fbpx – Det er ikke tatt høyde for hvor syk det går an å bli Hopp til hovedinnhold

– Det er ikke tatt høyde for hvor syk det går an å bli

Illustrasjonen viser en silhuette av et menneske med bøyd hode. Hodet er formet som en mørk sky.
FÅR KONSEKVENSER:– Det å gå lenge med alvorlige tegn på psykisk lidelse fører til at pasientene faller ut av arbeidslivet, mister venner og kommer i konflikt med nær familie, skriver innleggsforfatteren.  Illustrasjon: Mostphotos

– Vi legger for mye vekt på de negative sidene når vi snakker om bruk av tvang i psykisk helsevern. Jeg mener vi trenger en mer nyansert offentlig debatt om de aller sykeste i samfunnet, skriver Lenita Eidhol.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Det finnes mennesker i hver eneste kommune i Norge som er så psykisk syke at de ikke klarer å ta gode valg med hensyn til egen helse. Jeg snakker nødvendigvis ikke om de som røyker og får kols, eller de som lever usunt og får diabetes, selv om de aller sykeste ofte får dette også.

Jeg snakker om de pasientene som får så mye angst av sine psykosesymptomer at de skriker på nettene og blir kastet ut av sine boliger.

Eller de som ligger i senga og gjør på seg fordi stemmer sier til dem at de ikke får gå på do, eller er så plaget av negative symptomer at de ikke klarer å stå opp.

Jeg snakker om pasienter som aldri oppsøker fastlege eller annen hjelp fordi de mener at de ikke er syke, eller at de på psykotisk grunnlag mener at legen vil dem vondt og er ute etter dem.

Psykose må behandles

Skulle man være så «heldig» å få disse pasientene innlagt akutt på tvang har man fått helseapparatet på banen og man får startet behandling med medisiner. Men etter hvert blir pasientene mindre psykotiske på grunn av medisinene og de kan dermed ikke behandles under tvang. Pasientene blir så utskrevet, de reiser hjem og de slutter å ta medisinene sine. Og så er vi i gang med en ny runde.

Hjernen belastes voldsomt for hvert psykosegjennombrudd den utsettes for.

I dag begynner vi å forstå at hjernen belastes voldsomt for hvert psykosegjennombrudd den utsettes for og at det er skadelig å ikke bli behandlet for psykose. Varigheten av ubehandlet psykose (VUP) har betydning for alvorligheten og prognosene for sykdommen videre.

Når noen har en psykose, er hele «budbringersystemet» i hjernen i ubalanse. Det dreier seg om en slags kortslutning – som når strømnettet hjemme overbelastes. Signalene går i «hytt og vær», og indre og ytre impulser går om hverandre. Det er kort sagt kaos.

Mange får behandling for sent

En psykose kan også skyldes en kjemisk ubalanse i deler av hjernen – noen ganger for mye, noen ganger for lite av en av de kjemiske budbringerne. Resultatene viser at varigheten av ubehandlet psykose er lang i Norge (gjennomsnittsverdi 2,1 år og medianverdi år).

Dette innebærer at mennesker som har vrangforestillinger, hallusinasjoner, alvorlige problemer med tenkning eller betydelig isolasjon ofte går svært lenge før de får effektiv behandling. Det var særlig unge menn med dårlig sosialt nettverk og sosial tilbaketrekning som kom sent til behandling.

Det å gå lenge med alvorlige tegn på psykisk lidelse fører til at pasientene faller ut av arbeidslivet, mister venner og kommer i konflikt med nær familie. Pasienter som fikk sen behandling, hadde mer symptomer på aktiv psykose også etter ett år sammenliknet med dem som fikk behandling tidligere i forløpet.

Tvangsbehandling har hjulpet mange

Alle disse områdene – persepsjon, kognisjon og affekter – vil påvirke de valgene pasientene tar.

Veldig mange av de sykeste pasientene har også andre sykdommer, og forskning viser at disse menneskene dør 10–20 år før resten av befolkningen.

Mange pårørende roper fortvilet om hjelp lenge.

Det finnes tidligere pasienter som står frem og sier at tvangsbehandling har hjulpet dem og til og med vært avgjørende for deres tilfriskning. Mange pårørende roper fortvilet om hjelp lenge, men føler at de ikke blir hørt. Hvordan skal en pasient kunne ønske hjelp og oppsøke den hvis vedkommende ikke innser at han eller hun er syk?

Samtidig som færre arbeider med psykisk helse ute i kommunene, fortsetter nedleggelsen av sengeplasser i psykiatrien med uforminsket styrke. Og det er ingen signaler eller prognoser som tilsier at det blir mindre psykisk uhelse i tiden fremover, heller tvert imot.

Vi trenger en nyansert debatt

Kommunene har ikke bygget opp tilsvarende tilbud som spesialisthelsetjenesten har bygget ned. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at antall døgnplasser er nærmest halvert siden 1990.

Tanken om at alle skal bo i kommunen og være en del av sitt nærmiljø, er en god tanke og gjelder etter mitt syn de aller fleste som er pasient i psykisk helsevern. Men de få, de som tidligere bodde på institusjoner, trenger kanskje de rammene og den tryggheten en institusjonsplass gir. Der hverdagsvalgene er redusert til et minimum og ikke får så store konsekvenser hvis du gjør et dårlig valg.

Etter mitt syn legger vi for mye vekt på de negative sidene når vi snakker om bruk av tvang i psykisk helsevern. Jeg mener vi trenger en mer nyansert offentlig debatt om de aller sykeste i samfunnet.

Jeg er så enig i det psykiater Randi Rosenqvist sa i et intervju med TV 2 i forbindelse med Kongsberg-drapene, at myndighetene med sin lovgiving ikke har tatt høyde for hvor syk det går an å bli.

Les også:

Tvangslovutvalget: Vil ha ett lovverk for all tvangsbruk i helsevesenet

TUNG RAPPORT: Helseminister Bent Høie (H) mottok rapporten med 17 kapitler og 157 paragrafer fordelt over drøye 800 sider fra utvalgsleder Bjørn Henning Østenstad (til høyre).
TUNG RAPPORT: Helseminister Bent Høie mottok rapporten med 17 kapitler og 157 paragrafer fordelt på drøye 800 sider fra utvalgsleder Bjørn Henning Østenstad (til høyre). Foto: Ann-Kristin B. Helmers

Ett felles lovverk og egne nemnder for å begrense tvang er noen av forslagene.

Tvangslovutvalget går inn for å erstatte dagens regelverk om bruk av tvang med en ny lov: Tvangsbegrensningsloven. 

– Lovutkastet er i hovedsak diagnosenøytralt, og alternativer til tvang må være prøvd først, sa utvalgsleder Bjørn Henning Østenstad da NOU-en ble overlevert til helse- og omsorgsminister Bent Høie (H).

– Ingen har ansvaret for helheten

Tvangsbruken i helse- og omsorgstjenesten reguleres i dag i fire forskjellige regelverk, knyttet opp mot ulike diagnoser og ulike pasient- og brukergrupper. (Se faktaboks nederst)

Det kan være ulik vurdering av tvangsbruk overfor for eksempel personer som er rusmiddelavhengige, er psykisk syke, har demens, svært smittsomme sykdommer eller psykisk utviklingshemming.

– Jeg har snakket med en person som har vært underlagt alle de fire tvangslovgivningene. Det trodde jeg ikke var mulig, men det er det. Ingen har ansvaret for helheten, sa Bjørn Henning Østenstad.

– For mye bruk av tvang

– Dagens regelverk rundt tvang skaper usikre og uklare situasjoner. Jeg er spesielt glad for utvalget har tatt tak i det at mennesker ikke er diagnoser, men hele mennesker, sier Høie til Sykepleien etter å ha mottatt Tvangslovutvalgets anbefalinger.

– Utvalget er enige i det jeg har sagt tidligere: Vi har for mye bruk av tvang i Norge, sier Høie.

Utvalgets forslag 

I utkastet til Tvangsbegrensningsloven foreslår utvalget blant annet:

  • Én felles tvangslov for helse- og omsorgstjenesten.
     
  • Å fjerne diagnosespesifikke regler.
     
  • Å innføre klarere og strengere regler om inngrep i nødssituasjoner.
     
  • Å forby bruk av mekaniske innretninger som hindrer bevegelsesfriheten i behandling i psykisk helsevern.
     
  • Flertallet foreslår å opprettholde en snever adgang til tvangsmedisinering i behandling av psykiske lidelser.
     
  • Flertallet foreslår en snever hjemmel for bruk av elektrokonvulsiv behandling (ECT) uten tvang som et livreddende tiltak.
  • Vil ha uavhengige nemnder

    I dag er det 54 kontrollkommisjoner rundt i landet. Kontrollkommisjonene skal ifølge Helsedirektoratet sikre den enkeltes rettssikkerhet i møtet med det psykiske helsevernet. Kommisjonene kontrollerer tvangsvedtak, behandler klager og fører velferdskontroll.

    Men disse kommisjonene har løse rammer for driften, og de oppfyller ikke dagens forventninger og krav til drift av forvaltningsorgan, mener utvalget. 

    De foreslår derfor å opprette faglig uavhengige tvangsbegrensningsnemnder, som er knyttet opp til fylkesmannen.

    – Etter 30 dager skal det være høring i de mest alvorlige sakene. Da skal ulike aktører samles rundt samme bord og bidra til dialog og avklaringer på tvers av forvaltningsnivå, sa Østenstad.

    Ut med belter

    Videre vil utvalget – over tid – avvikle bruken av mekaniske tvangsinnretninger som hindrer bevegelsesfriheten i behandling av psykiske helseproblemer.

    – Vi er ikke i dag der at vi kan avvikle hjemmelen til bruk av mekaniske tvangsinnretninger som hindrer bevegelsesfriheten. Men vi foreslår å tidsbegrense hjemmelen, slik at det blir en avvikling over en treårsperiode, sa utvalgsleder Bjørn Henning Østenstad under lanseringen.

    Utvalget mener derimot at mekaniske tvangsinnretninger skal være tillatt ved tvangsbehandling for spiseforstyrrelser. Begrunnelsen er å unngå skader på personen som blir tvangsernært. 

    Det skal også være mulig å bruke tvangsinnretninger på personer som har omfattende orienteringssvikt og det utvalget beskriver som «personer som har en alvorlig selvskadende atferd som ikke kan kontrolleres på annen måte.»

    Flere forslag som er beskrevet i NOU-en:

    Økt fokus på forebygging av tvangsbruk. Fremheve plikt og rett til tilrettelegging.

    Full oversikt over omfang av tvangsbruk.

    Helhetstenkning om individet og tilrettelegging for samhandling

    Fjerning av diagnosenære vilkår i tvangshjemlene. Erstattes med krav om fravær av beslutningskompetanse og «sterkt behov» for aktuelt tiltak. Dette gjelder ikke ved fare for andre.

    Felles, snevrere tvangsbegrep (overvinning av motstand). Det blir lettere å få hjelp for den som ikke viser motstand, men mangler beslutningskompetanse.

    Ny inntaksmodell i tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet, overgang til en tjenestemodell.

    Styrking av adgangen til å forhåndssamtykke til tvang.

    Økt fokus på gjennomføringsfasen. Krav til ivaretakelse av grunnleggende behov og krav til skjermingslokaler.

    Ny reguleringsmodell for skjerming.

    Klarere og strengere regler om inngrep i nødssituasjoner. Hjemmel for mekaniske innretninger som hindrer bevegelsesfriheten, tidsavgrenses til tre år.

    Forbud mot bruk av mekaniske innretninger som hindrer bevegelsesfriheten, i behandling i psykisk helsevern (unntatt ved tvungen ernæring).

    Forbud mot tvang i trenings- og opplæringstiltak.

    Reservasjonsordning for antipsykotika og ECT.

    Les mer om forslagene her. Selve lovutkastet ligger i del 5, kapittel 31.

    Uenighet i utvalget

    To av utvalgsmedlemmene, Vibeke Erichsen i Landsforeningen for pårørende innen psykiatri og Jens Petter Gitlesen, leder i norsk forbund for utviklingshemmede, tok generell dissens og begrunner dette i et eget vedlegg, hvor de blant annet skriver: 

    «Kort oppsummert bygger flertallsforslaget fra utvalget på et hovedvilkår om manglende beslutningskompetanse, et vilkår som det kan argumenteres for er diskriminerende og i strid med CRPD. (CRPD er FNs konvensjon for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Red.anm.)
    Flertallsforslaget har som utgangspunkt å begrense tvangsbruken ved å gi mange og stramme vilkår for bruk av tvang. Det er ytterst problematisk å fastslå hva beslutningskompetanse er, hvordan en kan avgjøre en persons beslutningskompetanse og hvem som har evner eller bakgrunn til å avgjøre slikt.» 

    Disse har sittet i utvalget:

    Utvalgsleder:

    Professor Bjørn Henning Østenstad, Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen. Fjell.

    Medlemmer:

    Avdelingssjef Trond F. Aarre, Nordfjord psykiatrisenter. Eid.

    Psykologspesialist Tormod Stangeland. Bærum.

    Assisterende forskningssjef Øyvind Kirkevold, Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse. Hamar. 

    Seksjonsleder Bjørn Roar Vagle, Helse Stavanger. Klepp.

    Spesialkonsulent Liv Drangsholt, Borgestadklinikken. Larvik.

    Førsteamanuensis Randi Sigurdsen, forskergruppen for barnerett, Universitetet i Tromsø. Porsgrunn.

    Doktorgradsstipendiat og psykologspesialist Arnhild Lauveng, Ahus. Lørenskog.

    Rådmann i Sykkylven May Helen Molvær Grimstad. Ålesund.

    Vernepleier Tommy Sjåfjell, A-larm. Asker. 

    Forbundsleder Jens Petter Gitlesen, Norsk forbund for utviklingshemmede. Sola.

    Fungerende fagsjef Kari-Ann Baarlid, Nasjonalforeningen for folkehelse. Lørenskog.

    Førsteamanuensis Vibeke Erichsen, Landsforeningen for pårørende innen psykiatri (LPP). Bergen.

    Kommunikasjonssjef i Mental Helse Ungdom Adrian Johannes Lorentsson, Hamar.

    Les også: Endringer i psykisk helsevernloven byr på store utfordringer

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.