Janecke Engeberg Sjøvold

Det er ekstremt vanskelig å akseptere at det vi kan gjøre er begrenset og på langt nær nok, skriver Janecke Engeberg Sjøvold fra Lesvos.

Jeg er glad for å kunne være her å hjelpe i denne håpløse situasjonen, men menneskeskjebnene her skjærer meg i hjertet, skriver Janecke Engeberg Sjøvold fra Moria.

Vi er spente, men ikke redde, skriver Janecke Engeberg Sjøvold på vei til Moria.

De siste dagene på sykehuset merker vi at pasientantallet reduseres.

Alarmen på mobilen ringer. Klokken er 05.15.

I helgen ble vi flyttet til kardiologisk intensivpost. Dette er også post for intensivpasienter med covid-19 nå.

«Det dør flere folk globalt av sykdommer vi har vaksiner for» kommenterer noen. «Det sulter langt flere barn i verden enn det dør folk av covid-19.» «Krig dreper enda flere …»

Fredag skal vi på vår første kveldsvakt. Når vi kommer på avdelingen, er det bare to pasienter igjen.

Det er senior medicine officer (SOM) som sier dette under samling etter jobb.

En fridag, og to pasienter er borte når vi kommer tilbake. Vi er ikke overrasket. De var svært syke. Det var forventet. Vi blir likevel triste.

Det kommer noe færre pasienter. Da kommer reaksjonene over hva helsepersonellet har vært gjennom.

Der er takksigelser og rørte blikk hos alle vi møter, skriver Janecke Engeberg Sjøvold fra Italia.

Det er veldig fint å kunne stå med disse, som er de sykeste av de syke og gi god basal sykepleie, skriver Janecke Engeberg Sjøvold.