fbpx Tvang i psykisk helsevern: De umulige valgene Hopp til hovedinnhold

Tvang i psykisk helsevern: De umulige valgene

Bildet viser politibiler på Bislett etter hendelsen 10. november 2021.
VILLET POLITIKK: Nedbygging av sengeplasser, kortest mulige institusjonsopphold og mindre bruk av tvang har gjennom mange år vært en villet politikk, skriver Sykepleiens ansvarlige redaktør, Anne Hafstad. NTB/Montasje: Nils Kristian Reppen

Det er ikke mulig å unngå at psykisk syke begår voldelige handlinger eller dreper. Men det er grunn til å spørre om det gjøres nok for å forhindre det, skriver redaktør i Sykepleien, Anne Hafstad.

En ung mann har truet tilfeldige mennesker på gaten med kniv. Han var dømt til tvunget psykisk helsevern for et års tid siden og var under behandling. Ute på permisjon går noe fryktelig galt.

Denne gangen var det ikke tilfeldig forbipasserende som fikk livene sine ødelagt, men den psykisk syke mannen selv. Skutt og drept av politiet. At det er han som måtte bøte med livet, gjør ikke hendelsen mindre tragisk.

Det tok ikke lang tid etter den dramatiske hendelsen på Bislett i Oslo tirsdag morgen, før det ble kjent at mannen var psykisk syk.

Hendelsen på Bislett skjer bare få uker etter at fem mennesker ble drept og tre skadet da en mann skjøt med pil og bue og stakk med kniv på Kongsberg 13. oktober. Også han hadde en fortid i psykisk helsevern.

Hvordan kan det skje?

Nok en gang raser debatten rundt bruk av tvang i psykisk helsevern. Alle stiller seg de samme spørsmålene: Hvordan kan slike ting skje? Er det helsetjenesten som svikter? Hvorfor får alvorlig psykisk syke gå fritt rundt?

Denne gangen var det til og med en mann som var under lovpålagt behandling. Han var dømt til behandling i psykisk helsevern etter å ha stukket en person med kniv i 2019. Før det var han domfelt for å ha gått til angrep på folk i ruset tilstand.

Likevel får han permisjon.

Svarene er like vanskelige som spørsmålene er lette å stille. Men spørsmålene må stilles og hendelsene granskes.

Diskusjonen rundt bruk av tvang i psykisk helsevern og om tilbudet til de aller sykeste er godt nok, er ikke ny. Jeg har selv skrevet om dette mange ganger tidligere som kommentator i både Aftenposten og Dagens Medisin. Utfordringene var de samme da som nå.

En villet politikk

Nedbygging av sengeplasser, kortest mulige institusjonsopphold og mindre bruk av tvang har gjennom mange år vært en villet politikk. Behandling av psykisk syke skal så langt det er mulig være frivillig og gis der pasientene bor og lever sine liv. Bruk av tvang er en inngripen i menneskers liv som må begrenses og bare brukes unntaksvis.

Derfor er det også strenge regler for bruk av tvang mot psykisk syke. Slik må det være. Av hensyn til den enkelte, og fordi menneskerettighetene står sterkt her til lands. Det kan imidlertid ikke herske tvil om at bruk av tvang for noen er helt nødvendig og redder liv.

Tvunget psykisk helsevern kan være god omsorg og riktig behandling. Ikke alle psykisk syke ønsker behandling. Det er ofte slik at jo sykere pasienten er, jo mindre hjelp vil de ha.

Spørsmålet om bruk av tvang er og blir en avveining mellom hensynet til den enkelte og sikkerhet for vedkommende selv og omgivelsene.

En tung bør

Den enkelte psykiater, psykolog og psykiatriske sykepleier bærer en tung bør på sine skuldre. Deres faglige vurderinger og yrkesutøvelse innenfor de rammene som er gitt, kan få konsekvenser for liv eller død.

Grundige vurderinger av alle risikofaktorer hos den enkelte pasient, er avgjørende. Fagfolkene har gode og veldokumenterte metoder og kompetanse. Hver eneste dag gjør de en imponerende innsats for sine pasienter.

Men selv ikke deres kompetanse, anstrengelser, metoder og tverrfaglig samarbeid kan gi hundre prosent garantier. De må leve med en viss usikkerhet når beslutningene om å avslutte tvangsbehandlingen tas.

Spørsmålet er om rammene, med kortvarige innleggelser og intensiv behandling, er blitt for trange. Konsekvensene kan i så fall være at alvorlig psykisk syke skrives ut til et for lavt omsorgsnivå for tidlig.

Advarer mot mindre bruk av tvang

8. november gikk høringsfristen for det omfattende forslaget fra Tvangslovsutvalget til nytt regelverk ut. En rekke høringsinstanser advarer i sine høringsuttalelser mot mindre bruk av tvang.

Professor og leder i Norsk psykiatrisk forening, Lars Lien, er en av dem. Han sier til NRK i dag at nye regler og mindre bruk av tvang kombinert med færre sengeplasser og redusert kapasitet kan føre til økt risiko for vold og utagering i samfunnet.

Mangeårig rettspsykiater Randi Rosenqvist er klokkeklar på at antall rettspsykiatriske sengeplasser og døgnbehandling for alvorlig psykisk syke generelt er trappet ned i et så stort omfang at mange av de mest alvorlig syke ikke får den behandlingen de trenger. Hun anbefaler mer bruk av tvang mot alvorlig psykisk syke.

LES OGSÅSakkyndig mener tilbudet til de sykeste innen psykiatrien er for dårlig

Dramatisk økning

I 2002 ble ni personer ble dømt til behandling i psykisk helsevern. I 2020 var dette økt til 44 personer, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Tre av fire av disse hadde vold og mishandel som hovedlovbruddstype.

Samtidig rapporterer politiet og andre om en økning i tilfeller av grov vold og trusler utøvet av personer med alvorlige psykiske lidelser. Gjerningspersonens psykiske sykdom knyttes til en betydelig andel av anmeldte drap og drapsforsøk siden 2016, ifølge Politidirektoratet.

Fra 2016 til 2020 økte antallet psykiatrioppdrag for politiet fra 37.130 til 53.219.

Det er altså ikke første gang en psykisk syk opptrer truende eller dreper tilfeldige ofre. Det tegnes et alvorlig bilde om en økning i forekomst av slike hendelser som gir grunn til bekymring.

Nødvendig med granskning

Nå skal de to hendelsene fra de siste ukene granskes av statsforvalteren i Viken. Det er helt nødvendig.

Hver stein må snus for å avdekke om det er feil eller mangler i helsetilbudet til dem som til tross for behandling i psykisk helsevern, begår slike handlinger som vi har sett både på Kongsberg og på Bislett.

Det er slett ikke sikkert at noen av granskningene konkluderer med feil eller mangler i helsetilbudene til de to psykisk syke hvis handlinger har rystet oss alle.

Vi må erkjenne at det ikke er mulig å forhindre at slike hendelser skjer. Men vi må stille oss det vanskelige spørsmålet: Hvor omfattende tvangstiltak skal utøves overfor enkeltindivider for å redusere risikoen for at andre skal komme til skade?

Les også:
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.