fbpx Helsepersonell er feige når de ikke snakker med pasientene om fylleskadene Hopp til hovedinnhold

Helsepersonell er feige når de ikke snakker med pasienter om fylleskader

Bildet viser en mann som sitter i rullestol.
UNNGÅR TEMAET: Det er kritikkverdig at helsepersonell ikke benytter sykehusinnlegelsen til å informere om relevante hjelpetilbud overfor pasientene, mener Sjåfjell. Foto: Mostphotos

Mange pasienter har et alkoholproblem. Likevel snakker man sjelden om alkoholbruk på sykehus. Skyldes dette høflighet, feighet, uvitenhet, likegyldighet eller helsepersonells eget forhold til alkohol? spør innleggsforfatteren.

Helsedirektoratet anslår at 31 prosent av innleggelsene på norske sykehus kan være direkte eller indirekte rusrelaterte. Hver tredje sykehusinnleggelse skyldes altså rus. Ifølge en britisk studie drikker hver femte sykehuspasient så mye alkohol at det kan være helseskadelig.

Alkohol er altså det rusmiddelet som skader mest og flest. Det er betenkelig og kritikkverdig at vi ikke benytter sykehusinnleggelsen til å informere om relevante hjelpetilbud overfor pasientene. Om det skyldes høflighet eller feighet er ikke viktig, men man gjør et dårlig faglig arbeid som bygger på en etisk og moralsk feilvurdering.

Smertefull erfaring

Helsepersonell har et etisk og moralsk ansvar overfor pasient, pårørende og barn til å tematisere årsaken til innleggelsen. Ikke for å moralisere, men for å gi informasjon om ulike behandlingstilbud. På noen sykehus kartlegger man. Det er alt. Pasienten gis ikke tilbud om behandling selv om vi vet at tidlig intervensjon og behandling er viktig. Jeg har derfor lyst å dele en historie som utspant seg i juletida for 17 år siden, og det er lite som har endret seg i dag.

En desemberkveld for 17 år siden jeg ble innlagt på Sykehuset Vestfold med et komplisert beinbrudd. Ankelen var ødelagt, sener var avrevet og så videre. Man fikk ikke gjort noe med det om natten. Jeg var for full. Da jeg våknet påfølgende morgenen, fant jeg noen krykker og dro hjem. Jeg var fremdeles «tørst», og minibaren på norske sykehus er ikke noe å skryte av. Da jeg kom hjem begynte det å gjøre vondt i foten. Jeg dro tilbake til sykehuset. Hevelsen hadde da blitt så stor at de ikke kunne operere før etter noen dager. 

Spøk fremfor alvor

Selv om jeg ikke var i full narkose, sovnet jeg på oppvåkningen og våknet med store smerter midt på natten. Sykepleieren ga meg flere injeksjoner. Smerten ga seg imidlertid ikke. Sykepleieren ringte flere ganger til vakthavende. Hun var nok bekymret for å gi meg for mye smertestillende.

På et tidspunkt sa jeg at det eneste som kunne hjelpe meg var en røyk. Sykepleieren lot seg etter hvert overtale og trillet meg ut på terrassen i den kalde desembernatten. Hun hastet videre og sa hun ville komme tilbake om 10 minutter. Hva som skjedde når den kalde luften, røyken og morfinen slo inn, vites ikke, men jeg opplevde i alle fall min første morfinrus, og forsto fort at dette var vanedannende. Så der satt jeg – høyt over Tønsberg, midt på natten, i minus 10 grader, alene på en terrasse og nyoperert.

Sykepleierne kalte rommet – noe lattermildt – for 'julebordsrommet'

På dette tidspunktet drakk jeg mye og hadde vært utenfor arbeidslivet i tre år. Vi var fire menn på rommet, og alle hadde vært på glattisen samme kveld. Sykepleierne kalte rommet – noe lattermildt – for «julebordsrommet». Det var nok tryggere å le litt med oss enn å snakke om det som var vanskelig.

Alkohol – et ikke-tema

Under denne innleggelsen var jeg en krevende pasient med uttalte psykisk helse problemer og 3,0 i promille. Likevel var ikke alkohol et tema. I dag kan jeg si at jeg savnet en samtale og informasjon om hvilke hjelpetilbud som fantes. Ikke fordi at jeg vet at ting hadde blitt bedre, men jeg kunne fått kunnskap som gjorde meg bedre rustet til å ta bedre valg.

Etter 14 dager på sykehuset tok jeg en taxi hjem med en gipset fot og masse smertestillende. Jeg hadde dessverre ikke blitt mindre tørst, så jeg så jeg stoppet innom vinmonopolet.

Det ble altså ikke gjort en innsats mot det som lå bak skaden. At foten ble bra igjen var flaks. Alkoholskader var en privatsak under mitt opphold på sykehus i 2002.

Alt er ikke bedre i dag

Det er lett å tenke at dette er lenge siden, og at ting er bedre i dag. Jeg tror imidlertid at det som kanskje har endret seg mest på disse årene, er at helsepersonell drikker mer i dag enn for 17 år siden.

Er det greit at helsepersonell ikke tar sitt oppdrag på alvor?

I en nyhetssak i Rus og samfunn nylig sto det følgende: «Helse og omsorgsdepartementet har bedt helseforetakene sørge for at somatikken fanger opp pasienter med rushelseproblem siden 2012. Men på mange sykehus har det skjedd lite».

Er det greit at helsepersonell ikke tar sitt oppdrag på alvor?

Underbehandler alkoholproblemer

Mens halvparten av personer med depresjon mottar helsehjelp, mottar kun én av ti helsehjelp for sine alkoholproblemer, ifølge forsker Jørgen Bramness. Alkoholproblemer underbehandles altså kraftig, enda vi vet at så mye som 30 prosent av innleggelsene skyldes rus. Likevel informeres ikke pasientene om mulighetene for hjelp.

Gjelder ikke tidlig intervensjon for helsepersonell på sykehus i møte med rus? Selv har jeg hatt mange «fylleskader» som har kostet samfunnet mye.

Nå er det få, meg innbefattet, som tror at alt hadde blitt endret ved at man pratet om dette med meg. Målsettingen med en slik samtale ville jo vært å formidle kunnskap basert på mine helseutfordringer og de tilbud som finnes.

Man skal heller ikke se bort fra at pasienten er motivert til å gjøre en endring etter en skade. Konsekvenser kan være motiverende for endring. Å unngå å prate om rus etter en skade forårsaket av rus er som å ikke snakke med pasienten med hjerteinfarkt om kosthold. Eller å ikke snakke om røyk med en pasienten som har lungekreft.

Noen refleksjoner

  • Hvorfor er man ikke bedre på sykehusene til å tematisere alkohol som årsak til skade?
  • Hvorfor er det lettere å snakke med pasienter om dårlige røykevaner og høy BMI enn alkohol?
  • Er helsepersonell unnvikende til å tematisere alkohol i somatikken på grunn av egen rusbruk?
  • Hvor mange barn og pårørende blir skadelidende av helsepersonells feighet?

Jeg bruker begrepet feighet, fordi 90 000 barns oppvekst påvirkes negativt av voksnes rusbruk. Mange av disse voksne er i kontakt med helsetjenesten uten at ansatte tematiserer utfordringen og tilbyr relevant helsehjelp.

Om feigheten skyldes høflighet, uvitenhet eller likegyldighet, vet jeg ikke. Det jeg imidlertid vet er at å tilby tidlig hjelp for pasienten kan og i mange tilfeller være tidlig hjelp for pasient, pårørende og barn som lider under voksnes bruk og misbruk.

Les også:

Mange sykehuspasienter har et alkoholproblem

Bildet viser pasient som snakker med helsearbeider
MÅ FØLGE OPP: – Det hjelper ikke å screene hvis man ikke følger opp med intervensjon, sier Ole Næss. Han sjekker hvordan norske sykehus følger opp kravet om å identifisere og intervenere der pasienter kan ha alkoholrelaterte helseproblemer. Foto: Mostphotos

Mange flere somatiske sykehuspasienter drikker mer alkohol enn tidligere antatt, har britiske forskere funnet ut. De anbefaler å screene alle sykehuspasienter. Det gjør vi til dels i Norge, men det skorter på oppfølgingen.

Hver femte sykehuspasient i Storbritannia drikker så mye alkohol at det kan være helseskadelig, og hver tiende er avhengig av alkohol.

De høye tallene kommer fra en systematisk kunnskapsoppsummering publisert den 3. juli i tidsskriftet Addiction : «The prevalence of wholly attributable alcohol conditions in the United Kingdom hospital system: a systematic review, meta‐analysis and meta‐regression».

Forfatterne har sett på 124 tidligere studier med til sammen over 1,6 millioner deltakere.

Foreslår universell screening

Foreløpig gjøres det lite i Storbritannia for å screene rutinemessig for avhengighet av alkohol blant innlagte sykehuspasienter. Forskerne foreslår både at det innføres universell screening av alle sykehuspasienter for å kartlegge eventuelle alkoholrelaterte problemer, samt bedre kunnskap blant helsepersonell om alkoholrelaterte plager.

Ti og åtte ganger høyere

Prevalensen av alkoholrelaterte plager er allerede kjent å være høyere blant sykehuspasienter, men tallene har variert litt. Derfor er metaanalysen som man nå har fått fra Addiction -artikkelen, velkommen.

Den viser at en av fem sykehuspasienter drikker så mye alkohol at det kan være helseskadelig, mens en av ti kan sies å være avhengig av alkohol. Det er henholdsvis ti ganger og åtte ganger høyere enn blant gjennomsnittsbefolkningen i Storbritannia.

Vær obs på disse

De vanligste somatiske tilstandene som kan skyldes et underliggende alkoholproblem:

  • brystsmerter og hjertebank ved inntak av alkohol
  • hode- og ansiktsskader, overfall, vold i hjemmet og ute
  • fall, bruddskader, hjernerystelse med promille
  • kollaps, kramper, blackout
  • mage-/tarmlidelser, infeksjon
  • nedsatt allmenntilstand, forsømmelse av hygiene
  • livskrise, depresjon, angst, forvirring, selvmordsforsøk
  • gjentatte innleggelser

Psykiatri og akuttmottak

Oppsummeringen fant også at skadelig alkoholbruk er mer vanlig blant innlagte psykiatriske pasienter, mens avhengighet av alkohol ble funnet hyppigst blant pasienter som kom via legevakt og akuttmottak.

Alkoholrelaterte tilstander er beregnet å koste National Health Service rundt 3,5 milliarder pund i året.

– Problemet er større enn antatt

Førsteforfatter av studien, lege Emmert Roberts fra King’s College i London, sier ifølge nettsiden Eurekalert: «Mange leger er klar over at alkoholrelaterte plager er vanlig blant sykehuspasienter, men våre resultater viser at problemet er mye større enn antatt. Dedikerte spesialiserte ‘alkoholomsorgsteam’ trengs for å sikre at dette store problemet blir adressert.»

bildet viser Ole Næss
SMÅ DYTT: – Det er bare bitte litt som skal til. Når pasientene gjøres oppmerksomme på sammenhengen mellom et helseproblem og alkoholbruken, så minker de forbruket sitt. Det er snakk om små dytt i fortrolige og tillitsfulle samtaler, sier Ole Næss ved Stavanger universitetssjukehus. Foto: Privat

Nasjonal retningslinje

I Norge er det anbefalt i Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for behandling av ruslidelser at «den somatiske helsetjenesten bør ha et kontinuerlig fokus på hvordan pasienter med rus- og avhengighetstilstander kan fanges opp og gis tilbud om hjelp».

Problemet er at arbeidsgruppen bak retningslinjen ikke finner god nok dokumentasjon til å kunne anbefale noen bestemte metoder i dette arbeidet.

Spør, men gjør ikke så mye mer i Norge

Siden 2013 har det også vært et krav i sykehusenes oppdragsdokument fra Helse- og omsorgsdepartementet at sykehusene skal identifisere og intervenere der pasienter kan ha alkoholrelaterte helseproblemer.

Sykepleien har spurt fire norske sykehus om de screener eller spør sine innlagte pasienter om alkoholbruk. De har alle rutiner for å spørre pasientene om alkoholbruk ved innkomstsamtalene.

– Men spørsmålet er hva de gjør med det, sier sosionom og rådgiver ved Stavanger universitetssjukehus, Ole Næss, og utdyper:

– Det hjelper ikke å screene hvis man ikke følger opp med intervensjon. Et annet problem er at vi vet ingen ting om hva som virker, bortsett fra å ha en restriktiv alkoholpolitikk, sier han.

Kartlegger etterlevelsen

Ole Næss kartlegger i sin doktorgrad hvordan norske sykehus etterlever det som står i oppdragsdokumentet. Han har fått en veldig liten svarprosent på sine spørreskjemaer han sendte ut til alle helseforetak: 13–14 prosent.

– Det står nok ikke så bra til med å følge intensjonen i dette oppdraget. Jeg kan med stor sikkerhet si at det ikke er mange sykehus som har en god historie å fortelle her, sier han.

To screeningmetoder

Ole Næss forteller om to ulike måter helsepersonell kan nærme seg spørsmålet om alkoholvaner i en somatisk helsekontekst, i denne nettsaken hos Oslo universitetssykehus:

– Helsepersonell kan reagere på kliniske tegn som tilsier at alkohol er medvirkende til pasientens helseproblem. Slik metodikk omtales gjerne som targeted screening (målrettet screening), clinical signs eller pragmatisk casefinding. Utgangspunktet for alkoholsamtalen blir her det oppståtte helseproblemet.

– Alternativt kan helsetjenesten spørre alle sine pasienter om alkoholvaner. Eksempler på slik «ren screening» er metoden som kalles «screening and brief intervention».

– Ulik metodikk og modellvalg krever ulik opplæring og ulik organisering av arbeidet, sier Næss.

I doktorgradsarbeidet han holder på med, vil han også se på hvordan helsepersonell opplever å jobbe med dette.

Tidlig oppdagelse – tidlig intervensjon

Ved Stavanger universitetssjukehus (SUS) startet de i 2009 et prosjekt som het Tidlig oppdagelse ­– tidlig intervensjon. Det har nå blitt et permanent tilbud som to ruskonsulenter ved sykehuset er tilknyttet.

– Helsepersonell må være på ballen og snakke med pasientene om alkoholbruk. Vi kan jo anta at det er bedre enn bare å screene. Og det er bare bitte litt som skal til. Ved SUS ser vi at når pasientene gjøres oppmerksomme på sammenhengen mellom et helseproblem og alkoholbruken, så minker de forbruket sitt. Det er snakk om små dytt i fortrolige og tillitsfulle samtaler, sier Næss.

Les om prosjektet i Sykepleien nr. 13 fra 2009, side 38–41 i denne pdf-en.