fbpx Lønnsoppgjøret: – Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine Hopp til hovedinnhold

Lønnsoppgjøret: – Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine

FORSKREKKET: Jeg holdt på å svelge snusen i forskrekkelse da jeg oppdaget resultatet av årets lønnsoppgjør. Jeg kunne ikke annet enn å le, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Jeg er svært bekymret for at årets lønnsoppgjør fører til at sykepleiermangelen vil vokse. Vi må slutte å bare tenke på å rekruttere. Vi må også beholde sykepleiere, skriver Martin Solbjørg.

Jeg våknet tidlig på onsdag og scrollet nedover Facebook. Det er noe jeg forøvrig gjør hver morgen. Jeg stoppet ved en av sakene Norsk Sykepleierforbund hadde lagt ut: «Enighet i lønnsoppgjøret i KS». Spent klikket jeg meg inn for å lese videre.

Da jeg så lønnstabellen, ble jeg så forskrekket at jeg holdt på å svelge snusen jeg hadde under leppa. Ett tusen sekshundre kroner? Og det i år? Jeg tok på meg brillene. Så begynte jeg å le. Alternativet var å grine av skuffelse.

Det skulle vært vårt år

2020 er sykepleiernes og jordmødrenes år. Det er 200 år siden Florence Nightingale ble født – damen som etablerte den moderne sykepleien, hun som satt hygiene i sykepleien i førersetet.

I år ble verden rammet av en nasjonal pandemi. Sykepleiere i alle ledd av helsetjenesten har stått samlet for å utføre samfunnsoppdraget vårt. Når Norge stengte ned, så gikk vi på jobb. Det ble også skrevet under på avtaler som gjorde at arbeidsgivere kunne bruke oss mer fleksibelt.

Vi stiller opp, og vi omstiller oss

I starten av pandemien var det usikkert hva vi forholdt oss til. Stemningen på jobb var til å ta og føle på. Hva om vi fikk viruset inn på avdelingen? Var det nok smittevernutstyr? Hva om jeg var asymptomatisk smittet? Ville vi ta med oss smitten hjem?

Vi skal kunne omstille oss på sekunder om situasjonen tilsier det.

Mange kolleger var syke eller i karantene på grunn av ordinære forkjølelser. Nye karanteneregler kom daglig. Vi byttet vakter og tettet hull i turnus. For det er det vi gjør! Vi stiller opp for arbeidsplassen, kolleger og pasienter. Sykepleiere er omstillingsdyktige. Vi skal kunne omstille oss på sekunder om situasjonen tilsier det.

Det mangler sykepleiere

Å stå i frontlinjen av en pandemi krever kloke hoder, kompetente sykepleiere og et godt klinisk blikk uavhengig om du jobber på intensiv, i akuttmottak eller i hjemmesykepleien.

Raskt meldte spørsmålet seg: Var det nok sykepleiere i Norge til å ta seg av alle syke i et worst-case scenario? Kampanjer ble lansert hvor helsepersonell utenfor yrket ble bedt om å melde seg til tjeneste. For vi trengte den kompetansen vi kunne få tak.

Vi vet at vi i dag mangler om lag 5000 sykepleiere i Norge. Dessverre viser undersøkelser fra NSF at én av fem sykepleiere slutter i yrket etter få år. Lønnsnivået oppgis å være en av de viktigste årsakene til frafallet.

Jeg er svært bekymret

Jeg er svært bekymret for at årets lønnsoppgjør fører til at sykepleiermangelen vil vokse. Vi må slutte å bare tenke på rekruttering. Vi må også beholde sykepleiere. I en krise som denne, trengs det sykepleiere som har vært ute en vinternatt før. Sykepleiere som er faglig trygge og som kan stå fjellstøtt i sin kompetanse når det blåser som verst.

Jeg arbeider i kommunehelsetjenesten. For nyutdannede sykepleiere er denne delen av helsetjenesten den minst attraktive å arbeide i. Da hjelper et lavt lønnsnivå kontra sykehus på å rekruttere og beholde sykepleiere.

Sykepleierne har stått i front

Før årets lønnsoppgjør kom det klare signaler fra arbeidsgiver om at årets lønnsoppgjør ikke kom til å bli så bra som først antatt. Med tanke på antallet mennesker som er blitt permittert eller står uten jobb, kan man forstå det. Samtidig har sykepleierne i alle ledd av helsetjenesten gjort en stor innsats under pandemien.

Ansatte i hjemmesykepleien har reist hjem til brukere uten smittevernutstyr, og man aner ikke hvem som har vært innom tidligere.

Sykepleiere på sykehjem og KAD-avdelinger har tatt seg av koronasyke i kommunen. Sykepleiere i legevakt har tatt seg av mennesker med koronasymptomer. Og ansatte i hjemmesykepleien har reist hjem til brukere uten smittevernutstyr. Og man aner ikke hvem som har vært innom tidligere.

Resultatet bør vurderes

Forbundsledelsen gikk friskt ut og sa at de forventet et lønnsoppgjør som anerkjenner vår kompetanse, og streik var et virkemiddel de ikke kunne utelukke. Overraskelsen min var derfor stor når jeg leste at dette var et oppgjør de kunne være enige om. Heldigvis har jeg registrert at forbundsledelsen har gått ut og gitt uttrykk for sin skuffelse over lønnsoppgjøret. Og jeg både håper og tror at NSF ikke mener at lønnsoppgjøret anerkjenner vår kompetanse og innsats det siste halve året.

Personlig mener jeg resultatet hadde vært enklere å svelge om vi hadde stått samlet som organisasjon og sagt nei til oppgjøret. Etter min mening hadde vi da sendt et tydelig signal om at vi ikke er fornøyd med resultatet.

Håper på en grundig vurdering

For den vanlige, ordinære, sykepleieren er kanskje tallet på lønnsslippen det viktigste. Hvor mye har kjøpekraften min økt? Bare for moro skyld regnet på dette med to kolleger. Årets lønnsoppgjør rekker knapt nok til en utepils etter at skatten er trukket. Dét er ikke noe å rope hurra for. 

Jeg håper dere går for et «nei» eller en uravstemning.

Siden covid-19 utbruddet i begynnelsen av mars, har jeg og mine kolleger stått samlet. Statsministeren sa at vi hadde hennes og befolkningens tillit til at vi kunne gjøre jobben, og den tilliten har vi vist oss verdig. Jeg håper så inderlig at noen også tar kampen for mine kolleger i andre yrkesgrupper. Fordi også de fortjener mer enn de blir tilbudt.

Til alle dere som sitter i forbundsstyret: Jeg håper dere vurderer resultatet grundig. Og jeg håper dere går for et «nei» eller en uravstemning.

Les også:

– Det finnes ikke noe som heter sympatitillegg

Helsearbeider utfører koronatest
MANGE BLE SKUFFET: Koronapandemien har gitt sykepleierne økt status. Men da lønnsoppgjøret begynte, var det ingenting å hente. Foto: NTB Scanpix, Terje Bendiksby

Koronapandemien fikk mange sykepleiere til å tro at det denne gangen skulle bli deres tur når pengene skulle fordeles ved årets lønnsforhandlinger. Nå har de møtt en vegg av knusktørr fornuft.

Koronapandemien har vist at sykepleie er et risikofylt yrke som Norge er helt avhengig av når vi møter en alvorlig helsekrise. Men de som tror at tyngdeloven ikke gjelder for sykepleiere, blir nok dødelig skuffet over de hundrelappene i lønnstillegg som ansatte i kommunesektoren får i år. Er de heldige, vil de så vidt opprettholde kjøpekraften.

Dyrt

Da Lill Sverresdatter Larsen i fjor høst ble valgt til leder for landets sykepleiere, så hun nok for seg at hun ville kunne overbevise flere om betydningen av sykepleiernes kompetanse. Larsen, som har akademisk bakgrunn, kastet bevisst den klassiske fagforeningsstrategien på skraphaugen som går ut på å kreve mer lønn av rettferdighetsgrunner. I stedet ønsket hun at arbeidsgivere skulle punge ut fordi det ville gå opp for dem at det ble for dyrt å la være.

Gavepakke

Slik sett kom koronapandemien i mars som en gavepakke for NSFs forbundsledelse. Den satte i løpet av våren en helt ny agenda: Sykepleiere var plutselig heltene i en tragedie der slutten fortsatt virker usikker. Plutselig vet «hele Norge» at helsetjenesten mangler tilstrekkelig med intensivsykepleiere, og at sykepleiere på sykehjemmet gjør mer enn å smøre maten til beboerne.

NSF-lederen har siden fosset frem i mediebildet, båret av en bølge av anerkjennelse og uforbeholden sympati. Om Geelmuyden Kiese hadde fått i oppdrag å gi sykepleiere et bedre omdømme, kunne de ikke gjort en bedre jobb enn pandemien gjorde «gratis» i løpet av noen få uker i mars og april. Men det var før man begynte å snakke om lønnsoppgjøret 2020.

Korona-smell

Da sommerferien var over, og partene i arbeidslivet satte seg ved forhandlingsbordet, var det den konkurranseutsatte industrien som satte tonen. Det er den som bestemmer rammen for hva andre senere skal kunne kreve. Her var det imidlertid ikke mye å hente for arbeidstakerne. Økonomien i Norge hadde fått seg et realt koronasmell, arbeidsledigheten hadde skutt i været og bedriftene permitterte folk over en lav sko. Næringslivet slet med katastrofetanker og staten måtte bruke hundretalls milliarder kroner som vi ikke visste at den hadde, for å roe ned det hele. Eksportnæringer maste seg til skattelettelser og andre flotte gaver, i et tempo vi ikke har sett maken til. Det gjaldt å holde folk i arbeid i live i påvente av en vaksine som kan gi forhåpninger om fremtidige inntekter.

Like kritisk

Det var derfor ikke overraskende at industriarbeiderne fikk et supermagert resultat ved lønnsoppgjøret. Og om ikke det var nok, var også ansatte i offentlig sektor splittet da det ble deres tur til å forhandle om lønn. Fagforbundets leder Mette Nord presiserte raskt at sykepleiere ikke måtte innbille seg at de var de eneste som hadde vist seg å være kritisk viktige under koronapandemien. Også transportarbeidere, folk på Kiwi og ikke minst helsefagarbeidere og ufaglærte på landets sykehjem var like viktige brikker i kampen mot korona, sa Nord.

På stedet hvil

Natt til torsdag kom så fasiten i kommunesektoren. Sykepleierne får et generelt tillegg på 1400 til 1900 kroner. Det tilsvarer en lønnsøkning på 1,7 prosent, akkurat like mye som arbeidstakerne i privat sektor og bare så vidt mer enn den ventede prisstigningen. Det er ikke avsatt midler til lokale lønnsforhandlinger. Dermed står sykepleierne «på stedet hvil» – i grell kontrast til den enorme sympatien som feide over landet i våres, da folk flest ble klar over at de kanskje kom til å trenge en intensivsykepleier for å berge livet.

NSF og Unio var de første til å beklage elendige lønnsresultatet.

– VI måtte innse at det ikke lå mer i rammen, forklarte Unios Steffen Handal, som også forhandlet på vegne av lærere og annet helsepersonell i kommunesektoren.

NSFs forhandlingsleder i KS, Silje Naustvik, uttrykte det slik:

– Det er så lite penger at det nesten er latterlig.

Kassen var tom

De som forhandlet på vegne av sykepleierne, var kanskje skuffet, men overrasket var de nok ikke. Det lå i kortene hele veien siden krisepakkene til næringslivet hopet seg opp i Stortinget. For det finnes ikke noe som heter sympatitillegg i arbeidslivet. I stedet møtte sykepleierne en vegg av samfunnsøkonomisk fornuft. Det spilte ikke noen rolle om hvor flinke eller uerstattelige de er. Kassen var tom, punktum.

For mange sykepleiere vil det likevel komme som et sjokk. Det er bare å lese kommentarene på Sykepleiens Facebook-side. Paradoksalt er det nå ledelsen i Sykepleierforbundet som må forklare det forhandlingsresultatet overfor sine medlemmer. De har jo sagt ja til 1,7 prosent, og har ikke brukt streikevåpenet i KS-området. NSF-ledelsen må derfor deale med en medlemsmasse som trodde at korona hadde gitt dem et trumfkort ingen ville kunne slå. Budskapet om at det rett og slett ikke var mer å hente, vil neppe stagge gemyttene. Sykepleierne flest har sikkert god kriseforståelse etter et halvt år med korona. Men når det gjelder egen lommebok blir ting fort annerledes.

Langsiktig gevinst

2020 kunne umulig bli et gyllent år. Gevinstene av økt omdømme under pandemien og anerkjennelse for sykepleiernes kritiske kompetanse, må derfor hentes ut på sikt. Helt umulig er det ikke å tenke seg at korona-erfaringene faktisk kan bane veien for hard cash i fremtidige oppgjør. I et intervju som Melinda Gates (kona til Bill, en av verdens aller rikeste) ga til europeiske journalister nylig, peker hun på at koronapandemien har satt de såkalte myke verdier «i et brutalt perspektiv av kroner og øre» (Aftenposten).

Gates mener at pandemien har vist at samfunnet ikke klarer seg uten en godt fungerende velferdsstat og en helsetjeneste som takler at mange i befolkningen blir alvorlig syke samtidig.

– Og hvem er det som er helsearbeidere? 70 prosent av dem er kvinner. Og de tar vare på oss andre, påpeker hun.

Engangsbeløp

Koronakortet virket ikke denne gangen, og det ble trolig heller ikke brukt av NSF. Lill Sverresdatter Larsen viftet bort alt snakk om «dugnad» allerede i våres, vel vitende om at en slik kortvarig strategi aldri ville fungere. Dugnad smaker engangsbeløp og bonus, og det er ikke det sykepleierne er ute etter.

På lang sikt er det lov å håpe. Når verden kommer seg til hektene, etter korona, er det ikke sikkert at alt blir akkurat som før. Arbeidsgivernes langtidshukommelse er vanligvis ikke veldig godt utviklet. Men de vil nok huske den panikken som oppsto da det ble klart for alle at helsetjenesten ikke var bemannet for en krise som når som helst kan gjenta seg.