Levende undervisning - hva er det?

Hovedbudskap

Sammendrag: Motsetningen til levende undervisning er en undervisning som ikke berører studentene, og som de ikke klarer å knytte opp til den praksis hvor kunnskapen anvendes. Tredjeårs sykepleierstudenter ble bedt om å skrive om sine erfaringer med levende undervisning. Dette gjorde de ved å gi eksempler på undervisning de selv har opplevd. Materialet består av 15 fortellinger eller beskrivelser. Fortellingene gir innsikt i hvilke tanker studentene gjør seg om levende undervisning. Gjennom fortellingene beskriver studentene mangfoldet som skal til for at de skal få en opplevelse av at undervisningen er levende. At læreren er godt forberedt viser seg for studentene som lærerens trygghet i møte med klassen, og hans trygghet i forhold til temaet han skal undervise i. Både lærerens forberedelse til undervisningen, og evnen til å planlegge uventede hendelser i klasserommet blir trukket frem i fortellingene. Det handler om at læreren er forberedt til undervisningen for å kunne være forberedt i undervisningen. Studentene kobler levende undervisning til lærere som er i stand til å eksemplifisere kunnskapen med egne erfaringer, som anvender fortellinger fra egne opplevelser i praksis, og som eventuelt også trekker skuespillet inn i undervisningen. Verden kommer inn i klasserommet og studentene opplever undervisningen som levende. At verden kommer inn i klasserommet, er likevel ikke alene tilstrekkelig. Lærerens engasjement må være med, og blir i seg selv en forutsetning for levende undervisning.

Jeg sitter på mitt kontor en tidlig morgen og funderer over livet generelt, og over undervisning spesielt. Jeg skal ha fem timers undervisning i dag, og kjenner at den helt store gløden ikke er til stede. Tankene kretser rundt studentene og hvordan de opplever verden. Som lærer ser jeg mange ganger at de sliter. Sliter med teoretiske arbeidskrav og praksis om hverandre, og kobler ikke alltid høgskolens teoretiske undervisning til den praksishverdagen de møter. Tiden i praksis blir stadig redusert og pensum blir utvidet. Det er jo så mye de bør få med seg disse tre årene mens de er sykepleierstudenter, og vi lærere kjører på. Foreleser og doserer, vil så gjerne formidle mest mulig, slik at de skal være best mulig rustet til å møte virkelighetens verden. I klasserommet om noen minutter vil jeg møte 90 unge mennesker som forventer at jeg skal gi dem nye perspektiver i forhold til dagens tema. Hvordan kan jeg som lærer i dette systemet best legge til rette for at det virkelig skjer læring i klasserommet? Jeg funderer og spekulerer helt til tiden er inne og første timen skal starte.


Hva kjennetegner levende undervisning?
Jeg har de siste årene vært ansatt som lærer i høgskolen. Mange ganger har jeg undret meg over hva studenter mener med levende undervisning. Hva må til og hvordan kan jeg selv være med på å levendegjøre undervisningen. Hva er det som kjennetegner levende undervisning? Dette er spørsmålet som jeg i min hovedfagsoppgave i helsefag har forsøkt å finne svar på (1).

I arbeidet med temaet «Levende undervisning» har jeg flere ganger fått spørsmålet om det motsatte av levende undervisning er død undervisning. Jeg vil ikke kalle en undervisning som ikke er levende, for en død undervisning. Det blir heller en undervisning som ikke berører studentene, og som de ikke klarer å knytte opp til den praksis hvor kunnskapen anvendes. Når undervisningen på høgskolen er ferdig for dagen, pakker studentene sammen sine bøker, putter dem i sekken, og glemmer det som har foregått i klasserommet. Notatene ligger i permer og blir ikke hentet frem før det nærmer seg eksamen, eller når en oppgave skal utarbeides. Mange ganger i løpet av et år utspiller det seg slike situasjoner i undervisningen, og dette er ikke uttrykk for levende undervisning.
Hva mener så sykepleiestudentene kjennetegner levende undervisning i sykepleierutdanningen?

Jeg gikk til tredjeårs sykepleierstudenter for å få svar på dette spørsmålet. Jeg valgte å be tredjeårs studenter skrive om sine erfaringer med levende undervisning, fordi de både har fått undervisning i sykepleiefaget på høgskolen, og i tillegg har de hatt mulighet til å knytte denne undervisningen opp mot møter med pasienter i praksis. Studentene ble bedt om å skrive fortellinger som beskriver hva som for dem er levende undervisning. Dette gjorde de ved å gi eksempel på undervisning de selv hadde opplevd. Materialet består av 15 fortellinger eller beskrivelser. Fortellingene gir innsikt i hvilke tanker studentene gjør seg om levende undervisning.


Bruk av fortellinger i en forskningssammenheng
Historisk sett har fortelling som metode lang tradisjon innenfor human- og samfunnsvitenskapens område. I de senere år har imidlertid også sykepleieforskning interessert seg for denne tilnærmingsmåten(2). Fortellinger kan sees på som et universelt menneskelig fenomen og et universelt menneskelig uttrykk. Mennesker er selv skaper av fortellinger om sine liv, og har alltid brukt dette virkemiddelet for å skape mening og struktur i tilværelsen (3). De gode fortellingene blir av Gudmundsdottir beskrevet som forståelige, lette å huske, funksjonelle og underholdende(4). De inneholder et poeng, og har en moral som lytterne vil kunne leve seg inn i. Fortellingene kan bidra til å forstå verden på en ny måte ved at de omformer våre tidligere ideer og tanker. Studentenes fortellinger har gitt innsikt i hvilke tanker studentene gjør seg om levende undervisning.

Historier som beskriver situasjoner eller hendelser som forfatteren har opplevd, blir ofte kalt sanne historier(4). Fortellingene fra studentene setter begivenheter i klasserommet i fokus, og de er selvopplevde og betraktes som sanne. Hvorvidt fortellingene gjenspeiler virkeligheten akkurat slik den faktisk var, er ikke det sentrale. Selvopplevde fortellinger vil bli fortalt med utgangspunkt i fortellerens perspektiv, og det er studentenes egen opplevelse av situasjonen jeg er ute etter å få beskrevet.


Tilrettelegging - en forutsetning for levende undervisning
Gjennom fortellingene beskriver studentene mangfoldet som skal til for at de skal få en opplevelse av levende undervisning. Hver for seg kan disse forholdene eller sidene ved undervisning stå alene og berike undervisningen, men for at den skal oppleves som levende for studentene, er det nødvendig at alle sidene er med og danner en helhet.

Studentene skriver at tilrettelegging av undervisningen er en forutsetning for at levende undervisning skal oppstå i klasserommet. Forberedelsen før undervisningen starter, gjør at studentene opplever at læreren er godt forberedt, og at han underveis i timens forløp har fokus både på lærestoffet og på studentene. Noen utsagn fra fortellingene kan belyse dette:

- Jeg husker ennå timen vi hadde om det å legge inn inneliggende kateter. Foreleseren var en sykepleielærer-student. Det var helt tydelig at hun var godt forberedt, både i forhold til det hun skulle si og utstyret hun skulle bruke.
- Det andre jeg har lagt merke til, er hvordan de underviser. Det er sjelden transparenter. Og hvis de bruker det, er de oversiktlige med store overskrifter og få stikkord. De gangene vi har fått utdelt kopier på forhånd, har også vært utrolig positivt - da har vi kunnet følge med på det som blir sagt og dessuten skrive på eventuelle tilleggsnotater. Videre står de så og si aldri med nesen i papirene. De har kunnet det stoffet de foreleser om så grundig at det ikke er nødvendig med notater.
(1)

At læreren er godt forberedt viser seg her for studentene som lærerens trygghet i møte med klassen, og hans trygghet i forhold til temaet han skal undervise i. Både lærerens forberedelse til undervisningen, og hans evne til å planlegge uventede hendelser i klasserommet blir trukket frem i fortellingene. Et lite utdrag fra en annen fortelling understreker noe av dette:

- Det var musestille i klasserommet da undervisningen startet, selv om nesten alle hadde møtt frem denne dagen. Jeg skjønte ikke med det samme hvorfor, men vi fikk med en gang beskjed om å trekke oss mye mere sammen. Gjør det nå, nærmest skrek læreren. Skrekkslagen spurte jeg sidemannen om hvorfor læreren ba oss om å gjøre dette. Hun spiller sikkert manisk/depressiv, svarte hun. Ja, selvfølgelig, det burde jeg ha tenkt, for jeg hadde da lest litt psykiatri, men jeg var sjokkert og uforberedt på en slik «oppførsel» fra en lærer. Vi satt som førsteklassinger på en søndagsskolebenk. De fleste var både overrasket og sjokkerte.(1)

Fortellingene beskriver lærere som starter undervisningen på en uventet måte eller som kommer med planlagte, men uventete overraskelser i timen. Lærernes tilnærming til faget er annerledes enn forventet, studentene blir sjokkert, det skjer noe uventet.
I løpet av timen i klasserommet kan undervisningen ta nye veier, ikke alt kan planlegges i detalj på forhånd, og timen kan forløpe annerledes enn læreren har planlagt. Likevel viser fortellingene at lærerens planlegging er av stor betydning for studentenes opplevelse av undervisningen. Det handler om at læreren er forberedt til undervisningen for å kunne være forberedt i undervisningen.


Verden inn i klasserommet
- et grunnlag for levende undervisning

Studentene beretter om at det er viktig at virkeligheten de skal anvende kunnskapen i, kommer inn i klasserommet. Med dette menes at praksis må bli synlig for dem gjennom undervisningen på høgskolen. «Praksisverden» fremstår for mange studenter som ukjent og utilgjengelig, og de ønsker eksempler og fortellinger som kan forberede dem på hvordan de kan anvende kunnskapen utenfor klasserommet. Studentene forteller om lærere som er i stand til å sette ord på hva studentene vil møte «der ute»:

- Undervisningen ble basert på mange eksempler fra praksis, slik at vi fikk se relevansen i det vi lærte, og teorien ble da ikke så svevende. En annen ting jeg likte med denne undervisningen var at lærerne understreket og gav oss egne eksempler på at man ikke alltid lykkes.(1)

Teorien blir mer forståelig og levende ved hjelp av lærerens eksempler fra praksis. Ikke bare eksempler på vellykket utøvelse av sykepleiegjerningen, men også eksempler på hvordan man ikke alltid lykkes i utøvelsen av faget. Fortellingene viser at det er viktig at læreren virkeliggjør pasientene og deres behov for sykepleie, og knytter dette sammen med innholdet i lærebøkene. Læreren må da selv kjenne den verden han ønsker å dra med seg inn i klasserommet. Om læreren ikke har erfaring fra feltet, blir det vanskeligere å formidle praktiske eksempler, og om han ikke er i stand til å sette ord på situasjonen, kan studentene ha problemer med å gripe den. For undervisningen skal knyttes til det som skjer utenfor, i praksis, og derfor er det viktig at erfaringene får sin plass i klasserommet.

I høgskolen er det ikke bare lærerens erfaringer som blir viktig. Også studentenes egne erfaringer danner grunnlag for opplevelsen av levende undervisning. Det er viktig at studentene får prøve seg, også mens de er på høgskolen. Her er et eksempel fra undervisning i nedlegging av sonde på studenter på høgskolen:

- Det blir lettere å sette seg inn i pasienten sin situasjon når vi har prøvd det i virkeligheten enn om vi skulle lese om hvordan pasienten opplever det. Det spesielle her var også at det var så veldig sterkt, for vi kunne virkelig se ubehaget som hun som fikk lagt ned sonden, hadde. Dette var mye sterkere opplevelse å legge ned en sonde på en annen person enn for eksempel å legge inn en veneflon, fordi ubehaget til «pasienten» var mye større. Dette var levende for meg, både å være pasient og sykepleier, to roller slo to fluer i en smekk.(1)

Studentene har også behov for å forsøke selv. Egne opplevelser kan danne grunnlag for videre refleksjoner og dypere forståelse av både faget og pasientens situasjon. Slik kan studentene oppleve mer enn det de kan lese om i bøkene, undervisningen vil fremstå som noe de kan hente frem i møtet med pasienten og tenke: Det var jo slik det var.

Ved hjelp av undervisning som tar i bruk eksempler og egenaktivitet, kan studentene føle at verden kommer inn i klasserommet. De opplever undervisningen som relatert til «det virkelige livet», de lar seg i større grad engasjere, og de kan utvikle følsomhet for hvordan det kan være både for sykepleier og pasient. Følsomheten gjør dem bedre rustet til møte med andre mennesker.
Flere av fortellingene kommer inn på skuespillet, og viser hvordan bruken av skuespill i klasserommet også kan åpne for å få verden inn i klasserommet:

- Vi startet hvert emne med å gå gjennom et miniskuespill de hadde laget, noen ganger opptrådte de sammen i enkle utkledninger, noen ganger var læreren alene …….Det ble også tatt frem enkelte studenter frivillig som kunne vise hva de ville gjort i en slik situasjon. Dette gjorde at vi alle ble en del av rollespillet, eller undervisningen og at foreleserne ikke bare sto og «messet». (1)

Skuespillet hjelper studentene å se sin rolle som fremtidige sykepleiere i møte med pasienten. De er opptatt av pasientens situasjon, men legger i tillegg merke til hvordan man som sykepleier møter pasientene. Studentene kobler levende undervisning til lærere som er i stand til å eksemplifisere kunnskapen med egne erfaringer, som anvender fortellinger fra egne opplevelser i praksis, og som eventuelt også trekker skuespillet inn i undervisningen. Verden har kommet inn i klasserommet og studentene opplever undervisningen som levende.


Engasjement - en forutsetning
for levende undervisning

At verden kommer inn i klasserommet er ikke alene tilstrekkelig grunnlag for at undervisningen blir levende. Lærerens engasjement må være med, og blir i seg selv en forutsetning for levende undervisning. Engasjementet fører til at studentene selv blir engasjert og deltar mer aktivt i timene. Dette blir i fortellingene beskrevet slik:

- Disse lærerne hadde en glød og entusiasme i undervisningen som gjorde at jeg glemte tid og sted…Allerede etter første time fant jeg ut at jeg måtte kjøpe pensumbøkene med en gang. Dette bare måtte jeg lese mer om…..Lærerens engasjement preget timen. Hun beveget seg rundt i klasserommet, satt på kateteret, sto ved siden av kateteret, og timen opplevdes dermed ikke som en forelesning, men mer som en samtale eller diskusjon mellom lærer og oss studenter.(1)

Engasjementet er forutsetningen for at levende undervisning i det hele tatt kan oppstå. Fortellingene viser lærere som kan faget både i teori og praksis, og som bruker seg selv på en engasjert måte i undervisningen. Dersom disse forutsetningene er tilstede kan levende undervisning være så mye. En student sier det slik:

- Levende undervisning kan være så mye. Det kommer helt an på den som underviser. Det viktigste er at læreren er engasjert og uttrykker seg klart og tydelig. Jeg opplever å engasjere meg mer de gangene læreren «brenner for» det han/hun underviser i. Jeg har opplevd levende undervisning som virkelig har vært til god hjelp i praksis. Det er utrolig gøy å oppleve at en bruker det en har lært på skolen. (1)


Undervisning som berører - bærer den levende undervisningen
Når læreren forbereder undervisningen godt på forhånd, trekker verden inn i klasserommet og engasjerer seg både personlig og faglig, er studentene på vei til å oppleve undervisningen som levende. Om de i tillegg opplever at de har kontakt med læreren, og får anledning til å komme med innspill og undringer underveis i timen, blir undervisningen levende.

- Han stilte oss spørsmål hele veien og prøvde å få oss med i det han underviste i, og uansett hva folk svarte var det ikke snakk om å gjøre narr av noen. Var det litt riktig, vinklet han svaret slik at det ble riktig. Var det helt feil, prøvde han å bruke det for å få oss til å resonnere oss til svaret…..Han hadde hele tiden øyekontakt med klassen, og det virket nesten som om han så på alle sammen samtidig fordi han lot blikket gå hele tiden.(1)

Etter analysen av de 15 fortellingene er det tydelig at levende undervisning for studentene i undersøkelsen er avhengig av at de berøres i undervisningen. Dersom læreren er åpen for studentenes innspill og undringer, og i tillegg har humoristisk sans, vil han kunne nå inn til og berøre studentene. En student beskriver det slik:
- Det ble selvsagt en del latter i disse timene, men det tror jeg er svært viktig når man arbeider med et slikt alvorlig og mange ganger tragisk emne!(1)

Uten samspillet, uten dialogen, vil ikke studentene berøres, og levende undervisning vil heller ikke oppstå. Kontakten mellom læreren og studentene blir derfor viktig. Denne kontakten må etableres og opprettholdes gjennom hele timen, og ansvaret for at dette skjer hviler ikke bare på lærer, men også på studenten. For at læreren skal kunne berøre sine studenter, må det legges til rette for oppdagelser underveis, han må hjelpe studentene til å se noe mer enn det de forventer, tørre å slippe seg løs i klasserommet.


Levende undervisning - hva er det så?
Det fremkommer i min undersøkelse at tilrettelegging av undervisningen er en forutsetning for levende undervisning. Videre er det viktig å få «verden inn i klasserommet», og at læreren har engasjement i forhold til tema og faget. Om studentene berøres kan undervisningen bli levende. Spørsmålet om hva som kjennetegner levende undervisning kan ut fra dette besvares på følgende måte: Levende undervisning kjennetegnes av en undervisning som er vel tilrettelagt av en engasjert lærer som trekker verden inn i klasserommet og berører studentene.


Litteratur
1. Kuven, B. Levende undervisning. Hovedfagsoppgave i helsefag. Bergen: Universitetet i Bergen. 2001.
2. Kirkevold, M. Sykepleieteorier: analyse og evaluering. Oslo: Ad Notam Gyldendal AS, 1992.
3. Ramhøj, P. Narrativer fortællingens muligheder i sygeplejen. I: Lyngaa, J. Sygeplejefag -refleksjon og handling Bind 2. København: Munksgaard. 1998: 22-47.
4. Gudmundsdottir, S. Forskning på undervisning og læring. Hvor er vi og hvor går veien videre? I: Langlo, J. (red.) Norsk forskning om utdanning. Oslo: Ad Notam Forlag, 1994: 44-80.