fbpx – Året med pandemi vil få konsekvenser flere år frem i tid Hopp til hovedinnhold

– Året med pandemi vil få konsekvenser flere år frem i tid

Landsgruppen av helsesykepleiere NSF
ET HEKTISK ÅR: Her møtes medlemmer av sentralstyret Landsgruppen av helsesykepleiere (2019–2021) for første gang i 2019, før smitteverntiltak og metersregelen. Fra venstre Merete Nypan, Camilla Rørvik, Rita Kvalbein, Ann Karin Swang (leder), Ive Kristin Staune-Mittet (nestleder), Kari Mygland Michaelsen og Tone Dervo.  Foto: Landsgruppen av helsesykepleiere NSF

– Flere steder i landet har man omdisponert helsesykepleiere fra deres vanlige arbeid med barn og unge til smittesporing, smittetaking, legevakt og nå vaksinearbeid. Det vil få konsekvenser, skriver Landsgruppen av helsesykepleiere.

Dette er et leserinnlegg. Innholdet gir uttrykk for forfatterens egne synspunkter og holdninger. Innlegg sendes til meninger@sykepleien.no. Les også veiledningen.

Påsken 2021 er nå over, og andre året med pandemien med covid-19 er et faktum. Faggruppeleder Ann Karin Swang glemmer ikke starten for over et år siden. At en pandemi var på vei og at dette ville påvirke landet vårt, merket hun før 12. mars. Men at det skulle pågå så lenge og få så inngripende konsekvenser, hadde hun ikke forutsett. Og hvem kunne vel det? Og kanskje det var like bra?

Ann Karin ble valgt som ny leder for faggruppen for helsesykepleiere i NSF (LaH NSF) september 2019, og hun startet jobben i oktober/november. Hun var godt kjent med LaH gjennom å ha vært lokalgruppeleder i mange år i gamle Buskerud fylke. Ann Karin kom fra en lederstilling i Ringerike kommune, så hun var vant til å ha ansvar og finne løsninger.

Bidro med ulike veiledere i pandemien

Som faggruppeleder i LaH får man svært mange henvendelser hver eneste dag både av fagpolitisk karakter, fra medlemmer og fra andre som ønsker å samarbeide med faggruppen. Fagområdet til en helsesykepleier inneholder et bredt felt, og faggruppen er derfor involvert i mye. Henvendelser, høringer, innspill og problemstillinger som kommer inn til LaH, viser tydelig bredden i vårt fagfelt.

Ann Karin Swang
LEDER: Ann Karin Swang ble valgt som ny leder for faggruppen for helsesykepleiere i NSF (LaH NSF) september 2019, og hun startet jobben i oktober/november. Foto: Landsgruppen av helsesykepleiere NSF

Jobben som leder i LaH NSF i 2020 ble ikke slik hun trodde i 2019. Etter kort overgang sammen med tidligere leder, tok hun over skipet helt på egen hånd. 

Sentralstyret, som består av sju andre medlemmer, var til stor hjelp og la inn mange timers arbeidsinnsats. Spesielt da pandemien var et faktum og Norge stengte. Det ble derfor ingen påskeferie i 2020 på Ann Karin og flere i sentralstyret. Istedenfor bidro de inn med et høyt antall timer i arbeidet med ulike veiledere i covid-19-pandemien.

Viktige oppgaver ble lagt ned

Året med pandemi har vært fylt med mange og ulike bekymringer for faggruppelederen. Hun har i over et år vært bekymret for barn og unge og hva konsekvensene av nedstenging ville bli for dem. Ikke mange delte hennes bekymringer i starten – antakelig var bekymringen for covid-19 så stor og ny at det ikke var rom for andre bekymringer.

Mye ble avlyst, og mye ble utsatt.

Ann Karin var bekymret for tjenesten som helsesykepleiere er en stor del av; helsestasjon- og skolehelsetjenesten. Hun så at mange steder omdisponerte kommuner ansatte til andre oppgaver og at tilbudet til barn og unge ble lagt ned. Skolehelsetjenesten mange steder eksisterte ikke lenger.

Ansatte var satt til smittetesting, smittesporing, koronalegevakter og til å fylle hull i andre deler av tjenesten. Tjenesten på helsestasjonen var mer skjermet, men mange fikk ikke det tilbudet de skal ha på helsestasjonen heller. Mye ble avlyst, og mye ble utsatt. Hjemmebesøk, som er en svært viktig del av helsestasjonen, ble ikke gjennomført. Helsefremmende tiltak, som barselgrupper, ble lagt på is.

Barn og unge ble rammet

Alt dette er det forståelse for, men når tiden går blir konsekvensene større og mer alvorlige. Det merket hun svært godt høsten 2020. Etter noen roligere sommermåneder, eksploderte det! Alvorlige bekymringer strømmet inn. Barn og unge hadde det svært vanskelig, og helsesykepleiere fortvilet over deres situasjon.

Barn og unge fortalte om selvmordstanker, angst, ensomhet og vold i hjemmet. Den aller største bekymringen til Ann Karin og alle helsesykepleierne var de negative opplevelsene som barn og unge var blitt utsatt for under pandemien. Mange opplevde at de ikke lenger kunne komme seg vekk fra volden i hjemmet, og andre opplevde vold for første gang.

Pandemien har for mange foreldre vært så vanskelig at de ikke har klart å være gode foreldre for barna. Og som de spesielt trenger når verden opplever en pandemi og det strømmer daglige pressekonferanser på skjermen. Foreldre har vært isolert, flere har fått økonomiske bekymringer, konsumert mer alkohol og har hatt mindre kontakt med tjenester som kan hjelpe dem.

Det har vært vanskelig for helsesykepleierne å ikke lenger ha den samme muligheten til å hjelpe familiene.

Vi vil merke konsekvensene

Dessverre har ikke bekymringene avtatt i løpet av dette året. Konsekvensene vil vi se flere og flere av i årene fremover.

Som faggruppeleder har Ann Karin også hatt bekymring for medlemmene og helsesykepleierne rundt omkring i landet. Flere steder omdisponerte helsesykepleierne fra deres vanlige arbeid med barn og unge til smittesporing, smittetaking og legevakt. Noen ble også satt til andre oppgaver i kommunen som ikke handlet om covid-19, men der hull måtte fylles og behov dekkes.

Barn og unges behov ble verken sett eller anerkjent. Helsesykepleierne rundt omkring ropte høyt, og Ann Karin har nå i over et år ropt høyt om dette. Fortsatt omdisponeres ansatte, og spesielt til vaksineringsarbeid.

Mye fagutvikling er satt på vent, og prosjekter tar lengre tid.

Ann Karin er samtidig tydelig på at smittevern er et kompetanseområde som helsesykepleierne har. Det handler ikke om at helsesykepleiere ikke har kompetansen, men det handler om at tjenesten til barn og unge ikke skal lide for at kommunen skal ivareta smittevernoppgaver. 

LaH ser at helsesykepleierne, i tillegg til å ha blitt mye omdisponert, har et stort arbeidspress. I utgangspunktet er det stor mangel på helsesykepleiere, og det er vanskelig for kommuner å rekruttere ansatte. Om noen er syke, er det sjeldent mulighet for å få inn vikarer. Dette kombinert med både ekstra oppgaver og oppgaver som skal tas igjen, blir arbeidspresset stort. Sakene de står i er også mer alvorlige og komplekse.

Vi ser også at mye fagutvikling er satt på vent, og prosjekter tar lengre tid.

Vanskelig å jobbe for medlemmene

LaH er den største faggruppen i NSF med nærmere 4000 medlemmer. Som faggruppeleder i NSF er medlemsarbeid og medlemsrekruttering en naturlig del av arbeidet. Medlemmene er de viktigste for faggruppen. Da pandemien startet hadde Ann Karin bare vært leder i noen måneder, og pandemien gjorde det ikke enkelt å drive medlemsarbeid.

Pandemien gir utfordringer både med å verve nye medlemmer og å ta vare på de medlemmene vi har siden det ikke har vært mulig å treffes gjennom fysiske arrangement. Både vår store kongress på høsten og alle fagdager som arrangeres rundt omkring i fylkene, måtte avlyses i 2020.

Styremøte LaH
STYREMØTER ANNO 2020: Digitale møter på Teams har blitt en del av hverdagen for Landsgruppen av helsesykepleiere. Foto: Privat

Faggruppen har lokalgrupper i alle fylker, og mange arrangerer to lokale fagdager i året til medlemmer i fylket. Men i 2020 fikk vi ikke lov til det.

Reisevirksomheten i LaH ble det heller ikke noe av. Ann Karin kunne ikke dra ut til lokalgruppene eller til utdanningsinstitusjonene som hun hadde planlagt og gledet seg til. Alt ble overført til digitale plattformer. Heldigvis har vi hatt mulighet for å se og snakke med medlemmer digitalt.

Men ikke alt er vanskelig

Selv om det året som har gått ikke ble som Ann Karin hadde forestilt seg som ny faggruppeleder, er det ikke alt som er negativt. Nedstengning har også ført til bedre samarbeid mellom ulike etater og organisasjoner.

Pandemien satte oss alle i en situasjon hvor vi er enda mer avhengige av hverandre. Samarbeidet med for eksempel Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Fylkeskontorene i NSF har blitt bedre og tettere. Ann Karin merket at veien inn til myndigheter ble kortere og at det ble større mulighet for fagpolitisk påvirkning.

Pandemien har utfordret, utviklet og styrket oss når det gjelder digitalisering. Fra å kanskje ikke engang ha en egen PC, har helsesykepleierne vist kreativitet i bruk av digitale plattformer. Det er fortsatt et stort potensial, men det er ingen tvil om at pandemien har gitt denne utviklingen et skikkelig spark.

Vi ser et lys i tunnelen

Helsesykepleiere har, under pandemien, hatt tøffe dager, og de har ropt høyt om sine bekymringer. Dette har ført til større oppmerksomhet rundt vår yrkesgruppe og dermed oppmerksomhet rundt helsefremmende og forebyggende arbeid. Ann Karin sitter ofte i telefonen med en journalist, og flere ganger har hun tatt turen til nyhetene og deltatt i debatter. Dette gjør at barn og unge kommer i søkelyset, og Ann Karin er ofte barnas stemme i mediene.

Selv om det er lys i tunnelen når det gjelder pandemien og det samtidig går mot vår, er Ann Karin fortsatt bekymret for fremtiden. Både fremtiden for barn og unge, hvordan konsekvensene av pandemien blir løst og hvor mange helsesykepleiere vi kommer til å mangle.

Håpet er at vi tar med oss det vi har lært av pandemien og at vi sammen jobber med å løse de utfordringene som barn og unge står ovenfor.

Les også:

– Det har vært et års surfing på monsterbølger

Lill Sverresdatter Larsen, NSF-leder
SURFER VIDERE: – Vi rir av bølgene i en stor og solid supertanker bemannet med dyktige og kunnskapsrike fagfolk. Vi skal klare å komme gjennom stormen – vi får håpe at vi klarer det uten å miste for mange av mannskapet over bord, skriver Lill Sverresdatter Larsen. Foto: Marit Fonn

– 12. mars 2020, «de sterkeste og mest inngripende tiltakende vi har hatt i Norge i fredstid» – i det internasjonale sykepleier og jordmoråret. Aldri hadde vi tenkt at det var slik sykepleiernes kompetanse skulle bli synlig, skriver forbundslederen.

Pandemien har blitt beskrevet som å komme i bølger. Vi har vært gjennom første, andre og er i gang med tredje bølge. Litt roligere farvann imellom dem har det vært, men med liten mulighet for å hvile.

«Å surfe» brukes ofte som en metafor på at noe går lett, kanskje til og med uten særlig innsats. Helsepersonell har i et år måtte mestre å surfe på den ene monsterbølgen etter den andre. Det ser kanskje enkelt ut, men å surfe på kjempebølger i storm er ikke å anbefale. Det er ingen redningspakke stor nok til å redde en helsetjeneste som har nådd bunnen – tom for pust og livsgnist.

Vi kjente på det – vi sykepleiere. Alarmberedskap, alvor og ansvar. Vi svelget unna redsel, satte mot i blikk og gikk på jobb, men ba folk om å holde seg hjemme for oss. Vi skjønte fort at beredskapen var altfor dårlig med tanke på smittevernutstyr, legemidler og medisinsk-teknisk utstyr. Vi visste at vi manglet fagfolk og at det fikk alvorlige konsekvenser for intensivkapasitet, men sannelig også for vanlig sykepleierkapasitet, særlig i kommunene.

Vi har fått videreformidlet virkeligheten

Noe av det viktigste Norsk Sykepleierforbund har gjort dette året, er å videreformidle virkeligheten til myndighetene slik den oppleves av våre medlemmer så de kan ha mulighet til å ta beslutninger og igangsette tiltak som kan bryte bølgene eller gjøre oss i stand til å klare å ri av bølgen. All den praksisnære informasjonen vi har hatt tilgang på gjennom medlemmer og tillitsvalgte har hjulpet oss med å følge situasjonen på nært hold og formidle inntrykk og erfaringer inn i hyppige møter med myndighetene.

NSF krevde at covid-19 skulle godkjennes som yrkessykdom. Det fikk vi gjennomslag for. Det viste seg å være en veldig viktig seier for vi ser langtidsplager hos noen, såkalt long-covid. Vi så tidlig at helsetilbudet til barn og unge ble alvorlig forringet når helsesykepleiere ble omdisponert til TISK-oppgaver. Det var barn og unge med psykisk uhelse og selvmordstanker, noen ble utsatt for vold og hadde ikke lengre skolen som fristed. Selv om helsesykepleierne nå jobbet mer med smittevern, testing og sporing, så kunne de ikke la være – selv om det var på deres fritid – å følge opp ungdommene. 

Vi kunne ikke klemme de som bor på sykehjem og som ikke lenger fikk besøk av sine.

NSF og faggruppeleder Ann Karin Swangs tydelige stemme førte blant annet til at både Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet og ga tydelige signaler til kommunene om å skjerme helsestasjon- og skolehelsetjenesten, og unngå omdisponeringer.

Det gjorde vondt langt inn i sjela når demenssyke i kommunene mistet sine dagaktivitet- og avlastningstilbud og vi visste at påkjenningen for de pårørende var enorm ifra før. Vi kunne ikke klemme de som bor på sykehjem og som ikke lenger fikk besøk av sine, og vi visste vi skremte dem når vi tok på smittevernutstyr.

Sykepleier Maria formulerte seg slik: «Dette er den siste tiden av et menneskes liv. Vi må gjøre det godt å leve, men også godt å dø. Det som gjør aller mest vondt for meg er ikke de lange vaktene vi går, smittevernutstyret vi bærer, men det at jeg ikke rekker å gjøre dagene gode for dem».

Kommunehelsetjenesten har demmet opp for presset

Flere sykepleiere beskrev redsel for å være den som tok med seg smitte til sykehjem. Det å bli «en bøddel» for dem du er satt til å hjelpe. Smitten kom plutselig og voldsomt på enkelte institusjoner. Flere steder ble alle pasienter isolerte på rommene sine, og personalet gjorde en stor jobb med å innføre alle de nye smitteverntiltakene. Pårørende ble utestengt, noe som opplevdes grusomt for både sykehjemsbeboere og pårørende.

Mange steder var store deler av personalgruppen i karantene, noen som gjorde at arbeidsoppgavene ble mange flere på dem som var igjen. Det var nærmest umulig å få tak i vikarer. Mange sykepleiere har fortalt at det var skremmende og vondt å være vitner til pasienter som dør mens de kjemper for å klare å puste, og mange med store smerter, uten å kunne hjelpe. En stor andel av dem som dør av korona i Norge, dør i kommunehelsetjenesten. De blir ansett som ikke å kunne klare den belastningen respiratorbehandling ville bli for dem.

Innsatsen som er gjort i kommunehelsetjenesten mener jeg er grundig underkommunisert.

April i fjor snakket regjeringen om 1000 nødrespiratorer som skulle gi oss 1000 flere intensivplasser. Vi mente at disse ikke var relevant for slik bruk og at det som ble fremvist til og med kunne være farlig for denne pasientgruppen. Dessuten ville selv ikke de mest avanserte respiratorer kunne bøte på det største problemet: mangelen på intensivsykepleiere.

Det er i dag svært betryggende å høre helseminister Bent Høie uttale at vi må utdanne flere intensivsykepleiere også for normalsituasjon. Han sa at det ikke hjelper uansett utstyr eller senger om vi ikke har de flinke fagfolka på jobb. NSF og faggruppeleder Paula Lykke har nådd frem med våre budskap og regjeringen har bedt helseforetakene om å opprette 100 nye utdanningsstillinger i intensivsykepleie. Vi ber ham tydeliggjøre for arbeidsgivere at deltidsstillinger for sykepleiere er «no-go», og at de må gjøre alt de kan for å beholde intensivsykepleiere og andre sykepleiere i jobb.

Innsatsen som er gjort i kommunehelsetjenesten mener jeg er grundig underkommunisert. At vi har en så godt utbygd kommunehelsetjeneste av god kvalitet er noe av det som skiller oss fra en del andre land, som Sverige eller Italia. De har demmet opp for sykehusene og har vært avgjørende for at våre sykehus ikke har vært overflommet.

Mange har hatt et tøft år

Italia er et land med et godt sykehusvesen av høy kvalitet, men ingen lokal, offentlig helsetjeneste. Når man blir syk, så tar familien seg av deg, eller så må du til sykehus. Dette kan ha vært noe av grunnen til at smitten kom helt ut av kontroll.

Norge sendte i april et kriseteam med blant annet ti sykepleiere til Lombardia i Italia. Norge fikk med relevant erfaring hjem, men viktigst: Det var en solidarisk handling, noe som jeg håper blir gjengjeldt dersom vi selv får bruk for det. Ut ifra de ekstreme situasjoner på norske sykehjem utsatt for smitte, så foreslo vi ideen om nasjonale innsatsteam: Flinke fagfolk som kunne hjelpe når krisen rammer, fra egen kommune, fra nabokommune eller fra spesialisthelsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet arbeider videre med vårt forslag for kommende beredskap.

Både sykepleierstudenter og spesialsykepleierstudenter har hatt et tøft år. Flere opplevde at praksisstedene ikke ville ta imot dem, eller at de ble brukt som arbeidskraft i stedet for å ha søkelys på læringsmålene. NSF Student med Edel Taraldsen i spissen har jobbet iherdig for at studentene ikke skulle få avbrutte eller forlengede studieforløp og at kvaliteten i studiene skulle være god. Likevel er tallenes tale klare – 300 færre sykepleiere uteksaminert i 2020 enn året før.

Så lenge rammen i frontfaget fungerer som diktat for oss, klarer vi ikke gjøre noe med likelønnsgap.

Tallenes tale ble også begredelig for 2020s tariffoppgjør. TBU-tallene viser, som Unio skriver, offentlig velferd tok ansvar – norsk industri tok pengene. Applaus er fint, men det betaler ingen regninger. Hvis det ikke skulle være vår tur nå, når da? Vi har ristet i frontfagets praktisering. Så lenge rammen i frontfaget fungerer som diktat for oss, klarer vi ikke gjøre noe med likelønnsgap.

Mer alvorlig er det at partene dermed ikke settes i stand til å løse de store utfordringene med mangel på livsnødvendig kompetanse i offentlig sektor og i helsetjenestene. Vi mener at regjeringen og statsministeren må på banen for å gjenopprette tilliten til den norske modellen og praktiseringen til frontfaget. De bør sørge for et beholde-, mobilisere- og rekrutteringstillegg, øremerket de gruppene de er helt avhengige av. Om vi ikke får til løsning her, så er det en direkte trussel mot beredskapen nå – og i tiden framover.

Så kom 2021. Det kom vaksiner. Sykepleierne kjente også her på alvor og ansvar. Vaksinering er vår jobb, og det skal vi få til, men vi måtte varsle vår uro for at andre arbeidsoppgaver for sårbare pasienter ble tilsidesatt. Vi surfer videre, men ser land. Resultatene til nå er gode, andel dødsfall blant de over 80 år har sunket kraftig. Heldigvis surfer ikke den norske helsetjenesten på et lite surfebrett, eller i en enkel jolle. Vi rir av bølgene i en stor og solid supertanker bemannet med dyktige og kunnskapsrike fagfolk. Vi skal klare å komme gjennom stormen – vi får håpe at vi klarer det uten å miste for mange av mannskapet over bord.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.