Nye utfordringer – på vei til Moria

Så kom meldingen igjen. Det brenner i Moria-leiren og Norge har blitt bedt om å hjelpe. Denne gang kommer forespørselen gjennom WHO.

Kan jeg reise?

Jeg svarer umiddelbart ja, men når meldingen er sendt, angrer jeg ….

Ikke fordi jeg ikke vil reise, men jeg har bestemt meg for at jeg alltid skal spørre min mann og mine barn først.

Jeg skynder meg å sende melding til ungene og kjæresten, men jeg nevner ikke at jeg allerede har sagt ja.

Jeg tror ikke de kommer til å være negativt innstilt, men er de det, kan jeg selvsagt trekke meg igjen.

De sier ikke bare ja, de er stolte og glade over at jeg bidrar.

Sinne, frustrasjon og fortvilelse

Vi får liten tid på oss. Allerede neste dag skal vi innfinne oss på Starum for brif og trening på smittevern. To dager senere går flyet til Lesvos.

Vi er veldig spente ….

Vi vet at dette blir et veldig spesielt og tøft oppdrag. Både psykisk og helt sikkert fysisk. Men vi er et godt team! Mange av oss var i Italia sammen, noen var på Samoa, og noen er med for første gang. Men kompetansen og erfaringen i teamet er milelang. Jeg er også svært glad for å ha den samme gode ledelsen som vi hadde i Bergamo.

Vi har alle sett nyhetene. Det er mye sinne, frustrasjon og fortvilelse. Det utgjør selvsagt en sikkerhetsrisiko for oss, men vi stoler fullt og fast på vår teamledelse og sikkerhetsansvarlige. Dette kan de.

Vi er klare og mer enn villig til å gjøre en innsats for mennesker i nød. Vi er spente, men ikke redde.