– Det nytter ikke med nok utstyr om man ikke har nok intensivsykepleiere

Jeg er leder av faggruppen for intensivsykepleierne. Min drøm har alltid vært at alle nordmenn har kjennskap til intensivsykepleie og den viktige kompetansen som er nødvendig for å redde liv.

Jeg er stolt av yrket mitt, men svært få jeg møtte i sosiale sammenhenger, ante hva yrket mitt innebar. Drømmen ble virkelighet gjennom et mareritt da vi ble rammet av det vi på intensivavdelinger frykter mest – pandemi.

Frykten rundt pandemien var ikke fundert på mangel av tilstrekkelig med utstyr, medikamenter eller egnede arealer, men det faktum at vi mangler intensivsykepleiere. Plutselig ble intensivsykepleierkompetansen avgjørende for hvilke grep vi som samfunn måtte ta.

Intensivsykepleie har utviklet seg innen behandling, medisinsk-teknisk utstyr og overlevelse for komplekse pasienter. I takt med dette har behovet for intensivsykepleie økt. 

Kreative tiltak som løsning

Manglende intensivkapasitet har blitt kamuflert gjennom kreative tiltak for å ha tilstrekkelig kapasitet og beredskap. Intensivsykepleiere er ikke ukjent med hopetall av vikarer, språkbarrierer og manglende kunnskap om arbeidsrutiner og fravær av kontinuitet. Sykepleiere uten spesialsykepleierkompetanse ansettes i fravær av intensivsykepleiere på søkerlistene.

Det har ikke manglet på rapporter og undersøkelser som har dokumentert og fremhevet intensivsykepleiermangelen. En av de første offentlige rapportene som omtalte mangelen, er fra 1988 og er på bestilling fra Sosialdepartementet. Rapporten fastslår at det er utdannet for få intensivsykepleiere og at annenhver intensivsykepleier jobber i andre stillinger enn intensivsykepleierstillinger.

Statens helsetilsyn fikk i 1988 oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet om å gjennomgå kapasitets- og driftsforhold i landets sykehus. I delrapport 2 kartlegges kapasitets- og driftsforhold ved intensivavdelingene. På bakgrunn av funn, foreslår Helsetilsynet at fokus i første omgang må rettes mot sykepleierne. Det står følgende i rapporten:

Grunnbemanning av kompetente og erfarne sykepleiere må styrkes. Analyse av årsaker til personalflukt og rekrutteringsproblemer bør foretas. Det må iverksettes aktive tiltak for å rekruttere nye sykepleiere samt tiltak for å beholde dem som er.

Et vedvarende problem

Helse Øst gjennomførte i 2002 et stort prosjekt for å se på intensivkapasiteten. Innledningsvis anslår helseforetaket at det mangler rundt regnet 25–30 intensivplasser i Helse Øst. Igjen blir det dokumentert og rapportert mangel på intensivsykepleiere som hovedårsak til at det ikke er tilstrekkelig kapasitet og beredskap. Det belyses i tiltaksrapporten at det første tiltaket må være en sentral oversikt over intensivkapasitet.

I 2009 ble det varslet et epidemiutbrudd med svineinfluensa, og det ble gjort en stor oppgradering av utstyrsparken. Innkjøp av flere respiratorer og dialysemaskiner ble bevilget på flere av landets intensivavdelinger. Samtlige ledere ga tydelig beskjed om at det ikke var av nevneverdig nytte med nytt og avansert utstyr så lenge de ikke hadde intensivsykepleiere til å administrere utstyret. Rapporten fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap var tydelig på tiltak og pekte på at intensiv- og laboratoriekapasitet bør gis en grundigere omtale i en pandemiplan.

I den første delrapporten fra koronakommisjonen ble ikke intensivkapasiteten spesifikt undersøkt. Daværende statsminister Erna Solberg sier i intervju til kommisjonen at det har vært jobbet med å bedre intensivkapasiteten i helsevesenet og at det ble jobbet med å dimensjonere bedre på intensivsiden. Assisterende helsedirektør Espen Nakstad erkjenner imidlertid til kommisjonen at det er åpenbart at intensivkapasitet ikke har noen reservekapasitet. Han sier: Alle senger og all arbeidskraft er i bruk hver eneste dag.

Må utdanne flere 

Koronakommisjonens andre delrapport konkluderer med at intensivkapasiteten ikke har blitt bedre og at det må utdannes flere intensivsykepleiere. Samtidig påpeker kommisjonen at det er Helse- og omsorgsdepartementet som har hatt og har ansvar for intensivkapasiteten i Norge.

Jeg synes det er skammelig og pinlig for alle departementer, helseministre og statsministere i hele denne tidslinjen at verken rapport eller forslag på tiltak har ført til forbedret intensivkapasitet.

Jeg forventer at det utarbeides en nasjonalt førende bemanningsstandard for intensivbehandling og spesialistgodkjenning for intensivsykepleiere. På den måten kan Helse- og omsorgsdepartementet få dokumentert behovet for kompetanse, eksisterende kompetanse og få en kvalitetssikret standard som sikrer intensivpasientens rett og krav til kompetent behandling.