OBS! Spilleavhengig

I den senere tid har fenomenet spilleavhengighet fått mye medieoppmerksomhet. Mennesker står frem med sine pengespillproblemer, og forteller om hvilke konsekvenser pengespill har hatt for deres liv. Ifølge Markeds- og medieinstituttets undersøkelse fra 2005, beregnes antall spilleavhengige til å være ca 71.000 (1).
Ødelagt økonomi, samlivsproblemer, et liv fylt med skam, skyldfølelse, løgn og hemmelighold, er noe av det som preger spilleavhengiges fortellinger. Av direkte fysiske plager rapporteres hodepine, ryggsmerter, irritabel tarm og depresjonslignende tilstand (2). Ikke sjelden har pasienten oppsøkt lege med symptomer innenfor disse kategoriene, ettersom skamfølelse kan hindre dem i å fortelle om den egentlige årsak til sine plager.
De spilleavhengige bruker mye tid på sin aktivitet. Følgelig vil tilsvarende lite tid bli brukt til familie og venner. Hvis en i tillegg har lånt penger av sine relasjoner og ikke greid å betale tilbake, ønsker mange spilleavhengige ikke å treffe sine skyldnere. På denne måte blir de spilleavhengige både isolerte og ensomme i sin lidelse.
Spilleavhengige har en adferd som helt klart har en negativ innvirkning på deres helsemessige tilstand. Sannsynligheten for at mange sykepleiere i sitt daglige arbeid vil møte spilleavhengige er stor.
Med bakgrunn i egen studies funn og teoretiske rammeverk, vil jeg peke på noen av de grupper innenfor sykepleietjenesten som trolig vil komme i kontakt med disse pasientene.

Liberalt spillmarked
Noe av bakgrunnen til de problemer vi nå opplever, er liberalisering av pengespillmarkedet i Norge midt på 1990-tallet. Da ble det åpnet for en økning av spilleautomater i Norge. I dag er det utplassert nesten 16.000 pengespillautomater i Norge (3). Spilleautomatene er plassert på kjøpesentre, bensinstasjoner og kafeer, noe som gjør dem lett tilgjengelige.
Norge er ikke alene om å liberalisere sin pengespillpolitikk, også Storbritannia opplever et økende antall spilleavhengige, og medfølgende sosiale og helsemessige problemer. Britiske forskere mener derfor at helseprofesjonene bør ha samme beredskap mot spilleavhengighet som mot andre potensielt vanedannende aktiviteter, som alkohol og røyking (4). Når en vet at omfanget av spilleavhengige øker i Norge også, er det all grunn til at landets helsearbeidere bør sette fokus på de negative virkninger spilleavhengighet kan ha på menneskers helse.

Kan forebygges
Internasjonale prevalensstudier viser at cirka 40 prosent av ungdom deltar i pengespill, og at omfanget av det som benevnes som problemspill er fire ganger høyere, enn hos den voksne befolkning. Samtidig erkjenner denne gruppe i liten grad at pengespill representerer et problem i deres hverdag. De søker da naturlig nok heller ikke behandling. Årsaken er trolig at ungdom i mindre grad enn voksne møter de negative konsekvenser av sin avhengighet, og inntar derfor ikke en hjelpesøkende adferd (5).
Helsestasjon for ungdom kan være med på å fange opp utsatt ungdom i forhold til pengespill. De kan dele ut informasjon om pengespillproblemer, og henvise ungdom som trenger behandling til riktig instans. I første omgang vil det trolig være fastlegen.
Familier hvor barn er involvert blir også hardt rammet når den ene av foreldrene lider av spilleavhengighet. Ikke sjelden kan skilsmisse bli en konsekvens av avhengigheten, fordi den ene partner føler mistillit på grunn av stadig løgn og hemmelighold. Dessuten blir det en skjev og urettferdig fordeling av familiens utgifter, noe som ytterligere vil slite på forholdet. Enslige forsørgere som kontakter hjelpelinjen for spilleavhengige er opptatt av at barna ikke skal oppdage hvor forferdelige foreldre de er. «Jeg må slutte å spille for barnas skyld.» De innser at fortsatt pengespill er en trussel mot deres selvbilde som gode omsorgspersoner (6). Det er derfor sannsynlig at spilleavhengige med barn besøker helsestasjonene. Kunnskap om, og informasjonsmateriell vedrørende spilleavhengighet, og hvordan søke hjelp, bør derfor finnes ved våre helsestasjoner.

Akuttmottak og korttidsposter
Depresjon, selvmordsforsøk og selvmord medfører innleggelser både innenfor somatiske og psykiatriske sykehus. I en undersøkelse som er gjort hos et utvalg av 150 spilleavhengige som var til behandling for sin lidelse, hadde 48 prosent - 60 personer - selvmordstanker, mens 12 prosent -15 personer - hadde gjennomført minst ett selvmordsforsøk direkte knyttet til spilleavhengighet (7).
Ved innleggelse i akuttmottak på somatisk sykehus, kan det derfor være nyttig å tenke på spilleavhengighet som årsak til selvmordsforsøk. Det er ikke sikkert at pasienten selv lett innrømmer dette. Skal sykepleiere i et akuttmottak kunne være med på å avdekke pasientens egentlige problem kreves følgende:
* En åpne og direkte samtale mellom sykepleier og pasient.
* Sykepleier må ha kunnskap og forståelse av at dette er en sykdomsrelatert situasjon, ut over den direkte akuttmedisinske.
Jeg vil hevde at sykepleiere i et akuttmottak faktisk har en god mulighet til å kunne få frem denne kunnskapen fra pasienten, hvis en vil og tør å bringe temaet på bane. Den akuttmedisinske situasjon må selvfølgelig være avklart.

Vordende foreldre
I en studie fra neonatalområdet i USA påpekes behovet for å utvikle rutiner og verktøy for å kartlegge spilleavhengighet. Det vises spesielt til at tidsforbruk på pengespill, spesielt bingo, kan hindre god tilknytning mellom foreldre og barn. Med bakgrunn i at en undersøker vordende mødre i forhold til andre rusmidler burde det også være naturlig å undersøke om pengespillvaner(8). Slik kartlegging er ikke rapportert i Norge. Å reise problemstillingen kan være et første skritt, både for å kartlegge omfanget og å fange opp dem som er i faresonen på et tidlig tidspunkt.

Dele byrden
Spilleavhengighet kan forandre mennesker fra å være pliktoppfyllende, oppofrende og velfungerende til å fremstå som egoister. Et stort pengeforbruk, hemmelighold og løgn fører mennesker ut i ytterste desperasjon. Det skal ikke være nødvendig at de spilleavhengige skal bære dette problemet alene. Helseprofesjoner og det sosiale hjelpeapparat skal dele denne byrden, og bygge opp kunnskaper og holdninger innrettet slik at de mennesker som er rammet, kan komme seg ut av sin situasjon med helse og verdighet i behold.

Litteratur

1.  Kavli B, Berntsen W. Undersøkelse om pengespill. Spillevaner og Spilleproblemer i Befolkningen. Oslo: Markeds og medieinstituttet, 2005.

2.  Fekjær HO.  Spillegalskap - vår nye landeplage Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S., 2002.

3.  Lotteri og stiftelsestilsynet (2005). Norske pengespell 2004. Førde.

4.  Griffits M.  Betting your life on it. British medical journal 2004; 329(10): 1055-1056.

5.  Ladouceur R, Blaszynski A, Pelletier A. Why adolecent problem gamblers do not seek treatment, Journal of Child & Adolescent abuse 2004; 13 (4): 35 1-12.

6.  Tranøy E. Hvilke grunner har spilleavhengige for å kontakte hjelpelinjen for spilleavhengige? Emneoppgave ved institutt for sykepleievitenskap universitetet i Oslo,
upublisert 2006

7.  Christensen MH, Partsdaughter CA,  Gernain M.  Mother -bingo bonding screeniing for gambling addiction in the neonatal intensive care unit. Neonatal network The Jurnal of Neonatal Nursing 2000; 19 (7): 35 7-11.

8.  Ledgerwood DM, Petry NM (2004). Gambling and sucidality in treatment seeking pathological gamblers, Journal of Nervous and Mental Disease. 2004; 192 (10): 30, 711-4.

9.  Lund I, Nordlund S. Pengespill og pengespillproblem i Norge. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning, 2003.

Anbefalt oppstartslitteratur for de som skal fordype seg i denne tematikk, er psykiater Hans Olav Fekjærs bok Spillegalskap - vår nye landeplage, samt Statens institutt for rusmiddelforsknings rapport, "pengespill og pengespillproblem i Norge"(9).
Det foreligger betydelig internasjonal forskning på fenomenet.