– Vi må styrke sykepleieforskningen

Vi sykepleiere utgjør en stadig mer forskningssterk profesjon. Vi har mange professorer i sykepleie, og flere miljøer arbeider målrettet med oppbygging av forskning. Likevel er vi fremdeles i skyggen av, blant annet, legene når det gjelder forskning.

Legene har en lang forskningstradisjon. Sykepleierne har en kort. Dette gjør det utfordrende for oss å hevde oss i konkurransen om forskningsmidler. Vi møter fremdeles motstand både mot tema vi forsker på, eller de metodene mange sykepleiere anvender i forskningen.

Få sykepleiere får tilsagn

Motstanden er relativt tydelig når vi søker om forskningsmidler gjennom helseforetakene. At få sykepleiere får tilslag her, kan selvfølgelig skyldes at det er få sykepleiere som søker om midler, eller at en del søknader som sykepleiere sender inn har lavere kvalitet. Det vet vi ikke.

Hvem sitter i komiteene som vurderer om prosjektene har vitenskapelig kvalitet?

Muligens er ikke prosessen rundt vurdering og bedømming av søknader til vår fordel. For hvem sitter i komiteene som vurderer om prosjektene har vitenskapelig kvalitet og er nyttige?

Min erfaring er at komiteene hovedsakelig består av flere leger og én eller to med annen helsefaglig bakgrunn. Det er ikke alltid lett å vurdere vitenskapelig kvalitet på prosjekter som ligger langt utenfor fagfellens eget kunnskapsområde.

Kan bidra til å nå målene

Vi vet også at kvalitet ikke er et objektivt begrep og at øynene som ser har mye å si for hva som oppleves som nyttig. En erfaring vi har gjort, handlet om et prosjekt innen palliativ omsorg som fikk avslag. Ved neste søknadsrunde ble det lagt til måling av biomarkører. Da fikk prosjektet tilslag. Selvfølgelig kan det ha vært andre som vurderte søknaden dette året og at prosjektet hadde fått tilslag uansett.

Forskning er én av fire lovpålagte oppgaver for spesialisthelsetjenesten. Helse Sør Øst bidrar med over 60 prosent av helseforskningen i Norge, og forskning og innovasjon for en bedre helsetjeneste er ett av fem overordnede satsingsområder i Regional utviklingsplan 2035 for Helse Sør-Øst. Planen peker på fire prioriterte mål. To av disse er:

• Fortsette arbeidet med å styrke helhetlig og tverrfaglig forskning og innovasjon i regionen.
• Bidra til å styrke klinikknær forskning, forskningssvake områder og samarbeid med kommunehelsetjenesten og andre aktører om forskning og innovasjon.

Ut ifra disse er det tydelig at forskning utført av sykepleiere kan bidra til at målene nås.

Viktig for pasientene

Å styrke helhetlig og tverrfaglig forskning har lenge vært et sentralt mål, men det har ikke vært helt klart hvordan dette gjøres best. At ulike profesjoner i helsetjenesten arbeider sammen på forskningsstudier, er viktig for pasientene fordi ulike sider ved deres liv kan belyses.

Det er ofte nødvendig med kunnskap om ulike behandlingsvalg.

Dersom pasienten, for eksempel, skal skifte en hofte, vil det være sentralt at vi også har kunnskap om muligheter og utfordringer knyttet til rehabilitering for denne pasienten. Denne kunnskapen vil være viktig for å gi pasienten den beste informasjon før han eller hun forlater sykehuset, og kanskje hindre reinnleggelse.

Etter en kreftoperasjon vil det øke pasientens trivsel og trygghet at vi har kunnskap om hele pasientforløpet. Forskning har vist at «overganger» kan være utfordrende og at det ofte er nødvendig med kunnskap om ulike behandlingsvalg.

Tverrfaglig samarbeid i forskning

En idé kan være at vi i planlegging av nye større forskningsstudier også setter på en «sykepleiearm». Et underprosjekt som også vektlegger pasientens opplevelser, erfaringer eller et samarbeid med pårørende som er involvert. Tverrfaglig samarbeid i forskning kan også styrke samhandling mellom ulike profesjoner i klinisk arbeid. Tverrfaglig forskning blir ikke bedre enn det svakeste leddet.

Ved klinikknær forskning kan sykepleieren bidra ved at de ofte er nær pasienten døgnet rundt, gjennom hele uken. Mange sykepleiere arbeider med forskning om pasientens erfaringer eller livskvalitet. Denne forskningen vil også ivareta brukerperspektivet, noe som understrekes for å ivareta brukermedvirkning.

Vi må utvikle eget fag

Det er mange forskningssvake områder i helsesektoren i dag. Det er som kjent lettere å få forskningsmidler hvis du har en imponerende CV og arbeider i en sterk forskningsgruppe. På den måten vil de store bli større, mens nye områder har mer problemer med å bygge seg opp.

Pasientene har behov for vårt perspektiv også.

En bekymring her kan være at vi ikke fortsetter å utvikle vårt eget fag, men legger oss opp mot andre profesjoner som har lenger forskningstradisjon. Det kan gjøre det enklere å få forskningsmidler, med det kan også svekke sykepleiens kunnskapsutvikling. Pasientene har behov for vårt perspektiv også.

Mange egnede sykepleiere 

Vi kan kanskje lære noe av Danmark. Der har Novo Nordisk Fonden siden 1996 hatt en komité for Sykepleieforskning som hvert år deler ut midler til forskning for danske sykepleiere. De bevilger årlig 23,25 millioner danske kroner til prosjektstøtte (3 millioner), ph.d.-stipend (6 millioner), postdoktorstipend (6,6 millioner) og et større årlig forskningsprogram (7,5 millioner), innenfor forskningsfeltet.

På Sykepleiekongressen i høst, fremmet Berit Rokne behovet for en stor økonomisk satsing på forskning blant sykepleiere. Jeg slutter meg til dette.

Vi har mange sykepleiere i dag med solide vitenskapelige kvalifikasjoner som kan dra en stor satsing. Kan dette være noe for Norges forskningsråd? Norsk Sykepleierforbund, her trenger vi deres hjelp. På sykepleiekongressen var «faget i front» det gjennomgående temaet. For å få til dette, må vi også styrke forskningen.