fbpx – Jeg må takke nei til selfie med deg! Hopp til hovedinnhold

– Jeg må takke nei til selfie med deg!

Bildet viser en sykepleier som tar en selfie sammen med flere mennesker
PERSONVERN: – Når informasjon er publisert, mister man en del av kontrollen over det som er lagt ut. Og det kan også være vanskelig å trekke informasjonen tilbake i ettertid, skriver Elin Stikbakke. Illustrasjonsfoto: Wavebreakmedia / Mostphotos

– Sosiale medier er en viktig del av hverdagen vår. Men, det kan true vår integritet. Derfor skal personopplysninger være sikret mot utilsiktet eller uautorisert bruk, endring eller sletting, skriver innleggsforfatteren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

«Kan jeg ta en selfie av oss?»

Pasienten er takknemlig for behandlingen og vil gjerne ta et bilde av seg og helsepersonellet som han har fått så god relasjon til. Han ønsker å dele bildet i sosiale medier slik at andre kan se at behandlingen har gått bra.

Samme dag kommer en venneforespørsel på Facebook fra pasienten. Hvilke konsekvenser kan dette få?

Sosiale medier kan være nyttig

Bruk av sosiale medier kan være nyttig for både pasient og helsepersonell. Det gir bedre mulighet for kommunikasjon og kan bidra til at man kan lære av erfaringer og få tilbakemeldinger fra pasientene.

Sosiale medier gir likevel noen utfordringer.

Sosiale medier gir likevel noen utfordringer, hovedsakelig knyttet til personvernet. Når informasjon er publisert, mister man en del av kontrollen over det som er lagt ut. Og det kan også være vanskelig å trekke informasjonen tilbake i ettertid.

Kort sagt: Sosiale medier er en viktig del av hverdagen vår, men det kan true vår integritet. Derfor skal personopplysninger være sikret mot utilsiktet eller uautorisert bruk, endring eller sletting.

Ledere må ta ansvar

I nyhetsbildet har vi fått med oss dataangrepet mot Amedias aviser og mot Østre Toten kommune for ett år siden. Datatilsynet understreker at ledere i virksomheter må ta ansvar for å ivareta personopplysningene.

Men hva med helsepersonell som jobber tett på pasienter hver eneste dag; hvilket ansvar har de med hensyn til digital sikkerhet og at personopplysninger blir brukt på riktig måte?

Kunnskap om digital sikkerhet er viktig for at personopplysninger i helsevesenet blir ivaretatt på en sikker måte. Allerede som bachelorstudent i helse- og sosialfag bør man være bevisst på hvordan man skal håndtere situasjoner der den digitale sikkerheten er truet.

Digital sikkerhet i helse- og sosialfag

Institutt for helsefag ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Gjøvik er med i en prosjektgruppe sammen med fire andre universitet og høyskoler i Norge. Her lager vi et nasjonalt undervisningsopplegg for bachelorstudenter og et digitalt kurs for undervisere på helse- og sosialfaglige utdanninger.

Jeg mener helsepersonell daglig står ovenfor utfordrende situasjoner.

Målet er å øke kompetansen innen digital sikkerhet i helse- og sosialfag. Prosjektet heter DigSam og er finansiert av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. Undervisningsopplegget tas i bruk i 2022 og blir åpent og gratis for alle.

I helsevesenet må man kunne håndtere risiko og sikre informasjonsbehandlingen slik at personopplysningens ikke kommer på avveie. Jeg mener helsepersonell daglig står ovenfor utfordrende situasjoner rundt dette.

Utstyr må sikres mot misbruk

La meg ta et eksempel: Det er kø på printeren, og helsepersonell har forsøkt flere ganger å skrive ut, men får det ikke til. Når en annen kollega forsøker å skrive ut, gir printer mulighet til å skrive ut alt som ligger i kø.

Kollegaen tar kun med seg sine utskrifter, og papirversjoner av pasientlister blir liggende klare til å hentes. Printeren står i gangen utenfor avdelingen, og utskriftene ligger tilgjengelig for uvedkommende. Hva ville du gjort dersom du fikk tilgang til disse utskriftene med sensitiv informasjon?

Tilgjengelighet handler om at personopplysninger kun skal være tilgjengelig for dem som skal ha tilgang og for det formålet de er tiltenkt. Gode sikkerhetsrutiner gir god tilgang til informasjon for dem som skal ha den.

Adgangskontroll og at utstyret sikres mot misbruk eller uautorisert innsyn er sikkerhetstiltak som hindrer at uautoriserte får tilgang til personopplysningene.

Opplysninger må beskyttes

Likevel skjer det feil som dette: I forbindelse med legevisitt på en sykehusavdeling, ber en pasient om å få innsyn i egen journal. Det blir brukt nettbrett for å vise og forklare pasienten. Plutselig skjer det noe akutt hos en annen pasient, og helsepersonellet blir opptatt med dette noen få minutter.

Pasienten har fortsatt tilgang til nettbrettet og har fått muligheten til å se inn i datasystemene uten helsepersonell til stede. Nå vet man ikke helt hva pasienten har sett. Det kan være pasientlister med navn og diagnoser.

Derfor ville jeg ha takket nei til selfie med pasienten.

Helsepersonell har tilgang til personopplysninger som håndskrevne notater, utskrift på papir eller elektronisk i datasystemene. Opplysningene overføres via post eller elektroniske mediene eller formidles ved muntlig rapport mellom helsepersonell. Uansett hvordan informasjonen blir formidlet eller lagret, må disse opplysningene beskyttes på en tilfredsstillende måte.

At en person er innlagt på sykehus, er til en undersøkelse på legesenteret, eller bor på sykehjem er eksempler på konfidensielle opplysninger. Derfor ville jeg ha takket nei til selfie med pasienten.

Les også:

Debatten om fattigdomsporno: – Taushetsplikt og personvern opphører ikke når man forlater Norge

Fra Rwanda, the land of the thousand hills. Utenfor Kigali. Over halvparten av befolkningen er under 18 år. Etter folkemordet i 1994.
PRAKSIS I UTLANDET: – Debatten om fattigdomsporno er et godt eksempel på hva som står på spill i forberedelsene til utenlandsopphold for våre studenter, skriver innleggsforfatterne. Bildet er fra en reportasjetur til Rwanda i 2012. Arkivfoto: Marit Fonn

– Såkalt fattigdomsporno er holdninger og menneskesyn som vi på ingen måte stiller oss bak, skriver Bård Mæland og Benedicte Sørensen Strøm.

Innlegget var først publisert på NRK ytring.

Anna Isabella L. Helgadóttir har i en kronikk på Ytring rettet oppmerksomheten mot studenter ved norske utdanningsinstitusjoner som smykker seg med fattigdom og sykdom på utenlandspraksis.

Les Helgadóttirs innlegg også her: – Jeg liker ikke at praksis blir redusert til en turistattraksjon

Et trist bilde av motivasjonen for å hjelpe andre

Først og fremst så er det ubehagelig å lese om disse opplevelsene, og det gir et trist bilde av at motivasjonen for å hjelpe andre kan ha vært mer preget av eget behov for oppmerksomhet.

VID vitenskapelige høgskole har som motto å være «Engasjert for mennesket – lokalt og globalt».

Det er følgelig svært viktig for oss å jobbe for at våre studenter utviser holdninger og dømmekraft som gjenspeiler det menneskesynet vi ønsker skal prege våre studenter og ansatte.

Vi er derfor glade for at denne problemstillingen blir aktualisert, og vi jobber målrettet for å forberede studentene til praksisopphold i inn- og utland.

En viktig del av forberedelsene til utenlandspraksis

Ved VID er det klare retningslinjer når det gjelder bruk av bilder i sosiale medier som er hentet fra studiene. Studenter som reiser utenlands for utveksling og praksisstudier gjennomgår retningslinjer for bruk av bilder, kleskode og det å leve i en annen kultur.

Kort fortalt er det ikke slik at taushetsplikt og personvern opphører når man forlater Norge. Det betyr også at dersom vi blir kjent med brudd på retningslinjene, så vil det kunne få konsekvenser for studenten.

Samtidig kan ikke alt løses med informasjon om retningslinjer.

Anna Isabella L. Helgadóttir har påpekt en type moralsk risiko som det er all grunn til å rette ekstra oppmerksomhet mot under forberedelser til praksisstudier i utlandet.

 

Vel fremme på et sykehus i Cuba, India eller på Madagaskar, kan det hende at pasienter, både barn og voksne, nærmest insisterer på å bli tatt bilde av i møte med sykepleiestudenten.

Veien til Norge, og hva man uten videre (ikke) ville gjort på et norsk sykehus, kan da virke veldig lang. Veien til sosiale medier er naturligvis også kort.

Robuste holdninger må derfor opparbeides gjennom læringsprosesser hvor det bygges karakter og dømmekraft som holder når friheten er stor og ønsket om store mengder likes er enda større.

Del av et større bilde om dannelse i utdannelse

Debatten om fattigdomsporno er et godt eksempel på hva som står på spill i forberedelsene til utenlandsopphold for våre studenter.

Denne debatten er samtidig en viktig del av et større bilde om dannelse i utdannelse og hvilke verdier vi ønsker skal gjenspeile våre ansatte og studenter.

Respekt for alle menneskers iboende verdi og det enkelte menneskes råderett over bruken av personopplysninger om seg selv er grunnleggende verdier som vi alle, og ofte, utfordres av – også våre studenter.

Det holder ikke å studere retningslinjer

VID er kjent for å sende et stort antall studenter ut i verden på praksisstudier.

Det gir fantastiske muligheter for å utvikle seg som profesjonell profesjonsutøver under helt andre rammevilkår enn hva sykehjem og sykehus i Norge tilbyr.

Slike utenlandsopphold skjer samtidig under mange former for risiko som må håndteres godt for å unngå negative konsekvenser, både for våre egne studenter og de mennesker disse møter.

Anna Isabella L. Helgadóttir har påpekt en type moralsk risiko som det er all grunn til å rette ekstra oppmerksomhet mot under forberedelser til praksisstudier i utlandet.

Her hviler det et stort ansvar på både utdanningsinstitusjonene og den enkelte student. Og her holder det ikke bare med å studere retningslinjer.

Her må det arbeides på et dypere plan som også involverer følelser, holdninger og karakterutvikling.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.