som forsøker å gå videre ut i verden. Skulle de klare det likevel, har alle beboerne en klokke på håndleddet med GPS.

Noen av de ansatte og folk fra sykehjemsetaten har på seg rosa og gule refleksvester. «Spør meg!» står det på ryggen. Noen står med navnelister og krysser av etter hvert som beboerne ankommer. De nyankomne må ta heisen eller gå trappene til andre etasje hvor resepsjonen er, på bakkenivået til bakhagen. Der farer fagsykepleier Reza Moadel Mojdehi rundt som en selvlysende virvelvind og hjelper de mange som lurer på ulike praktiske ting.

– Jeg kan snakke med deg etterpå, rekker han å si til Sykepleien før han forsvinner.

Solceller på taket

Torget ligger i skygge på formiddagen, men i dag er det pyntet med en rød løper. Den strekker seg forbi et bord med velkomstdrinker med eplemost og en pianist med et smektende repertoar som var pop for noen tiår siden. I enden står en benk malt i regnbuens farger. De gruslagte gangstiene går videre til mer solfylte områder og beplantning.

Pub, kafé, kolonialbutikk, frisør og bibliotek er blant de mange fasilitetene som holder til på bakkenivå. Opp en trapp er en ny bakhage med et gammelt trehus (drengestua) som naboene på Tøyen kan låne til ulike arrangementer og aktiviteter, under forutsetning av at de gir noe tilbake til beboerne.

Opp enda en trapp ligger takterrassene med gangstier og hvor det meste av utsikten over byen og fjorden er skjult bak de svakt skrånede takplatene, som gjør taket relativt rømningssikkert. Platene er solcellepanel som har fått små sitater fra kjente forfattere.

Beboerne skal inkluderes mer i dagliglivet

– Håpet er at sitatene skal inspirere til små samtaler, sier Katrine Selnes, institusjonsleder for Dronning Ingrids hage.

Hun har også refleks-vest på seg i dag, og fortsetter mens hun venter på neste buss:

– Her vil beboerne få tilbake en hverdag hvor de blir mer inkludert i det som skjer i det daglige livet på en helt annen måte enn i tradisjonelle sykehjem. De kan bli med medarbeiderne for å handle i butikken, lage mat, vaske klær, rydde og vanne blomster. I tillegg får de tilbud om å delta på mange ulike sosiale og kulturelle aktiviteter.

Ankomsten

Litt etter klokka 11 stiger Øivind Gjetanger ut av en buss, snur seg og strekker fram en arm når kona Kirsten titter ut. Hun har pyntet seg med leppestift. De ønskes velkommen av de ansatte, men blir snart glemt i oppstyret. Sykepleien må be om at noen åpner dørene og vi hjelper dem opp til andre etasje med alle bagene.

På den røde løperen går de forbi velkomstdrinkebordet med eplemost – ingen byr dem noe glass, men så har paret også hendene fulle med bagasje og rullator.

Sykehjemslegen Axel Marco Meo møter dem på løperen og hjelper dem videre med bagasjen. De kjenner ham fra før og han vet i hvilken retning de skal.

Avdelingen til Kirsten ligger på bakkeplan i enden av et solopplyst område, med utsikt over de nyplantede områdene som ennå ikke har kommet seg helt etter vinterdvalen. «Skogshagen 2, boenhet 4» er egentlig navnet, men de kaller det Skogshagen 4. Her er det plass til seks beboere.

Totalt består hagebyen av fem avdelinger, med til sammen 19 bofellesskap med seks, åtte eller ti beboere i hver.

Pyntet til fest og feilstavet navn

I Skogshagen venter et par av de ansatte med store smil. En av dem kommer bort for å hjelpe med bagasjen.

– Velkommen!

– Takk-takk, sier Kirsten.

Følget går inn gjennom den åpne verandadøren og kommer rett inn til dagligstuen med åpen kjøkkenløsning hvor spisebordet er dekket opp med rosa servietter i stettglass og roser på bordet.

En uåpnet flaske med alkoholfrie bobler står klar, og helsefagarbeider Phy Phy Tun har satt en stor kake i kjøleskapet.

Hun gleder seg til å begynne å jobbe her.

– Det blir mye hyggeligere å ikke måtte si nei når beboerne vil ut, slik jeg måtte før, sier hun.

De finner rommet til Kirsten med utsikt til en mursteinsrød blokk på motsatt side av veien. På det gamle rommet sitt på Silurveien sykehjem kunne hun se utover Ullern og deler av Oslo by.

 De har stavet navnet hennes feil på navneskiltet ved døra, påpeker hun. Gjetange uten r og Kirstin i stedet for Kirsten.

– Vil du sette deg ned?

– Jeg må på do.

– Forferdelig moderne

Etterpå går Kirsten og mannen ut i hagen. Hun har lyst på en røyk. Men ingen av de ansatte vet om det er lov å røyke. Der er ingen askebegre noe sted.

De finner en solfylt krok utenfor verandadøren og Øivind får beskjed av en ansatt at han kan finne fram et glass med vann som askebeger. Han gjør det, og etterpå henter han eplemost-velkomstdrinkene.

– Jeg kunne heller tenkt meg en ordentlig drink, sier Kirsten.

– Fikk du sove i natt før du skulle flytte?

– Jeg tok en sovepille før jeg la meg. Hvis ikke, hadde jeg ikke sovet, slår hun fast.

– Her er det mulighet til å gå ut når du vil, sier Øivind og ser utover hagen.

– Og så da? Hva skal jeg gjøre med det, spør Kirsten, tydelig irritert.

Et fly krysser himmelen over henne.

– Jeg skulle heller vært der, sier hun og ser opp.

Kirsten og Øivind har likt å reise og har sett mye av verden. Kina, Sør-Afrika og cruise gjennom både Suezkanalen og Panamakanalen er blant de mange stedene de har vært sammen.

Telefonen ringer. Øivind tar den og gir den til Kirsten. Det er datteren som lurer på hvordan det er på det nye stedet.

– Det er rart å være her. Det er forferdelig moderne for meg. Den gamle sjarmen er ikke her. Jeg er litegrann skuffa. Alt er så straight og strigla. Jeg ble ikke noe overrasket, det var omtrent som jeg hadde forestilt meg, sier hun.

– Bra førsteinntrykk

På vei ut støter Sykepleien igjen på sykepleier Reza Moadel Mojdehi. Han skal jobbe på en annen avdeling enn der Kirsten er.

– Alle de nye beboerne jeg har snakka med i dag har et bra førsteinntrykk, sier han.

Han viser en ansatt til rette på en avdeling hvor beboerne ennå ikke har kommet. Hun hadde egentlig fått beskjed om at hun skulle være et annet sted. Han hjelper henne å finne frem kaffetrakteren, men de får den ikke til å virke. Han må videre for å fikse det.

– Alt er nytt, men det har gått ganske smidig så langt, forsikrer Reza før han forsvinner.

Les del 1: Pakkingen

Les del 3: Begynne å bo