Ingen spøk å gå på trygd
Det er ofte krevende for brukere med psykiske problemer å forholde seg til trygdesystemet.
Etter å ha arbeidet i helsevesenet hele mitt yrkesaktive liv har jeg erfart at vi fagfolk, enten vi sitter i behandlingssektoren eller i Nav, har lett for å glemme at hver og enkelt av oss ikke ser hele bildet og derfor kan komme til å trekke feil konklusjoner på vegne av brukerne våre. Dette kan skape misforståelser og feilslutninger i behandlingsforløpet og utrygghet og mistillit til systemet hos brukerne. Derfor er det viktig at vi kommuniserer på tvers av sektorer, at vi legger frem våre synspunkter, lytter til hverandre og kommer frem til best mulige løsninger i fellesskap, til beste for brukerne.
Kari
«Kari 19 år» henvises til psykiatrisk poliklinikk. Hun har
droppet ut av skolen, har problemer på jobb, og føler seg ofte
misforstått. Fastlegen har henvist henne til poliklinikken med
mistanke om at hun har en bipolar sykdom. Hun har hatt tendens til
manier og er nå deprimert. «Kari» er nesten ferdig utdannet frisør.
Hun mestret teorien på skolen, men fikk problemer da hun kom ut i
praksis og skulle ha kundekontakt. Stemningsmessig svinger hun en
del, og tilbakemeldingen fra praksisfeltet var at hun var for
ustabil til å arbeide der. I tillegg til utredning og behandling i
poliklinikken har vi brukt mye tid på viktige samarbeidspartnere;
Nav, mulige arbeidsgivere og skolen. Det har vært en lang prosess.
Noe av det vanskeligste, slik jeg ser det, har vært å hjelpe «Kari»
til å bli forstått, særlig i Nav-systemet.
For noen år siden deltok jeg på en rekke medisinsk-etiske
seminarer. Jeg måtte stadig erkjenne at andre hadde en helt annen
oppfatning av en sak enn meg. De andre deltakerne var også
helsearbeidere, og jeg hadde forventet at vi hadde de samme
grunnverdiene og stort sett skulle være enige i flere av
vurderingene. Det viste seg ikke å være tilfellet. Det ble store
diskusjoner og mange motsetninger oppsto. Noen virket som de
oppfattet uenighetene som personangrep. Sakene vi drøftet var svært
alvorlige, og de ulike synene kunne fått store konsekvenser for
pasientene så vel som for deres familier. Dette lærte meg at vi må
være bevisste på at våre samarbeidspartnere har ulike utgangspunkt
og ulike syn – selv om vi er kolleger. Derfor må vi som arbeider
med mennesker alltid bestrebe oss for å belyse en situasjon fra
alle sider og lytte til flest mulig stemmer. Det kan ofte være
vanskelig å etterspørre de andre samarbeidspartnernes mening uten
at det blir oppfattet som kritikk. Men uten åpenhet fra alle sider
kan de gode prosessene vi ønsker oss bli vanskelige å få til.
Interessert nysgjerrighet
Psykiatriske pasienter sliter ofte med lav selvfølelse, kanskje psykoser, depresjoner og forskjellige typer angst. «Karis» symptomer svinger, fra at hun til tider klarer seg nesten uten bistand til at hun i perioder har behov for mye omsorg, hjelp og støtte. I enkelte perioder har hun svært vanskelig for å få sagt ifra. Da trenger hun interessert nysgjerrighet fra hjelpere som etterspør hva hun tenker og trenger hjelp med. I disse periodene må man ofte gi praktisk hjelp, noen ganger ta helt over, eller gjøre ting sammen med henne.
Frykt for systemet
For «Kari» er Nav-systemet spesielt utfordrende. Hun tør ikke
lage avtaler med andre instanser av frykt for ikke å få sendt
meldekortene på riktig dato, og tør ikke gå ut av frykt for at Nav
skal ringe, eller at det skal komme brev om at hun må møte opp på
kort varsel. Hun vet at krysser hun av feil på meldekort eller
-skjema kan det få store konsekvenser. Hun kan miste inntekt, og må
kontakte alle instanser hun har økonomiske avtaler med. I tillegg
må hun mest sannsynlig også ha nødhjelp til mat. Overgangen fra
sykmelding til arbeidsavklaring er en situasjon som kan føre til en
periode uten inntekt – dersom personen ikke får denne praktiske
hjelpen.
Dette mener jeg Nav kan gjøre noe med. Det er ofte enkle ting
som svikter. Først og fremst må saksbehandler ta seg tid til å
etablere en trygg kontakt – det kan skje ved å gå gjennom meldekort
eller -skjema, vise hvordan de skal fylles ut, sjekke ut om
brukeren forstår informasjonen og er i stand til å fylle ut selv,
eller tilby å gjøre det sammen med brukeren. En bruker som forstår
hva han eller hun skal gjøre vil være mer motivert til å følge opp
selv. Ikke minst er det viktig å sørge for at bruker får ny
timeavtale, et timeavtalekort med navn og direktenummer til
saksbehandler. Den enkelte saksbehandler må også ha oversikt over
Navs ulike virkemidler – «Ny GIV», kompetanseprogram, ungdomsteam,
arbeidsgiverlos og så videre.
Manglende åpenhet
Først når det grunnleggende er på plass og tryggheten mellom
saksbehandler og bruker er etablert, kan situasjonen belyses fra
flere sider i samarbeidsmøtet. I praksis kan det ofte virke som den
enkelte møtedeltaker stiller med sin agenda og er mest opptatt av å
få frem sin egen oppfatning. Egentlig har vi et felles mål – å
hjelpe personen videre. Men for å komme frem til riktige konklusjon
må alle synspunkter legges fram og saken belyses fra flere sider.
Hvis dette ikke skjer, kan konklusjoner bli trukket på ufullstendig
grunnlag. Det er i så fall alvorlig. Pasienten kan lett få inntrykk
av at det eneste budskapet er: «Gå på jobb!» Noen kan føle seg
krenket eller bli sinte, dialogen i møtet forringes, og
konklusjonen kan til og med bli feil. Og like alvorlig; det tar
lengre tid å bygge opp motivasjon og trygghet på nytt.
For «Kari» ble dette en lang prosess. Hun er bare ett eksempel
blant mange på hvor viktig det er at vi lytter til hverandre.
Utfordringen er å stille spørsmål og gi uttrykk for synspunkter på
en slik måte at kolleger ikke behøver å gå i forsvar, men heller
åpne opp for nye sider av en sak. Dialogen er nøkkelen. Måten vi
som fagfolk kommuniserer på, og som igjen kan få konsekvenser for
pasientene, er for meg et stadig tilbakevendende
dilemma.
0 Kommentarer