fbpx – Mener politikerne våre at helsetjenestene skal prioriteres? Hopp til hovedinnhold

– Mener politikerne våre at helsetjenestene skal prioriteres?

IKKE BÆREKRAFTIG: – Måten vi finansierer helse- og omsorgstjenesten på i dag, sikrer ikke bærekraft og effektive tjenester i fremtiden, skriver 2. nestleder i Norsk Sykepleierforbund, Kai Øivind Brenden (avbildet). Foto: Marit Fonn

– Vi står overfor en nær fremtid der helsepersonell tvinges til kompromisser med kvaliteten, og vi beveger oss mot en todeling av helsevesenet, skriver Kai Øivind Brenden.

Dette er en kommentar. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Vi får stadig høre at sykehusene våre får mer penger, og det lanseres satsinger på psykisk helse og på kommunale tjenester. For sykepleiere i tjenestene, oppleves ikke disse satsningene som reelle. Samsvarer kartet med terrenget?

Realitetene er sammensatte. Helsetjenesten som sektor vokser for hvert år, men utvikler den seg i tråd med behovene?

Sparer der behovet er størst

Noe av utfordringen dreier seg om organisering og kompetanse, men det er på tide at vi også erkjenner at en del av bildet er en konkurranse om å bruke minst der vi burde bruke mest i en ren samfunnsøkonomisk logikk.

Det dreier seg om at vi sparer på tjenester som både skal håndtere flere syke med færre helsearbeidere samtidig som de skal utvikle tjenester til flere pasienter med sammensatt sykdomsbilde. Det blir veldig dyrt både på kort og lang sikt å spare der det er størst behov for modernisering og utvikling.

Jeg mener politikerne må enten prioritere eller være tydelige.

Måten vi finansierer helse- og omsorgstjenesten på i dag, sikrer ikke bærekraft og effektive tjenester i fremtiden. Virkeligheten i kommuner og på sykehus viser en helsetjeneste som stadig henger lengre etter befolkningens behov og politikernes løfter. Dette vil forsterkes når vi får stadig flere eldre.

Slik helsesektoren blir styrt økonomisk i dag, står vi overfor en nær fremtid der helsepersonell tvinges til kompromisser med kvaliteten, og vi beveger oss mot en todeling av helsevesenet.

Jeg mener politikerne må enten prioritere mer penger til de delene av helsetjenesten de store oppgavene skal løses, eller være tydelige og ta ned forventningene i befolkningen.

Lite til utvikling og modernisering

Menon economics  har de siste årene utarbeidet tre rapporter om helsevesenets utgifter, bemanning, kompetanse og kvalitet og kapasitet til å håndtere fremtidig etterspørsel for Norsk Sykepleierforbund.

Menon konkluderer med at hverken spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten reelt sett er budsjettvinnere.

Den politiske lovnaden om en styrket kommuneøkonomi er fulgt delvis opp, men lite av dette går til å modernisere og utvikle helse- og omsorgstjenestene.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene har vokst, men utviklingen følger den gjennomsnittlige veksten i offentlige budsjetter. Og prioriteringen av helse i kommunerammen holder ikke en gang tritt med demografien.

Utgiftsveksten dekker i hovedsak nye grupper som skal ha tjenester. Særlig har veksten av yngre med behov for helse- og omsorgstjenester i kommunene økt mye senere år.

For helsesektoren samlet ligger Norge i nedre del av ressursbruken blant de rikeste landene i OECD, viser en OECD-rapport.

Det brukes minst på helse

De siste ti årene har investeringer i helsesektoren blitt nedprioritert. Investeringene har økt, men drift prioriteres fremfor investeringer. Satsingene på investeringer i ny teknologi, oppgradering av utstyr og vedlikehold av bygninger er uteblitt.

Kommunene konkurrerer om å bruke minst på helse. Forskning viser at også rike kommuner gjør hva de kan for å holde kostnadene nede. Dette begrunnes med en redsel for en fremtidig galopperende utgiftsvekst uten kontroll.

Det er først når man har rom, at man kan planlegge.

Er det kanskje på tide å utfordre denne redselen. For eksempel er det vel ganske innlysende at å investere litt mer nå vil gi større fremtidig kostnadskontroll?

Som alle vil kjenne seg igjen i når man er presset: Da løser man det som haster og er kritisk først. Om det mangler folk på jobb i kveld, kommer bygningsinvesteringer til å måtte vike. Om tre pleiere på avdelingen blir sykemeldt, tenker ledelsen heller på hvordan det skal dekkes inn, enn på kompetanseheving og omstilling.

Det er først når man har rom, at man kan planlegge. Dagens situasjon hindrer gode omstillinger, god drift og pasientsikkerhet.

Små forbedringen kan gi store besparelser

La oss legge til side nivået på pengebruken: Bruker vi pengene riktig på tvers av sektorer? De siste åtte årene har vi eksempelvis sett store investeringer i samferdsel, budsjettet har økt med over 80 prosent. Hvilke vurderinger av samfunnsnytten gjør man?

Er det mer nyttig for samfunnet om vi investerer pengene i samferdsel enn i helse? Dagens rammeverk for samfunnsøkonomiske analyser som myndighetene bruker som sitt beslutningsgrunnlag, gir oss ikke svar på det.

Menon argumenterer for at dette på sikt vil kunne føre til at man feilprioriterer helsesektoren i de offentlige budsjettene i forhold til hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Innen helsesektoren legger de lov forankrede prioriteringskriteriene sterke restriksjoner for hvilke nyttegevinster som kan inkluderes. Eksempelvis regnes ikke nytteverdien av at folk kan/kan ikke arbeide inn. For den enkelte pasient er det gode etiske grunner for dette.

Helsetjenester skal være tilgjengelig for alle uavhengig av den enkeltes mulighet for å arbeide. Men på et samfunnsnivå kan konsekvensen bli at tiltak som sparer samfunnet for store ekstrakostnader utenfor helsetjenesten, ikke prioriteres. Slik verken trenger eller burde det være.

Selv små forbedringer i helsetilstanden i befolkningen kan gi store besparelser.

Bør dempe forventningene

For behandling i psykisk helse er det enda verre stilt, og det får ikke samme prioritet. Pasienter i psykisk helse/rus har omtrent 20 års lavere levetid enn resten av befolkningen. Det er ikke akseptabelt i et velferdssamfunn.

Så da er jeg tilbake ved spørsmålet jeg startet med: Er dette et uttrykk for at andre sektorer som samferdsel, skole eller forsvar er viktigere enn helsesektoren?

Hvis svaret er ja, bør politikerne være åpne om det.

Hvis svaret er ja, så er en fortsatt systematisk underfinansiering oppskriften på en todelt helsetjeneste – en helsetjeneste for de fleste og en annen for dem med tilstrekkelig penger. Vi ser allerede konturene av dette.

Hvis svaret er ja, så legger vi opp til et system der familie og pårørende må bidra mer.

Hvis svaret er ja, bør politikerne være åpne om det og bidra til en tydeligere prioritering av hva helsetjenesten ikke skal gjøre. Og de bør dempe befolkningens forventninger til helsetjenesten.

Løsningen ligger ikke bare i mer penger

Hvis svaret er nei, så stiller jeg meg bak Menons analyse: Vi trenger større investeringer slik at vi kommer ovenpå og kan forberede og planlegge for det som møter oss om få år. Vi trenger å satse på bemanning og kompetanse- og kvalitetsheving i den kommunale helse- og omsorgssektoren.

Og, ikke minst vi må organisere tjenestene annerledes slik at kompetansen blir brukt optimalt med tilgjengelige IKT-verktøy for samhandling og kompetansestøtte til dem som skal løse jobben.

Løsningen ligger ikke i bare mere penger, men like mye i finansieringssystemer som understøtter riktig ressursbruk der oppgavene skal løses. Det dreier seg om finansieringssystemer som bygger ned skott mellom forvaltningsnivåer, sektorer, deltjenester og profesjoner.

Gjennom bedre organisering, IKT, teamarbeid og samhandling kan vi gi riktigere hjelp til de som trenger mest, fortere, bedre og nærmere. Det vil frigjøre mye ressurser på helsebudsjettene.

Å ikke ruste opp og organisere helsevesenet slik at det kan håndtere de kommende utfordringene, vil bety høye kostander for samfunnet. Jeg tror ikke det alternativet er å foretrekke når det er vanlige folks tur.

Les også:
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.