fbpx – Vår sytende selvforherligelse begynner å bli pinlig Hopp til hovedinnhold

– Vår sytende selvforherligelse begynner å bli pinlig

Animasjon: Sissel Vetter

– Pandemien har avslørt et skrikende behov for kliniske sykepleiere. Det er delvis selvforskyldt etter mange tiår med vektlegging av teori fremfor praksis. 

Forfatteren er fast spaltist for Sykepleien. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

«Vi jobber oss syke for å hjelpe de syke. Vi kaster opp og gråter, før, under og etter jobb. Jeg skrev ti avvik i natt, men ingen lytter. Jeg er drittlei. Gidder ikke mer. Takk for meg, jeg kommer aldri tilbake.»

Dette er utdrag fra de mange varsko, innlegg og kronikker som har kommet fra sykepleiere gjennom de siste to årene. Fortellingen om et helsevesen på randen, med sykepleiere som de største ofrene: underbemannet, underbetalt, oversett og utslitt. En fortelling som har blitt så vanlig at det nærmest har blitt en egen sjanger, best oppsummert i et innlegg av tidligere intensivsykepleier, Marianne Sjuls.

Intensivsykepleiere fortviler

Sjuls fortelling er gjennomgående skrevet i jeg-form, som er karakteristisk for sjangeren, med setninger som: Jeg er hun som ikke tisset på jobb. Jeg er hun som ble forstoppet. Jeg er hun som gråt i bilen på vei hjem. Jeg er hun som holdt pasienten i hånden da han tok sitt siste åndedrag. Jeg er hun som ikke orket mer.

Sjuls jobbet klinisk i halvannet år og er nå høyskolelektor. Jeg vil tro jeg-formen derfor ikke kan tas helt bokstavelig, men like mye som et bilde på intensivsykepleieres fortvilelse gjennom mange år.

Skulle jeg våge meg på en litterær analyse, ville jeg kalt den unyansert, sentimental, selvsentrert og nesten pinlig selvforherligende. Men hun er ikke alene om å skrive sånn, og det er i beste hensikt. Det er en del av en rettmessig og heroisk profesjonskamp for bedre lønn, arbeidsvilkår og anseelse, frontet av Sykepleierforbundet.

Det er skummelt å nyansere

Det er skummelt å nyansere denne fortellingen. Både fordi du med det sier imot ganske mektige stemmer, men også fordi du risikerer å ødelegge kampen for bedre kår for sykepleierne.

Men om du googler litt i kommentarfeltene, vil du finne noen spede motsvar fra kliniske sykepleiere. Eksempelvis denne: «Kommer ikke på en eneste ting som er ille med å være sykepleier. I tredelt turnus og 100 prosent stilling har man en ganske grei lønn og, sammenliknet med andre som har bachelorgrad og jobber i det offentlige.»

En kunne innvende at hun er en av veldig få og ikke representativ. Mon det. Min erfaring er at mange kliniske sykepleiere synes gråtingen og elendighetsbeskrivelsene er pinlige på våre vegne.

I tillegg nyanseres fortellingen av fakta og tall: Vi bruker mer penger på helse enn noe annet land i Europa. Vi har over dobbelt så mange sykepleiere per innbygger som noe annet land. Det gjelder også intensivkapasiteten. Videre har vi verdens mest gunstige sykelønnsordning, og som en mulig følge av det, også det høyeste sykefraværet.

Vi er vår egen verste fiende

Disse tallene er ikke entydige og rommer komplekse debatter, blant annet om organiseringen av Helse-Norge og sykepleieres mange unødige oppgaver. Jeg tror likevel det er lurt å nyansere elendighetsbeskrivelsen, ellers står vi i fare for å bli vår egen verste fiende.

For det er vel få, om noen yrkesgrupper, som har fått så mye sympati og applaus som oss sykepleiere gjennom disse to pandemiåren med daglige oppslag om utslitte sykepleiere og et Helse-Norge på randen.

Skrekkscenarioene slo heldigvis ikke til, og det ble aldri snakket høyt om halvtomme koronaavdelinger, overbemannet med sykepleiere og andre helsearbeidere som kunne tjene opp mot 90 000,- i måneden uten å anstrenge seg nevneverdig.

Elendighetsfokuset har slått tilbake

Elendighetsfokuset og de mange oppslagene har da også slått tilbake på oss. Noe skjedde rundt juletider i fjor. Mange syntes å ha fått nok av det ensidige fokus på helterollen til sykepleiere. Også sykepleiere selv som spurte om ikke det var på tide å rette oppmerksomheten mot andre helsearbeidere som jobbet like hardt. Eller yrkesgrupper som har hatt det like stritt, lærere for eksempel.

Det er også et paradoks at parallelt med de mange skrekkscenarioene fra en uutholdelig sykepleiehverdag, har det ligget en reell frykt for alle sykepleiere som ikke vil jobbe klinisk.

En gjenganger her, er innlegg fra nyutdannede sykepleiere som allerede før de har begynt å jobbe, postulerer hvor tungt det er og at dette «gidder de ikke». Ikke så rart kanskje, med tanke på elendighetsbeskrivelsene de omgis av. Ikke alle stemmer engang.

Nylig kom det frem at den påståtte flukten fra sykepleieryrket på Ullevål denne høsten, ikke er riktig. Tvert om, så er det flere intensivsykepleiere nå enn tidligere og færre sykepleiere enn normalt som har sluttet.

Underminering av praksis

Pandemien har avslørt mye, og ingen betviler at det for mange helsearbeidere har vært tunge perioder. Og er det én ting som har blitt klart, så er det et sterkt behov for gode kliniske sykepleiere. De som faktisk jobber direkte med pasienter.

Og her kommer jeg til min kjepphest. Den mangeårige underminering av praksis, på bekostning av ofte fjern teori, forskningsmetoder og et uttalt ønske om at en en såkalt sykepleierkarriere burde bestå av en master og helst mer. Undersøkelser viser at det er de unge sykepleiere som har slitt mest under pandemien. Mange av dem er kastet ut i en klinisk hverdag. De er påviselig svært dårlig rustet til praksis. Akkurat det burde vært mulig å gjøre noe med.

Les også:

Nye faste spaltister i Sykepleien

Illustrasjon: Sissel Vetter

Noen er kjente for de fleste. Andre ikke. Sammen representerer våre ni ny spaltister en bredde og en kompetanse vi er stolte av å tilby våre lesere.   

Debatt- og meningsinnlegg fra ulike stemmer er viktig for oss i Sykepleien. Vi setter stor pris på alle innlegg vi får fra sykepleiere og andre.

Når vi nå presenterer ni nye faste spaltister, betyr ikke det at vi ikke ønsker innlegg fra alle dere andre. Snarere tvert imot. Vi ønsker flere innlegg.

De faste spaltistene vil dere kunne lese den første og femtende i hver måned gjennom hele året. Ut over disse datoene vil vi ha debatt- og meningsinnlegg fra alle dere andre, akkurat som før.

Vi er imidlertid stolte av våre nye spaltister og kompetansen og bredden de representerer. Noen av dem kjenner dere godt fra før, enten fra våre spalter eller det offentlige ordskifte.

Andre igjen er kanskje mer ukjente for mange. Det er noe av hensikten. Noe nytt. Noe kjent. Ulik kompetanse og erfaring. Og geografisk spredning. Det representerer våre nye spaltister.

De mektigste helsepolitikerne

Vi har fått med oss landets to fremste helsepolitikere; helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) og lederen i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, Tone Wilhelmsen Trøen (H). Den ene er øverste politiske ansvarlig i Helse-Norge. Den andre representerer det største opposisjonspartiet. Tone Wilhelmsen Trøen er selv sykepleier. De har begge lang fartstid som helsepolitikere og kjenner helsetjenesten og helsepolitikken godt.

De to er antakelig dem med mest politisk makt i Helse-Norge nå. Begge er drevne politikere, kjenner det politiske spillet godt, og de er tydelige stemmer i den offentlige helsedebatten.

Nå blir de også tydelige i våre spalter. Vi håper deres innlegg kan gi våre lesere mer innsikt i helsepolitikken. Ikke minst er det vårt ønske at deres innlegg fører til debatt i våre spalter.

Tett på pasientene

Så er vi stolte over å ha fått med oss mennesker som jobber i direkte pasientkontakt. De er viktige stemmer. Agnes C.W. Giertsen er blant annet helsesykepleier på Helsestasjon for ungdom og studenter i Bergen. Hun har lang erfaring i arbeid med barn og unges psykiske helse.

Det er et område som i disse pandemitider er viktigere enn noen gang. Hennes brede erfaring, tilknytning til Høgskulen på Vestlandet, kombinert med solid utdanning, gir god bakgrunn for egne meninger i våre spalter.

Cathrine Krøger er først og fremst kjent som meritert litteraturkritiker. I voksen alder skiftet hun beite og ble sykepleier. Hun jobber nå som sykepleier på gastromedisin på Oslo universitetssykehus.

Krøger har allerede markert seg som en tydelig og kritisk stemme i helsedebatten. Hun nøler ikke med å «tale Roma midt imot». Nå blir hun en tydelig stemme fra «grasrota» også i Sykepleien.

Spesielt fornøyd er vi med at Tine Marie Mullins blir en av våre spaltister. Hun er sykepleierstudent og en ukjent stemme for de fleste. Med et reflektert og godt skrevet debattinnlegg imponerte hun oss i Sykepleien.

Mullins representerer fremtiden for norsk sykepleie. Vi har tro på de unge og gleder oss til å lese mer fra den unge sykepleierstudenten.

Fag, utdanning og forskning

Utdanning og forskning er avgjørende for å videreutvikle sykepleiefaget og for å sikre høy faglig kompetanse blant sykepleiere. Da er det naturlig å finne spaltister som jobber med nettopp dette.

Pia Cecilie Bing-Johnsson leder Fakultet for helse- og sosialvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge. Der har de en stor bachelorutdanning i sykepleie og en rekke videre- og masterutdanninger for sykepleiere. Hun ønsker å gi studentene sine forskningsbasert utdanning som er tett forbundet med arbeidslivet de skal ut i.

Som sykepleier med mastergrad i helsefremmende arbeid og doktorgrad i sykepleievitenskap, er vi i Sykepleien sikre på at Bing-Johnsson er en god stemme blant våre spaltister.

Det er også Bodil Hansen Blix. Som professor ved UiT Norges arktiske universitet, er hun et tydelig stemme fra nord. Hansen Blix er fagansvarlig for en master i aldring og geriatrisk helsearbeid. Hun mener hennes forskningsfelt hører hjemme i skjæringspunktet mellom kritisk gerontologi, narrativ gerontologi og helsetjenesteforskning.

Hennes særlige interesse er ulikhet i helse og helsetjenester. Når hun i tillegg har et bredt internasjonalt perspektiv og et spesielt blikk på eldre samer, er det ingen tvil om at hun er et godt valg som en av våre spaltister.

Et blikk fra utsiden

Teknologi, innovasjon og ledelse er ikke det vi i Sykepleien skriver mest om. Det bør vi nok gjøre noe med. Og vi begynner med å hente inn en spaltist med en imponerende CV.

Anita Krohn Traaseth er kjent for de fleste. Hun er tidligere administrerende direktør i Innovasjon Norge, og var før det den første kvinnelige administrerende direktør i Hewlett-Packard Norge.

Siden 2019 har hun jobbet som rådgiver for EU-kommisjonen med opprettelsen av «Innovasjon Europa» (EIC) og har ledet regjeringens utvalg for innovasjon og vekst i grøntsektoren.

I 2018 ble hun rangert som en av topp 50 globale forretningstenkere av Thinkers50 Radar. Hun er rangert blant topp 50 mest inspirerende kvinner i European Tech i 2015 og 2016. I 2012 mottok hun Oda-prisen for beste kvinnelige leder i IT-bransjen i Norge.

Når hun i tillegg har utgitt to bestselgende bøker om liv og ledelse og driver Norges største mentorpodkast «Godt nok for de svina», er det bare å glede seg til å lese henne i våre spalter.

Eneste hane i kurven er komiker og sykepleier Lars Berrum. Etter fire år som sykepleier på akutt psykiatrisk mottak på Ullevål sykehus, ble Berrum komiker på heltid. Nå er han aktuell med showet «Amor Fatigue».

Da pandemien kom, gjorde han et comeback som sykepleier på en «koronavdeling» på Diakonhjemmet Sykehus. I perioder med få covid-innleggelser har han jobbet på medisinsk sengepost og er nå tilknyttet ortopedisk sengepost.

Han har tidligere høstet mye ros for showet «Søster Lars» der han utfolder seg som komiker med historier fra helsevesenet. I den ukentlige podkasten «Berrum & Beyer snakker om greier», bruker han også sin kunnskap fra innsiden av helsetjenesten. Nå skal han bruke faglig innsikt og humor som fast spaltist i Sykepleien.

En anerkjennelse av sykepleiere

Alle vi har spurt, takket ja til å skrive for Sykepleien uten å nøle. Det tolker vi som en anerkjennelse av sykepleiere, som er hovedmålgruppen vår. Og vi tar det som et signal på at Sykepleien er en viktig medieaktør i Helse-Norge. Første kvinne ut blant de faste spaltistene er helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap).

Selv om vi er stolte av de nye spaltistene, er vår oppfordring til alle dere som leser Sykepleien enkel: Skriv et innlegg hvis du har noe på hjertet. Del dine erfaringer og synspunkter enten de er gode eller dårlige. 

Innlegg fra sykepleiere som jobber i direkte pasientkontakt, er ofte innlegg som leses av svært mange. 

Slike innlegg vil vi gjerne ha mere av. Det er tross alt møtene mellom den enkelte sykepleier og pasienter og pårørende som virkelig betyr noe.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.