Å mistenkeliggjøre sexologer hjelper ikke kjønnskreative barn og deres pårørende

I sitt innlegg i Sykepleien går Marit Rønstad til angrep på helsesykepleier Stine Holm Sætervik, samt erfarne sexologer som Esben Esther Pirelli Benestad og Elsa Almås. Blant annet påstår hun at forhøyet selvmordsfare blant unge med kjønnsinkongruens er en tilbakevist påstand.

Minoritetsstress

Flere vestlige studier viser derimot at transungdom har høyere forekomst av selvmordstanker, -planer og -forsøk enn andre ungdommer. Grunnene som oppgis inkluderer minoritetsstress, kjønnsdysfori, diskriminering og stigma. Videre setter Rønstad kjønnsdysfori i sammenheng med alvorlige psykiske lidelser. Dette er en grov forenkling. Det er sant at personer med kjønnsinkongruens oftere har psykiske plager enn cispersoner, men her er det mange faktorer som spilles inn. Plagene kan relateres til alt fra smerten som kommer med å oppleve at kropper ikke matcher ens kjønnsidentitet, mangel på aksept fra omgivelsene, minoritetsstress eller psykiske plager relatert til andre ting enn kjønnsinkongruens.

Klokkeklar

I de tilfellene hvor kjønnsinkongruens er kilden til psykiske plager, er forskningen derimot klokkeklar. Kjønnsbekreftende behandling hjelper! I en gjennomgang av relevante studier foretatt av Cornell University viser 52 av 56 studier at kjønnsbekreftende behandling har gunstig innvirkning på psykisk helse og livskvalitet hos personer med kjønnsinkongruens. Dette gjelder både hormonbehandling og kirurgi, og behandlingen fører til bedring i mange av livets aspekter, blant annet selvbilde, forhold til egen kropp og seksualitet, relasjoner og generelt tilfredshet med eget liv. Svært få angrer på kjønnsbekreftende behandling, anslagsvis så få som 0-4%. Når det gjelder selvmordstematikk har kjønnsbekreftende behandling vist seg å redusere selvmordsfaren med så mye som 67–84%.

Aldersgrense

Rønstad påstand om at «aggressive medisinske prosedyrer» gjennomføres på kjønnskreative barn er rett og slett ikke sann. Aldersgrensen for kjønnsbekreftende kirurgi er 18 år i Norge, slik som andre elektive kosmetiske inngrep. For hormonbehandling med testosteron eller østrogen er aldersgrensen 16 år, altså alderen ungdommen blir helserettslig myndig. Før pubertet behandles ikke barnet medisinsk overhodet, men settes eventuelt på pubertetsutsettende medikamenter ved start av pubertet. Å utsette pubertet anses som en reversibel prosess som kjøper barnet tid til å utvikle og reflektere over sin egen kjønnsidentitet, og samme behandling tilbys barn som kommer i for tidlig pubertet. Som med alle medikamenter kan bivirkninger oppstå, og barnet følges derfor hele veien av kompetent helsepersonell.

Ingen demografiske forskjeller

Videre uttrykker Rønstad bekymring for økningen av barn og unge som oppsøker hjelp til kjønnsbekreftende behandling, og at barnets naturlige utvikling kan forstyrres om dets kjønnsidentitet bekreftes. Hun antyder at barn og unge gjennom ytre faktorer som sosiale medier kan få sin kjønnsidentitet påvirket.

Nylig publisert forskning viser derimot at det ikke er noen demografiske forskjeller på ungdommer som oppsøkte behandling for kjønnsinkongruens i perioden 2000–2016. Studien bemerker også økningen av henvisninger i senere år, og anslår det som sannsynlig at dette skyldes både den økte åpenheten og synligheten rundt tematikken, samt at kjønnsinkongruens rett og slett er vanligere enn før antatt.

Når det gjelder barns kjønnsidentitet er denne like fastsatt, enten barnet definerer seg som trans eller ikke. Og barnet vil «transe» seg selv, uavhengig av hvordan omgivelsene oppfatter dets kjønn. Påstanden om at barnets utvikling vil forstyrres om dets kjønnsidentitet blir bekreftet faller altså også flatt.

I samme referansegruppe

I år har spørsmålet om hvem som skal ha ansvar for kjønnsbekreftende behandling, vært utredet av Helsedirektoratet, med en bred referansegruppe bestående av fagfolk, pasienter, pårørende og interesseorganisasjoner. Både jeg og Rønstad har vært del av denne referansegruppen.

Utredningen har kulminert i et høringsforslag til nasjonale faglige retningslinjer som tar til orde for et desentralisert tilbud over hele landet, noe som muliggjør et bredere tilbud til en svært mangfoldig pasientgruppe med ulike behov. Om disse retningslinjene blir utgangspunktet for fremtidens behandling av kjønnsinkongruens, vil både helsesykepleiere og sexologer bli en uvurderlig ressurs, slik de også er i dag for de av oss som ikke tilbys hjelp hos NBTS. Å mistenkeliggjøre disse yrkesgruppene, slik Rønstad gjør, hjelper ingen, verken transpersoner, kjønnskreative barn eller deres pårørende.