Å leie inn vektere for å beskytte ansatte mot personer med demens, gir feil signal

I november 2019 skrev Adresseavisen at flere sykehjem i Trondheim i perioder de siste årene har leid inn vektere fra Securitas for å sikre de ansatte mot demente og utagerende beboere. I artikkelen avviser kommunaldirektør Helge Garåsen at dette har sammenheng med lav bemanning eller for liten kompetanse i sykehjemmene. Garåsen opplever at bruk av Securitas har vært både konfliktdempende og skadeavvergende, og at pasientene respekterer menn i vekteruniform mer enn kvinner i helseuniform.

Fortvilte og slitne personalgrupper

Jeg er sykepleier og har lang fartstid ved Seksjon for alderspsykiatri, Sykehuset Namsos. Sammen med mine kollegaer har jeg reist rundt på sykehjem og veiledet personalgrupper om demens og utagerende atferd. Heldigvis har vi aldri opplevd at en vekter har stått utenfor pasientens rom. Men vi har møtt mange fortvilte og slitne personalgrupper som opplever at de er underbemannet, og at de har behov for mer kompetanse om demens og utagerende atferd.

Demens er en fellesbetegnelse for flere hjernesykdommer som gir symptomer som sviktende hukommelse, handlingsevne språkfunksjon og evne til kommunikasjon. Personlighet og atferd endrer seg også. Mellom 80 000 og 100 000 har en demenssykdom i Norge i dag. I overkant av 80 prosent av personer som har langtidsplass på sykehjem har en demensdiagnose. Det antas at antall personer med demens vil bli mer enn doblet innen år 2050.

Mennesket bak atferden

Vi mennesker har et grunnleggende behov for å bli forstått og for å forstå gjennom kommunikasjon. Det er en sammenheng mellom det å bli forstått og bekreftet og det å føle seg trygg. Ved demens svikter evnen til å kommunisere på flere felt. Den viktigste kommunikasjonskanalen – hjernen – blir ødelagt. Personer med langtkommet demens kan ha problemer med både å forstå språk og produsere språk. Hvordan skal de da greie å kommunisere?

Atferd er kommunikasjon. Ved demens kan det være vanskelig for personen å forstå signaler fra kroppen og også å formidle dem. Utagerende atferd kan være uttrykk for redsel, slitenhet, sult, tørste, smerter, infeksjoner eller reaksjoner på medikamenter. Dette er viktig å kartlegge, og det er også svært viktig å se mennesket bak atferden. Vernepleiere og sykepleiere har god kompetanse på dette gjennom utdanning, praksis og arbeidserfaring.

Hvilken kompetanse har vekteren?

En av de første teoretikerne som sykepleierstudentene lærer om i sin utdanning, er Joyce Travelbee. Hun sa at utagerende atferd kan være en reaksjon på indre og ytre stimuli og samtidig være den eneste måten pasienten får vist at han eller hun ikke er fornøyd med situasjonen. En personsentrert tilnærming for å forstå og møte pasientens atferd som en kommunikasjon, er derfor nødvendig.

Hvilken kompetanse har vektere om dette? Kjenner du gamle Anna, vekter? Hun har vært familiens samlingspunkt og stilt opp så ofte hun kunne. Hun har aldri gjort noen noe vondt. Men nå, når hun ikke husker hvor hun er eller hvem hun er, blir hun redd og derfor sint. Og da kan hun både rope til deg og klype deg. Har ikke personer med demens som bor på sykehjem krav på å få kommunisere sine behov på den eneste måten de greier? Skal de være nødt til å tie i frykt for den uniformerte vekteren?

Krav på personsentrert omsorg

De nasjonalfaglige retningslinjene fra Helsedirektoratet 2017 er tydelige på at det er personsentrert omsorg og behandling som er gjeldende ved demens, også ved atferdsmessige og psykologiske symptomer ved demens. Det skal også gjøres en grundig utredning og vurdering av underliggende årsaker og selve atferden hos personen.

Personsentrert omsorg handler om å se på personen med demens som en person med følelser, rettigheter, ønsker og med en egen livshistorie. Personsentrert omsorg forutsetter og utvikles gjennom empati og legger stor vekt på de grunnleggende behovene vi mennesker har for trøst, identitet, tilknytning og inklusjon.

Ifølge nasjonalfaglige retningslinjer om demens innebærer personsentrert omsorg i praksis en forankring i ledelse og organisasjonsstruktur, kompetent personale og utøvelse av omsorg i tråd med faglige og etiske normer. Etter at Demensplan 2015 kom, subsidierte Helsedirektoratet opplæring i flere metoder for å utvikle personsentrert omsorg. Dette er nok mer tidkrevende enn å leie inn en vekter, men forskning viser at gode resultater kan oppnås.

Stigmatiserende

Dersom jeg i fremtiden bor på sykehjem, har demens og ikke greier å gi uttrykk for det som plager meg, gi meg da en sykepleier eller en vernepleier. Ikke en vekter! Du forstår … med en gang jeg ser en person i en uniform, som likner på politiuniform, da blir jeg engstelig. Uniformen gjør noe med meg til tross for at jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt. 

Ja, det er noe med respekt for uniformerte personer. Respekten eller frykten vil i mange tilfeller være nok til at en person med demens lar være å kommunisere sine behov. Vi har da kommet ut for noe som kan kalles neglisjering. Ved å anvende vektere sendes det også et signal til omverden om at personer med demens er farlige. Dette er å stigmatisere en sårbar gruppe.

Trenger et grundig arbeid

Dersom utviklingen blir som antatt, med mer enn en dobling av antall personer med demens innen 2050, så er kanskje ikke neglisjering og stigmatisering veien å gå? Kan det være en bedre idé å legge ned et grundig arbeid for å kunne følge retningslinjene til Helsedirektoratet slik at vi kan oppnå en personsentrert omsorg for personer med demens?

Har dere forresten tenkt på hvor mange flere sykepleiere og vernepleiere vi må utdanne for å kunne gjøre et slikt arbeid?