fbpx Sykepleier: Fortsatt ikke verdt mer enn 333 kr ekstra i årslønn Hopp til hovedinnhold

– Vi er fortsatt ikke verdt mer enn 333 kr ekstra i måneden

Bildet viser et portrett av en sykepleier med munnbind
VI ER VIKTIGE: – Vi sitter på kompetansen, vi er viktige og vi er fortsatt i frontlinjen. Likevel er vi fortsatt ikke verdt mer enn 333 kroner ekstra i måneden, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Et år har gått. Et år i frontlinjen. Å være i frontlinjen ble omtalt med stolthet.  Men i virkeligheten opplever mange sykepleiere det annerledes, skriver sykepleieren.

 

Dette er et leserinnlegg. Innholdet gir uttrykk for forfatterens egne synspunkter og holdninger. Innlegg sendes til meninger@sykepleien.no. Les også veiledningen.

Nok et år har gått. Nok et nytt år med samme pandemi, men vi er langt mer slitne. Nok en ny bølge. Den fjerde bølgen faktisk, ikke den tredje, hvor sykepleiere på overvåkningsenhetene på Akershus universitetssykehus blir pålagt å jobbe det som først ble omtalt som beredskapsturnus og uten å få videre kompensasjon for jobben som gjøres 24 timer i døgnet.

Vi som jobber på Akershus universitetssykehus er dem som ved hver bølge har vært under størst press – og er det nok en gang.

Uforutsigbare arbeidsforhold

Det er kjent at Akershus universitetssykehus og Helse Sør-Øst vasser i penger på grunn av koronasituasjonen. Det er estimert et overskudd på hele seks milliarder kroner.

Vi er pålagt å jobbe annenhver helg.

Den førstkalte beredskapsturnusen som nå kalles ny arbeidsplan, innebærer at vakter sies opp på kort varsel slik at vi ikke vet hvordan vi jobber i mer enn omtrentlig fire uker av gangen. I tillegg er vi pålagt å jobbe annenhver helg. Det er en stor inngripen i sykepleieres hverdag som allerede i over ett år nå har vært under høy belastning.

Beredskapsnivået er på nivå gult per dags dato. Gult beredskapsnivå lyder som slik ifølge Akershus universitetssykehus sin lokale rammeplan: «at begrenset mobilisering av ekstra ressurser iverksettes. Ved rødt beredskapsnivå skal det «mobiliseres betydelige ressurser og omlegging av drift». Tross at det utad er gult beredskapsnivå, er det innad for oss sykepleiere rødt fordi betydelige ressurser er mobilisert samtidig som at driften er omlagt.

Helsevesenet nærmer seg bristepunktet

Likevel kommer jeg og mine kolleger på jobb med et smil og en positiv holdning hver dag. Og ingen dag er lik den andre – vi er alltid klare for å brette opp ermene.

Rundt meg ser jeg dyktige sykepleierkolleger både med og uten videreutdanning. Jeg ser de er slitne. Partiene under øynene blir stadig mørkere. Lyset i øynene har brent ut. Bristepunktet er nådd – tøylene tøyd for langt.

Helsevesenet vårt brister. Hvem skal ta vare på oss sykepleiere nå som vi ikke har flere marginer å gå på? Norsk Sykepleierforbund, med forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen i front, belyser nettopp dette faktumet – den enormt høye arbeids- og emosjonelle belastningen sykepleiere har opplevd især dette siste året, men som hun frykter blir oversett.

Belastningen har vært enorm. Den blir oversett.

Parallelt med den nye arbeidsplanen vi får fra måned til måned, foreslår myndighetene at samfunnet skal gjenåpnes. En gjenåpning i samfunnet vil antakelig føre til potensielt raskt økende smittetall noe som igjen utsetter helsevesenet for et ytterligere høyt arbeidspress.

Er det virkelig en vel gjennomtenkt tanke som fremstår bærekraftig for dere, politikere? Belastningen har vært enorm. Den blir oversett. Erna Solberg, hva skal du si til mine slitne sykepleierkollegaer? Skal du henvende deg til dem for så å gi en applaus og understreke at de tross alt har en givende jobb?

Ingen plaster på såret

Det tas ikke hensyn til den emosjonelle belastningen i helsetjenesten. Det belyses ikke at overvåkningsenhetene ved Akershus universitetssykehus er pålagt turnus som kan endres på kort varsel som inkluderer annenhver helg, eller hvordan det kan påvirke den enkelte sykepleiers hverdag.

Det dreier seg hele tiden om at vi må holde ut, og det skal vi klare, for vi har tross alt klart det i over ett år nå. Vi sitter på kompetansen, vi er viktige og vi er fortsatt i frontlinjen. Likevel er vi fortsatt ikke verdt mer enn 333 kroner ekstra i måneden.

Sykepleiere blir ikke lønnskompensert.

Etter iverksettelsen av den nye arbeidsplanen skal heller ikke det arbeidet som utføres, koste drøyt en krone mer enn det må. Tross overskuddet fra koronasituasjonen blir altså ikke sykepleiere lønnskompensert som plaster på såret for at de står stødig igjennom stormen og fungerer som en av samfunnets viktigste redningsvester.

Hva veier tyngst?

Vi har derimot fått nyss om at HR-avdelingen har mottatt lønnskompensasjon for å utføre lønnskjøringene til sykepleiere i pandemien. Hva er det etiske i det, og hva veier tyngst? Er det pasientrettet arbeid for å yte livreddende sykepleie, eller det å sitte på et kontor og ha personaladministrative driftsoppgaver?

Vi må tåle ugunstige vakter, ringvirkninger på fritid og familieliv kombinert med annenhver helg uten, som nevnt, lønnskompensasjon? Da må jeg nesten spørre: Er det en økonomisk tanke som ligger bak? Og er det kanskje ikke på tide å gjøre noe med grunnbemanningen på intensivområdene?

Ett år har gått. Ett år med takk. Ett år med applaus. Ett år med å være i frontlinjen. Den frontlinjen som ble omtalt med stolthet, men som i virkeligheten – for mange sykepleiere – sammenliknes med å være en tyggis under en skosåle.

Så derfor spør jeg dere – Statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie: Ettersom vi sykepleiere tydeligvis ikke er verdt et lønnshopp samsvarende til ansvar og kompetanse eller lønnskompensering for merarbeid, hvem av dere skal utlevere Kongens fortjenstmedalje personlig til alle og enhver sykepleier som har jobbet seg igjennom blod, svette og tårer i over ett år nå?

Les også:

Arbeidsgivere, ikke snyt oss mens vi står i frontlinjen

Bildet viser Kenneth Grip, foretakstillitsvalgt for NSF på St. Olavs hospital i Trondheim
FREKKHET I KORONAENS TID: Sykepleiere må få beholde de rettighetene de har, mener Kenneth Grip ved St Olav i Trondheim. Sammen med 3 andre hovedtillitsvalgte reagerer han sterkt på at arbeidsgiver nå forsøker å snyte dem for en godgjørelse. Foto: Ellen Morland

Sykepleiere stiller opp og viser fleksibilitet i krisetider. Vi har ikke bedt om mer lønn for det, men vi skal beholde det vi har krav på. Nå snur arbeidsgiver på flisa og forsøker å sno seg unna økonomisk. Det ser ikke pent ut.

Norge står overfor en pandemi vi ikke har sett maken til. Enkelte nasjoner har allerede fått kjenne på realiteten, selv er vi antakelig bare i startgropen. Det er lov å håpe at vi ikke vil bli like hardt rammet slik for eksempel Italia, Spania og USA har blitt.

Behov for fleksibilitet

Når slike kriser rammer er selvfølgelig vi tillitsvalgte også «på pletten» og leter etter løsninger og alternativer. Vi vet godt at våre medlemmer i sykehus står i førstelinjen. Som ansvarlige medspillere ser vi at våre innspill og råd vil kunne være avgjørende for sykehus og sykehusdrift i tiden framover. Vi skjønner at det vil kunne oppstå behov for mer fleksibilitet etter hvert som pandemien brer seg også i det norske samfunnet.

Økt overtid, kortere varslingsfrist

Derfor hadde vi forståelse da det kom nyheter omkring overordnede avtaler for både økt overtid og endret varslingsfrist for endring i arbeidstid. Vi har til og med brukt både tid og energi på å forsvare disse avtalene overfor egne medlemmer, som naturlig nok reagerer sterkt når de står overfor tøffere turnuser på kort varsel og lengre og mer krevende arbeidsdager. I møter med arbeidsgiver har vi tydeliggjort at vi ikke er villige til å stoppe lokale initiativ der det er åpenbart at pandemi og forberedelse til denne krever endring. Det er nødvendig.

Det skal ikke stå på oss

For det viktige nå er å fokusere på pasientbehandlingen og rigge helsevesenet slik at vi klarer å håndtere de mange pasientene som vi har, og vil få framover. Vi opplever jevnt over stor entusiasme og stå på-vilje blant sykepleierne. Denne stå på-viljen er blandet med frykt for å bli smittet, frykt for å ta med smitte hjem og frykt for å måtte stå i jobb i en situasjon der det ikke finnes nok smittevernutstyr eller personale til å håndtere alle oppgavene. Men sykepleierne bretter opp ermene, tar ansvar for å holde seg friske, og er villige til å hive seg rundt for å få dette til. Viljen til fleksibilitet er stor, alle skjønner at vi trengs og at situasjonen er ekstraordinær. Det skal ikke stå på oss.

Tyner oss økonomisk

Men i dette ligger også en forventning om at alle skal beholde sine rettigheter. Det er en selvfølge. Ingen skal tape på å selge sin arbeidskraft til en arbeidsgiver som trenger den. I går ble vi dessverre kjent med at arbeidsgiver forsøker å tyne oss økonomisk, og sno seg unna godtgjørelsene vi er lovet for å kunne ivareta pasientsikkerheten. Dette er godtgjørelser vi også i en normalsituasjon ville hatt rett til fordi arbeidsgiver endrer arbeidstiden på kort varsel, noe som medfører økt uforutsigbarhet og dermed økt belastning på den enkelte. Men både KS og Spekter ser ut til å ha ombestemt seg om hva de har inngått avtale med Norsk Sykepleierforbund og flere andre organisasjoner om. Etter at disse avtalene ble signert har arbeidsgivere både i kommuner og i sykehus lagt frem en tolkning som i beste fall gir sykepleierne kompensasjon for fleksibiliteten i kun to uker. Tillegg for å få endret sin arbeidstid på inntil tre dagers varsel vil arbeidsgiver altså redusere til et minimum, og de vil pålegge ansatte vakter inntil 12 timer uten avtale med tillitsvalgte. Dette var ikke det vi ble enige om.

Velter tua

Dette vil ikke bare berøre sykepleiere, men også familiene deres. Og slik behandler arbeidsgiver sine ansatte som nå står i fronten, og som uten å mukke går inn i situasjoner der de kan utsette seg selv og familiene sine for smitterisiko. Ikke bare er dette toppen av frekkhet, det er også tua som kan velte «we can do it!»-holdningen til «what the f**k!?»

Kritisk kompetanse

Norsk helsevesen er avhengig av sykepleierne. Senest i november i 2019 slo Riksrevisjonen fast at sykepleiere er kritisk kompetanse for helsevesenet, og helselederne har ikke tatt det tilstrekkelig på alvor. Ikke har de oversikt over hvor mange de trenger, og ikke har de oversikt over hvor mange de har eller hvor mange de må ha i fremtiden for å sikre pasienten god behandling og sykepleie. Arbeidsgiversidens opptreden nå under korona-krisen viser bare at de fortsatt ikke tar sykepleiermangelen på alvor.

Må beholde våre rettigheter

Vi har argumentert sterkt for at vi ikke skal gå inn i forhandlinger om ekstra kompensasjon og risikotillegg i situasjonen vi nå står i. Mange har mistet jobbene sine og Norge er i krise. Men et minimum må være at de rettighetene vi har, skal vi beholde. Helseministeren har snakket om dugnad og fleksibilitet. Fleksible skal vi være. Og dugnad utfører vi ved å holde oss mest mulig hjemme når vi ikke er på jobb, men når vi utfører jobben vår forventer vi å bli behandlet med respekt. Vi krever at arbeidsgiverne viser en liten flik av anstendighet og gir sykepleierne den kompensasjonen de har krav på, når de stiller opp og bidrar i det som er den største krisen i det norske samfunnet i fredstid.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.