Sykepleieetikk må bli kunnskapsbasert
Sykepleieetikkens største problem i Norge er at den ikke i tilstrekkelig grad forholder seg til kunnskap og forskning på aktuelle områder som er relevant for klinisk sykepleie.
Å sette søkelys på holdninger, kommunikasjons og empatiske evner
i omsorgen for pasient og pårørende er ikke tilstrekkelig. En
sykepleier må selvsagt kunne trøste, vise gode holdninger, være
varsom i stell, omtenksom og vennlig i formidling av informasjon.
Men sykepleiens etikk må være et redskap som sykepleieren kan bruke
til å finne de beste løsninger for pasienten eller pårørende i
vanskelige situasjoner.Da må kompetanseheving i etikk blant
sykepleiere i størst mulig grad være kunnskapsbasert.
Framtidens sykepleieetikk må legge større vekt på
forskningsbasert kunnskap. Hvis ikke sykepleiens etikk er
kunnskapsbasert og resultatorientert, reduseres den til de enkelte
utøveres kommunikasjonsevner og personlige preferanser. Etikken er
et fag som på linje med andre fag må studeres, læres og reflekteres
over.
Slik er etisk refleksjon kunnskapsbasert:
Etisk refleksjon må basere seg på relevante fakta i situasjonen, medisinske så vel som sykepleiefaglige – eller andre fakta som har betydning for saken. Har man ikke tilgang til den mest oppdaterte medisinsk-diagnostiske, prognostiske og pleiefaglige kunnskapen som er relevant for den enkelte pasientsituasjon, kan man heller ikke få en presis forståelse/presisering av det etiske problem som skal løses.
Etisk refleksjon må baserere seg på aktuell og tilgjengelig
forskning. Forskning på klinisk-etiske problemstillinger er i enorm
vekst og det finnes et uttall av tidskrift, master og doktorgrader
på ulike områder av klinisk sykepleieetikk og medisinsk etikk. Men
også de berørte parters syn på saken er av betydning. Etisk
refleksjon må tilstrebe en bredest mulig forståelse av og
oppmerksomhet rundt de verdier som står under press – og da er
berørte parters syn på saken av betydning. Pasient og pårørende kan
for eksempel verdsette andre verdier enn det pleiepersonalet gjør.
Etisk refleksjon må ha sitt grunnlag i kunnskap om etiske teorier og prinsipper og jus, samt de yrkestiske retningslinjer for det enkelte fag eller profesjon. Etiske teorier og prinsipper gir retning for hva man skal vektlegge som grunnlag for refleksjon og handlingsvalg i de ulike pasientsituasjoner. Om det er konsekvenser, plikter eller dyder man vektlegger er ikke uviktig får å finne den beste løsning på et problem. I tillegg er teorier og prinsipper viktige for hva man observerer og velger å vektlegge i fortolkning av det etiske problemet.
Etisk refleksjon må ha sitt grunnlag i relasjonelle ferdigheter, empati, kritisk refleksjonsevne, evne til god situasjonsforståelse og kommunikasjonsferdigheter.
Særlig de to første områdene for refleksjon, det som baserer seg på relevant klinisk faktakunnskap og på aktuell etikkforskning, er underfokusert i norsk sykepleieetikk.
Følgende eksempel illustrerer mitt poeng
Pasienten/beboeren er aldersdement og 90 år gammel.
Allmenntilstanden er svekket og pasienten er noe dehydrert. Hun
kniper igjen munnen og yter aktivt motstand mot å spise og drikke.
Hun blir også veldig urolig og yter fysisk motstand når hun skal
stelles. Pleiere har prøvet alle tiltak av tillitsskapende karakter
fra omsorgsfull kommunikasjon og overbevisningsvene, samt å friste
med hva hun liker. Men pasienten nekter.
Vurderingen må være kunnskaps- og forskningsbasert
Grunnlaget for å komme fram til en løsning som er akseptabel i
en slik situasjon er for det første å avklare hva som er det
egentlige etiske problemet. Er problemet av etisk eller av faglig
karakter? Er problemet at pasienten av ulike grunner ikke vil ta
til seg ernæring eller er det at hun ikke kan (på grunn av
svelgparese, sår i munnslimhinner osv. ) Og hvordan kan ulike
fysiologiske omstendigheter virke inn på hennes motivasjon for å
spise?
Kort og godt; hvordan virker fakta inn på vår forståelse av det
etiske problemet? En slik kartlegging av fakta må ha utgangspunkt i
kunnskaper om demens, væske og ernæringsbalanse, kunnskaper om
svelganatomi og fysiologi og en helhetlige vurdering av pasientens
allmenntilstand. Også den kjennskap en har til pasienten fra før er
viktig. Har dette skjedd tidligere? Hvordan løste situasjonen seg
da? Hva vet vi om pasientens forhold til mat og drikke? Ikke minst
er det viktig å kartlegge pasientens beslutningsevne, da dette vil
være avgjørende for a avgjøre hvilke handlingsvalg som er etisk
relevante og til pasientens beste. En slik klargjøring av
faktagrunnlaget for problemet er kunnskaps- og forskningsbasert, og
den må ta høyde for den konkrete situasjonen. Den må også være
basert på god klinisk observasjonsevne.
Hvem er de berørte parter?
Videre må man avklare hvem som er berørte parter, og på hvilken måte og hvor mye partene er berørt. Pasienten vil som oftest (men ikke alltid), være den viktigste berørte part, men både pårørendes og helsepersonells rolle vil kunne reise store utfordringer i forhold til beslutningsansvar, og danne grunnlag for ulike beslutningsmodeller (gjensidige beslutningsprosser, avklaring av forhåndsønsker, livstestamente, beslutningsmyndighet). I tillegg er hensynet til andre beboere og pasienter ofte et relevant hensyn når disse er direkte eller indirekte berørt av pasientens sykdomstilstand og sykdomsatferd .
Mange hensyn
På etikkens område vil etiske teorier, prinsipper og yrkesetisk
kunnskap være viktig for hvilke verdier som står på spill. Skal man
ta hensyn til selvbestemmelse her, og er pasienten
beslutningskompetent? Eller hva påfører pasienten minst ubehag og
skade? Hva sier lovverket om slike situasjoner? Ikke minst vil
forskningsbasert kunnskap på den kliniske etikkens område være
viktig, som aktuell forskning på bruk av tvang i somatiske
helsetjenester og på sykehjem? Hva er status for forskning om
beslutningskompetanse og på etiske beslutningsprosesser?
Ved Senter for medisinsk etikk har vi etter hvert en omfattende
forskning på noen av disse områdene gjennom EIK-prosjektet (Etikk i
kommunehelsetjenesten)
http://www.med.uio.no/helsam/tjenester/kunnskap/etikk-helsetjenesten/kommunehelsetjenesten/index.html
Etisk problemsløsning og bruk av refleksjonsmodeller krever
kunnskap fra mange fagfelt og forskningsområder. Relasjonelle
ferdigheter og holdningskompetanse er bare et av disse områdene.
Det er viktig, men ikke nok.
Børslett EJA, et al. La etikken blomstre i praksis. Oslo: Senter
for medisinsk etikk, UiO, 2011.
Nortvedt P. Omtanke – en innføring i sykepleiens etikk, Oslo:
Gyldendal Akademisk forlag, 2012.
0 Kommentarer