fbpx Psykisk helsevern: Faste møter mellom pasienter og leder gir bedre samspill Hopp til hovedinnhold

Psykisk helsevern: Faste møter mellom pasienter og leder gir bedre samspill

En gruppe mennesker har en diskusjon

Hver uke har lederen og pasienter i en akuttseksjon ved Blakstad sykehus et felles møte. Her er det en åpen kultur med rom for kritikk og vanskelige tilbakemeldinger.

Hovedbudskap

I artikkelen beskriver vi erfaringer med et ukentlig møte for pasienter og lederen i en akuttseksjon ved Blakstad sykehus. I møtet kan pasientene gi konkrete tilbakemeldinger om seksjonens drift. Det er et hjelpemiddel for lederen til å sikre samarbeid og brukermedvirkning.

I en kunnskapsoppsummering som gjelder førstelinjeledere i sykehus (1), er det spesifisert at ledelse skal inneholde fire funksjoner: strategiske, administrative, faglige og mellommenneskelige (2).

Disse må ivaretas samtidig. I rundskriv nr. I-2/2013, Lederansvaret i sykehus, angis det at hovedoppgavene til et sykehus er «å yte god pasientbehandling, utdanne helsepersonell, forskning og opplæring av pasienter og pårørende» (3).

Vår forståelse av dette er at alle de fire ovennevnte lederfunksjonene skal sikre realisering og ivaretakelse av disse hovedoppgavene.

Utover 2000-tallet har vi sett et økende søkelys på og krav om brukermedvirkning for både pasienter og pårørende innenfor psykisk helsevern (4). Norsk faglitteratur understøtter og utdyper hva dette innebærer i praksis (5, 6).

Pasientdeltakelse er viktig

Tradisjonelt er møter i seksjoner som har pasientdeltakelse, en viktig del av behandlingen. Innenfor miljøterapi er for eksempel fellesmøtet et sted hvor pasienter kan øve seg på sosiale ferdigheter. Der kan de få respons på sine tanker og opplevelser som et ledd i behandlingsarbeidet.

Selv om lederen av seksjonen er med på slike møter, har vedkommende ofte en viss avstand til det direkte pasientarbeidet. Informasjon fra pasienter og pårørende til lederen skjer via seksjonens personell.

Det kan være de som jobber daglig sammen med pasienter i seksjonen, eller de som har spesielle oppgaver i sin posisjon, for eksempel en lege eller psykolog. Videre er det lederens rolle å gi råd og/eller instruksjoner om behandling samt sørge for rammebetingelser som muliggjør at disse kan realiseres.

Problemet er at informasjon som er gitt via andre, mangler de opplevelsesmessige og kroppslige signalene som alltid er en del av og medbestemmende for hvordan en kan forstå en samtale og den informasjonen som kommuniseres.

I tillegg er forholdet som etableres mellom brukere og personalet, en avgjørende faktor i alt behandlingsarbeid (7). Dette direkte forholdet gir mulighet til å erfare og forstå hvordan den andre har det, både for pasienten og personalet.

Førstelinjelederens pasientkontakt kan variere

Vi forstår begrepet førstelinjeleder som den lederen i sykehuset som er nærmest pasienten, og det denne møter i seksjonen. Samtidig mener vi at lederen kan få for lite pasientkontakt fordi personaloppgaver og administrative oppgaver blir prioritert.

Et resultat av dette er at både lederen og pasienten går glipp av viktig informasjon, forståelse og mulighet til å påvirke hva som er viktig både for pasienten, lederen, seksjonen og møtet mellom disse behovene.

I det følgende vil vi rapportere fra en praksis hvor seksjonslederen (her: førsteforfatteren) ønsker direkte kontakt med pasientgruppen i et ukentlig ledermøte der utvikling av samarbeid og brukermedvirkning kan sikres og styrkes.

Erfaringene fra møtet viser at ledere bør involvere seg sterkere i direkte pasientkontakt.

Erfaringene fra møtet viser at ledere bør involvere seg sterkere i direkte pasientkontakt. Vi mener at argumentasjonen styrker betydningen av brukermedvirkning og samarbeidet for pasientene som element i deres egen behandling.

Like viktig er det å sikre at lederens fire funksjoner fungerer. Forskjellen på dette møtet og andre møter hvor pasientene deltar, er at det her ikke handler om behandling.

Hensikten er å sikre kommunikasjon, informasjonsflyt mellom lederen og pasientgruppen og at pasientgruppen blir sikret brukermedvirkning gjennom muligheten til å påvirke seksjonens drift og faglige innhold. I det følgende vil vi dele erfaringer og refleksjoner knyttet til et slikt ledermøte i en akuttseksjon.

Bakgrunnen er erfaring med å avvikle et tidligere tilbud

Ideen med ledermøtet oppsto da førsteforfatteren (TN) arbeidet som seksjonsleder med ansvar for å avvikle Strandveien, et tilbud til langtidspasienter ved Blakstad sykehus. Det var avgjørende at pasientene var delaktige i arbeidet med å avvikle Strandveien som behandlingsseksjon ved sykehuset.

I ledermøtet inviterte seksjonslederen pasientene til å komme med innspill til avviklingen slik at den kunne skje på best mulig måte. Strandveien var et samarbeidsprosjekt mellom pasientenes hjemkommune og Vestre Viken HF.

Det betød blant annet at pasientene fikk informasjon som seksjonslederen ikke nødvendigvis mottok. På den måten ble ledermøtet et toveis informasjonsmøte. I etableringen av ledermøtet uttrykte pasientgruppen at de ønsket at en pårørende skulle delta, og valgte en representant som deltok på alle møtene.

Seksjonslederen erfarte at ledermøtet hadde stor betydning for henne i arbeidet med å avvikle Strandveien, samtidig som hun fikk rapporter om at pasientene også syntes det var viktig.

Etter at Strandveien ble avviklet, startet førsteforfatteren som seksjonsleder ved Akuttseksjon A, Blakstad sykehus. Erfaringene fra Strandveien og etableringen av ledermøtet som hjelpemiddel i avviklingsprosessen ga styrke til å etablere et ukentlig møte ved akuttseksjonen. I det følgende vil vi beskrive et utvalg av erfaringer fra ledermøtet ved Akuttseksjon A ved Blakstad sykehus.

Pasientene får mulighet til å påvirke situasjonen

En overordnet erfaring er at lederen mottar rapporter fra pasientene om økte muligheter for å delta i og påvirke det som gjelder deres situasjon både i og utenfor seksjonen. Et eksempel på slik deltakelse er at i en periode med mye uro i seksjonen ble pasientgruppen bedt om å vurdere hva som kunne bidra til å redusere uroen.

Svaret var klart: De måtte ha mer plass å bevege seg på og ikke være så tett på hverandre. Det resulterte i at lederen fikk omgjort et kontorområde til oppholds- og aktivitetsrom. Videre sa pasientene at de trengte aktiviteter.

Det første vi fikk tak i, var et brukt bordtennisbord, og deretter fikk vi hyller med bøker. Vi satte også inn et langbord som ga mulighet til å sette seg ned og snakke sammen, spille spill eller ha annet samvær.

Etter hvert fikk vi bevilget prosjektmidler til å kjøpe en stor smart-TV, som ga mulighet for å kjøpe inn og bruke digitale spill. I denne forbindelse hadde seksjonslederen en idé om at TV-en kunne brukes som et hjelpemiddel i undervisning for pasientgruppen.

Førsteforfatteren hadde ledererfaring fra andre seksjoner hvor flere pasienter hadde rapportert at slik undervisning var nyttig. Svaret fra gruppen i ledermøtet var at det var liten interesse for dette forslaget.

For seksjonslederen var dette svaret et eksempel på hva brukermedvirkning kan være, og hvordan et eget lederperspektiv ikke nødvendigvis sammenfaller med gruppens syn. Lederen valgte å innordne seg etter pasientgruppens mening. Det er en rett å kunne si: «Det er jeg ikke interessert i.» Gjennom slike erfaringer ble innholdet i brukermedvirkning tydeliggjort for lederen.

Partene kan sette ord på vanskelige følelser

Andre løsninger på aktivitetsbehovet var at Blakstad har et fritidssenter. Vi gjorde en avtale om at seksjonen fikk en egen dag hvor fritidssenteret stilte opp med aktiviteter. En av sakene som ikke har blitt løst, er et uteområde for pasienter på tvang, siden seksjonen ligger i andre etasje. Det er et gjentakende tema som vi diskuterer, men ikke har funnet en løsning på.

Når det oppstår uro og skremmende hendelser, kan enkeltpasienter føle seg utrygge og være redd for både personalet og andre medpasienter. Det kan det være vanskelig for mange å ta opp.

Når det oppstår uro og skremmende hendelser, kan enkeltpasienter føle seg utrygge og være redd for både personalet og andre medpasienter.

Det kan også være andre situasjoner som er ubehagelige, og som det er vanskelig å ta opp, for eksempel når TV-en eller musikkanlegget har for høy lyd, at en er vitne til at noen blir sinte og opprørte, eller at støyende personer oppleves som forstyrrende.

Det kan også være uforståelige handlinger eller hendelser knyttet både til medpasienter og personalet. Ledermøtet er et sted hvor partene kan sette ord på slike følelser.

Ett av to kan da skje. Det ene er at partene ordner opp der og da i møtet, for eksempel at den som har på høy musikk, blir gjort oppmerksom på at det kan være plagsomt for andre, og at denne personen da får mulighet til å uttrykke hvordan han eller hun ønsker tilbakemelding om dette.

Det andre handler om situasjoner som av forskjellige grunner ikke kan drøftes eller løses i øyeblikket, og hvor seksjonslederen blir den som overbringer dette til de rette personene. Det handler om bedre samarbeid, konfliktløsning og tydelig kommunikasjon, og det som sies i ledermøtet, vil starte en prosess som fortsetter i andre fora og situasjoner.

Samspillet har stor betydning i seksjonen

En viktig del av seksjonsmiljøet er den stemningen og atmosfæren som til enhver tid råder i seksjonen. Atmosfæren og stemningen påvirker samspillet mellom personene i seksjonen – og motsatt.

Samspill handler om det som skjer i personalgruppen, i pasientgruppen, mellom pasientene og personalet og mellom seksjonslederen og disse tre samspillsområdene. Seksjonslederen bruker ledermøtet til å drøfte hvordan man skal oppføre seg mot hverandre, og betydningen det har for stemningen og atmosfæren.

I en akuttseksjon er det slik at hele repertoaret av mulige stemninger og atmosfærer kan oppstå – fra det vanskelige, ubehagelige, truende og undertrykkende til gleden, inspirasjonen, velværet og samhørigheten.

Det vil derfor være avgjørende å snakke om hva en skal gjøre i slike situasjoner, samtidig som en er innforstått med at i en akuttseksjon hvor personer i kriser og vanskelige mentale tilstander kommer inn, vil det oppstå ubehag og vanskeligheter.

I ledermøtet er det ikke alltid god stemning

Akuttseksjonen skal romme og gi plass til både gode og vonde følelser og opplevelser. Det er fortvilelse, men også sinne og forbannelse over systemet, over å være tvangsinnlagt, overfor lederen, personalet og andre forhold i personens liv.

Det betyr at i selve ledermøtet er det ikke nødvendigvis alltid god stemning. Folk er sinte og oppgitte og må få gi uttrykk for det. En måte å forstå dette på er at atmosfære og stemning har utspring i følelsene som råder hos personene som er i seksjonen til enhver tid, det være seg pasienter, personale og lederen selv.

Folk er sinte og oppgitte og må få gi uttrykk for det.

Følelser kan smitte fra person til person, og alle de forskjellige følelsene danner den atmosfæren og stemningen som til enhver tid råder i seksjonen. Slik følelsesmessig smitte er ikke et uttrykk for patologi; snarere tvert imot er det uttrykk for at vi alle er vanlige mennesker.

Følelser kan forstås som kroppslige og mentale tilstander som peker på hva slags handlinger vi kan forvente av en person. Det triste ansiktet gir forventninger om at tårer kan komme og er på sin plass. Det sinte ansiktet viser at banneord kan forventes, noe som uttrykker hvordan personen har det. Det store smilet inviterer oss til et samspill hvor glede uttrykkes gjennom latter og humørfylte utsagn.

Utagerende atferd kan være skremmende

Det er viktig å forstå at negative følelser som sinne og oppgitthet kan slå ut i praksis og lett bli omtalt som utagering. En pasient kan la sitt sinne gå over i handling gjennom for eksempel høye rop, å kaste ting eller i verste fall å angripe andre fysisk. Dette er gjennomgående temaer som vi snakker om i ledermøtet.

Akkurat som følelser, atmosfære og stemning er noe som er under kontinuerlig forandring i en seksjon, kan det å snakke om det bidra til at atmosfæren endres, eller at en tåler mer av det ubehagelige som skjer.

Både å være innlagt og å arbeide i en akuttseksjon gjør at man potensielt kan bli utsatt for ubehag. Det kan være skremmende og vanskelig, og samtidig innebærer det at både pasienter og personale må beskyttes og gis bistand i vanskelige situasjoner.

Nesten alle er innlagt på tvang i seksjonen. Det er derfor et naturlig og nødvendig tema i ledermøtet hvordan det oppleves å være på tvang, og lederen og personalgruppen kan få hjelp og innspill til hvordan «riktig» og redusert tvang kan gjennomføres.

Det er et prosjekt som ser nærmere på og utvikler dette i akuttseksjonen. Ledermøtet er en arena for å ta opp hvor krenkende tvang kan være, men tvang kan også gi trygghet og beskyttelse for noen pasienter, avhengig av den mentale og sosiale krisen de er i.

Seksjonen etablerte primærkontakter

Seksjonen har hatt et prosjekt med å etablere og utvikle en primærkontaktfunksjon der hver pasient får en spesifikk person fra personalgruppen som sin primærkontakt. Ledermøtet har blitt en mulighet for å sjekke om den enkelte vet hvem som er sin primærkontakt.

Dette har vært viktig fordi det er hurtige omskiftinger av pasientgruppen med mange korte innleggelser. I en slik situasjon er det lett å miste oversikten for alle, både pasienter, personalet og lederen. I ledermøtet kan lederen kan få oversikt over mangler og bringe det videre til personalet.

Et annet område hvor dette også gjelder, er arbeidet med den overordnede behandlingsplanen for hver pasient. Hvis den enkelte ikke kjenner til en slik plan, må seksjonslederen overbringe dette til personalgruppen slik at behandlingsplanen kan etableres. Igjen blir ledermøtet en kommunikasjons- og tilbakemeldingsarena.

Samtidig er situasjonen i en akuttseksjon slik at det er pasienter som har mange innleggelser, og disse og lederen kjenner hverandre gjennom en lang felles historie. Disse pasientene gir verdifull tilbakemelding til lederen ved å påpeke og vise endringer i seksjonen over tid, både gode og dårlige.

I ledermøtet kan lederen kan få oversikt over mangler og bringe det videre til personalet.

En viktig del av ethvert seksjonsmiljø er at personalgruppen får mulighet til å utvikle sine ferdigheter og kunnskaper. Seksjonen arrangerer fagdager, der forskjellige temaer drøftes. Seksjonslederen bruker ledermøtet til å informere om fagdagene.

Et eksempel er en fagdag om personlighetsforstyrrelser. Denne dagen førte til at pasientgruppen fikk informasjon om personlighetsforstyrrelser og mulighet til å diskutere hva det er. Pasienter som har fått en slik diagnose, fortalte om hvordan det oppleves, og hva det innebærer.

Pasientgruppen ser betydningen av at personalet får kontinuerlig faglig påfyll. Det gir sikkerhet for pasientene, men innebærer også at personalgruppen blir tatt vare på, noe pasientene understreker at er nødvendig for en god og trygg akuttseksjon.

Avslutning

Erfaringene er at ledermøtet er medvirkende i seksjonens utvikling og for å ivareta pasientenes rettigheter og muligheter i en akuttsituasjon. Det er også et sentralt hjelpemiddel for lederen og personalgruppen til å få tilbakemelding om hvordan stemningen og funksjonen i seksjonen er på ethvert tidspunkt, samt å kunne gi informasjon til pasienter om hva som skjer, og hvorfor.

Samtidig er det et viktig spørsmål hvordan man kan unngå at ledermøtet bare blir et alibi for brukermedvirkning i navnet, men ikke i gagnet. Vi finner ikke noe standardsvar på dette, men det er avgjørende at seksjonslederen og personalgruppen aldri tenker at alt er vel i seksjonen.

Det å ikke få tilbakemelding er det største problemet. Det er avgjørende å utvikle en seksjonskultur som tåler vanskelige tilbakemeldinger. Det må oppleves som læringsmuligheter og ikke negativ og destruktiv kritikk, selv om tonefall og valgte uttrykk ikke nødvendigvis er av det gode og positive slaget.

Referanser

1.       Helse- og omsorgsdepartementet. Førstelinjeledere i norske sykehus – en kunnskapsoppsummering. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2019.

2.       Mintzberg H. Patterns in strategy formation. International Studies of Management & Organization. 1979;9(3):67–86. DOI: 10.1287/mnsc.24.9.934

3.       Helse- og omsorgsdepartementet. Lederansvar i sykehus. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2013.

4.       Helse-Norge. Hva er pakkeforløp for psykisk helse og rus? 2020. Tilgjengelig fra: https://www.helsenorge.no/psykisk-helse/pakkeforlop-for-psykisk-helse-og-rus/hva-er-pakkeforlop-for-psykisk-helse-og-rus/ (nedlastet 23.08.2021).

5.       Ulvestad AK, Henriksen AK, Tuseth A-G, Fjeldstad T. Klienten – den glemte terapeut. Brukerstyring i psykisk helsearbeid. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2007.

6.       Bøe TD, Thomassen A. Psykisk helsearbeid. Å skape rom for hverandre. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

7.       Norcross J, Wampold BE. A new therapy for each patient: Evidence-based relationships and responsiveness. J Clin Psych. 2018;74:1889–1906. DOI: 10.1002/jclp.22678

0 Kommentarer